Opp mot 400 000 arbeidsplasser i fare, der amerikanske sanksjoner utdyper krisen i russisk bilindustri

Av Clara Weiss
3 May 2019

I midten av april erklærte den russiske milliardæren Oleg Deripaska at den russiske bilprodusenten GAZ kanskje kollapser og må erklære konkurs under virkningene av amerikanske sanksjoner. Ifølge en rapport i Financial Times kan dette true opp mot 400 000 arbeidsplasser, derav titusenvis av produksjonsjobber.

Deripaska eier to tredjedeler av GAZ gjennom sitt foretak JSC Russian Machines og er blant oligarkene nært ved Putin som ble målrettet av amerikanske sanksjoner pålagt av Trump-administrasjonen tidlig i 2018. Deripaska klarte å få aluminiumgiganten RUSAL og hans foretak EN+ ut av sanksjonslista i desember 2018, ved å gi opp sin majoritetsandel. Han har erklært at han er i forhandlinger med US Treasury Department [det amerkanske finansdepartementet] om også å få fjernet GAZ fra sanksjonslista, men tviler på at det vil lykkes.

I fjor trakk det tyske bilkonsernet Daimler seg ut av GAZ-gruppa, og Volkswagen erklærte tidligere i år at de var tvunget til å avbryte forhandlinger med GAZ. Amerikanske sanksjoner forbyr utenlandske foretak å inngå kontraktsrelasjoner med russiske selskap og enkeltpersoner målrettet av sanksjonene. Sanksjonene forbyr også russiske foretak og enkeltpersoner tilgang til amerikanske og vestlige kreditter.

Ifølge Deripaska har selskapet «ingen sjanse til å overleve» dersom sanksjonene videreføres. Han sa at GAZ snart måtte erklære konkurs og kunne kanskje bli nasjonalisert.

GAZ-gruppa kontrollerer noen av Russlands eldste og største bilfabrikker. Blant dem er GAZ (kort for Gorkovsky avtozavod eller Gorkij Bilfabrikk) i Nizhnij Novgorod, som ble med-grunnlagt av Det øverste sovjet for nasjonaløkonomi (VSNKh) og Ford i 1932, som del av Sovjetunionens industrialiseringsbestrebelser. Fabrikkens renomerte overlevelse av De andre verdenskrigen innebar at den byttet om til produksjon av tanks for Den røde armé, for bekjempelsen av den invaderende nazihæren Wehrmacht. I en prosess typisk for restaureringen av kapitalismen i Russland ble fabrikken overtatt av Nikolai Pugin, den tidligere sovjetministeren for bilindustri, etter oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. Den gikk over i hendene på den nylig dannede GAZ-gruppa i 2005. Til tross for massive nedskjæringer, spesielt i etterdønningene av 2008-krisen, da anslagsvis halvparten av fabrikkens arbeidere ble sagt opp, sysselsetter anlegget fortsatt rundt 25 000 arbeidere.

Andre vesentlige fabrikker kontrollert av GAZ-gruppa inkluderer LiAZ-bussfabrikken i nærheten av Moskva, som sysselsetter over 2 000 arbeidere, og Ural Automotive Plant, grunnlagt i 1941, i byen Miass i Tsjelyabinsk-regionen i Ural, som sysselsetter anslagsvis 4 000 arbeidere.

Erklæringen om GAZ-gruppas potensielle konkurs kommer bare noen uker etter at det amerikanske bilfirmaet Ford offisielt annonserte at de legger ned sin russiske bilproduksjon, og tilintetgjør rundt 3 700 arbeidsplasser, som del av en global bølge av oppsigelser. Den mulige kollapsen av GAZ-gruppa er del av den globale omstruktureringen av bilindustrien. Dette har funnet et spesielt skarpt uttrykk i Russland, som siden begynnelsen av Ukraina-krisen i 2014 har vært målrettet av blatante økonomisk krigføringstiltak gjennom sanksjoner fra amerikansk og europeisk imperialisme.

Russiske medierapporter har indikert at Fords beslutning om å trekke seg fra Russland i det minste delvis var en respons på sanksjonene. Det russiske bilmarkedet har krympet kraftig de siste årene, hovedsakelig som resultat av en svimlende økning av fattigdom og nedgang i reallønningene. Hele den russiske bilindustrien rapporteres å operere på bare 40 prosent av kapasiteten.

Som tilfellet har vært i alle land der USA har engasjert seg i denne typen økonomisk krigføring, det være seg mot Iran eller Nord-Korea, har sanksjonene truffet arbeiderklassen hardest. Mens oligarker som Deripaska, som ble rike ved å plyndre Sovjetunionens ressurser og gjennom super-utbyttingen av den russiske arbeiderklassen, har sett deres personlige formuer redusert – Deripaskas formue har angivelig falt fra $ 10,7 milliarder i 2010 [NOK 93 milliarder] til $ 3,3 milliarder i 2018 [NOK 29 milliarder] – har millioner av russiske arbeidere blitt kastet fra fattigdom ut i fullstendig nød.

Sanksjonene og den fallende oljeprisen på verdensmarkedet har utløst en rask devaluering av rubelen, som nå er verdt 50 prosent mindre enn for et tiår siden. Antallet personer som offisielt lever i ekstrem fattigdom steg i 2018 til nesten 20 millioner, som er anslagsvis 13 prosent av den totale russiske befolkningen på 140 millioner. Basert på tall fra nyhetsbyrået RIA Novosti og avisa Nezavisimaya Gazeta fra desember 2018, har ca. halvparten av befolkningen en inntekt som er mindre enn 26 900 rubler i måneden (NOK 3 607). Ifølge Business Insider kunne russerne i 2013, før sanksjonene ble iverksatt, kjøpe 40 prosent flere varer og tjenester enn de kunne i 2018.

En nylig studie fant at 80 prosent av russiske husholdninger sliter med å kjøpe selv grunnleggende nødvendigheter. Ifølge studien har 10 prosent av husstandene ikke råd til å spise kjøtt eller fisk tre ganger i uka, 11 prosent av husstandene har ikke råd til å kjøpe livsviktig medisin, over en tredjedel av husstandene har ikke råd til to par sko for hver person, 49,1 prosent har ikke råd til engang ei uke med ferie i året, og 52,9 prosent kan ikke dekke plutselige, uventede utgifter.

Samtidig har Putin og hans regjeringsrepresentanter latt seg avfotografere med sko, klokker og biler, for verdier som ofte overstiger mange ganger alt hva den gjennomsnittlige russiske arbeideren noensinne vil tjene gjennom sitt livsløp.

Deripaska er en av de mest hatede oligarkene og er kjent for å ha blitt rik ved å ha vunnet de blodige aluminiumskrigene som raste innenfor ulike deler av det oppadstigende mafiaoligarkiet på 1990-tallet. Han forsøker nå å utnytte sanksjonene til å piske opp russisk nasjonalisme og fremstille seg som et offer, sammen med den russiske befolkningen, av den amerikanske økonomikrigføringen. Sannheten er imidlertid at det russiske oligarkiet under Putin-regimet har respondert på imperialismens økonomiske krigføring med å utdype sine egne angrep på den russiske arbeiderklassen. Mest vesentlig var hvordan den russiske dumaen [parlamentet] i 2018 tvang gjennom hevingen av pensjonsalderen for både kvinner og menn med fem år, et tiltak som over 90 prosent av befolkningen var imot.

Arbeiderklassen i Russland kan ikke konfrontere de eskalerende angrepene fra imperialismen og det russiske oligarkiet uten å vende seg til et sosialistisk program og bryte med alle deler av det politiske etablissementet og fagforeningene. Russiske arbeidere må motsette seg den reaksjonære nasjonalismen promotert av Putin-regimet og kapitalistklassen. Arbeidere internasjonalt, inkludert lærerne i Polen og USA, Nederland, India, Ungarn og Mexico, har begynt å gå til en motoffensiv mot flere tiår med økende sosial ulikhet. De er de russiske arbeidernes sanne allierte i deres kamp mot innstramminger, oppsigelser og faren for krig.

Forfatteren anbefaler også:

Independent” union in Russia facilitates closure of Ford factory
[8. april 2019]