Ett hundre år siden 4. mai-bevegelsen i Kina – Del to

Av Peter Symonds
7 May 2019

Dette er andre og siste del av en todelt serie. Del en ble publisert den 6. mai.

Med slutten av Den første verdenskrigen i november 1918 var alles øyne rettet mot Fredskonferansen i Versailles, som skulle bestemme betingelsene for freden med Tyskland. I det første året av krigen hadde Japan beslaglagt Sjandong-provinsen fra Tyskland, som hadde holdt området siden 1898, på en 99-årig leieavtale. Japans representanter i Paris gjorde det klart at Tokyo ikke bare ønsket å beholde Sjandong på ubestemt tid, men å utvide sin tilstedeværelse som beskrevet i De 21 krav som var akseptert av Beijing-regjeringen i mai 1915.

Kina hadde en plass ved forhandlingsbordet som en av de seirende allierte. Minst 140 000 kinesiske arbeidere hadde støttet den britiske og den franske krigsinnsatsen, som del av Det kinesiske arbeidskorps, med estimater for antallet dødsfall så høyt som 20 000.

Den 17. november 1918 fant det sted en stor demonstrasjon i Beijing, med rundt 60 000 deltakere som feiret krigens slutt. Talene gjenspeilte den utbredte optimismen for at de allierte representerte demokrati over despotisme, og at de ville tilbakeføre Sjandong til Kina. Da Fredskonferansen i Versailles åpnet i januar 1919 ble imidlertid disse illusjonene knust. Japan kunngjorde at Storbritannia, Frankrike og Italia hadde signert hemmelige avtaler med Japan, som støttet landets krav på Sjandong.

Woodrow Wilson

Store forhåpninger forble imidlertid opprettholdt om at USA skulle få siste ordet. I sin tale til den amerikanske Kongressen den 8. januar 1918 hadde president Woodrow Wilson i 14 poeng skissert USAs mål for å gå inn i krigen mot Tyskland. Talen var fremfor alt rettet inn på å motvirke Bolsjevik-lederne Vladimir Lenins og Leo Trotskijs appeller til den internasjonale arbeiderklassen om å få slutt på krigen gjennom sosialistisk revolusjon.

Wilson oppfordret til avskaffelsen av hemmelige traktater, en justering av kolonikrav i de innfødte befolkingenes interesser såvel som kolonimaktenes, og aller mest vesentlig fra Kinas synspunkt, opprettelsen av Folkeforbundet [League of Nations; også kjent som Nasjonenes Forbund] som skulle garantere «store og små staters politiske uavhengighet og territorielle integritet».

Resultatet av Fredskonferansen i mai 1919 kom som et voldsomt slag for kinesiske intellektuelle, studenter og den bredere befolkningen. Deres raseri var ikke bare rettet mot Japan og sine umiddelbare allierte – Storbritannia, Frankrike og Italia – og mot de pro-japanske ministrene i Beijing-regjeringen, men også mot USA og den amerikanske presidenten. En avgangsstudent ved Peking Universitet mintes senere:

Da nyhetene fra Fredskonferansen i Paris endelig nådde oss ble vi meget sjokkerte. Vi våknet straks til det faktum at utenlandske nasjoner fortsatt var egoistiske og militaristiske, og at de alle var store løgnere ... Vi hadde ingenting å gjøre med vår egen regjering, det visste vi meget vel, og samtidig kunne vi ikke lenger stole på prinsippene til noen såkalt stor leder som eksempelvis Woodrow Wilson. Da vi så på vårt folk og de ynkelige uvitende massene, kunne vi ikke føle annet enn at vi måtte slåss. [6]

Protestene og streikene som begynte den 4. mai 1919 var ledsaget av en feberisk intellektuell og politisk debatt over veien videre. Den omfattet en mengde stridende parter – liberalere og anarkister, demokrater, syndikalister, og sosialister av forskjellige typer. Den amerikanske filosofen John Dewey ankom Kina, bokstavelig talt til opptakten for 4. mai-protesten, og utviklet i løpet av de neste to årene en tillhengerskare gjennom sine forelesninger og artikler. Den britiske filosofen Bertrand Russell vant også sine tilhengere etter at han ble invitert til å forelese i Kina og ble der i nesten ett år, fra oktober 1920.

John Dewey (front right) in Shanghai, 1919

Marxismen hadde imidlertid ingen sterkt etablert tilstedeværelse i Kina. Den ble identifisert med Den andre internasjonale som hadde blitt splittet over de kinesiske intellektuelles hovedfokus – hvordan å få avsluttet kolonial dominans. På Internasjonalens 1907-kongress i Stuttgart, som diskuterte spørsmålet vidtrekkende, uttrykte noen delegater åpent sjåvinistiske holdninger, blant annet mot den «gule rase». Utbruddet av Den første verdenskrigen, en imperialistkrig for oppdeling og revidering av verden, utløste sammenbruddet av Den andre internasjonale, da de fleste partiene og lederne tok side for sine egne borgerlige regjeringer og deres rovgriske krigsmål.

Lenin og Trotskij, som begge hadde motsatt seg Den andre internasjonales forræderi, uttrykte utvetydig motstand mot kolonialismen og støttet de undertrykte folkenes kamper i koloniene. I kjølvannet av Den russiske revolusjonen i oktober 1917 ga denne meldingen gjenlyd rundt om i verden. Manifestet fra Den tredje internasjonales stiftelseskongress i mars 1919 erklærte: «Afrikas og Asias kolonislaver: Det proletariske diktaturets time vil også være timen for deres frigjøring.»

I en av sine første handlinger som Folkekommisær for utenriksaffærer grep Trotskij de hemmelige traktatene og dokumentene fra den tsaristiske og den midlertidige regjeringen, for så å publisere dem og avsløre stormaktenes intriger. I juli 1919 utstedte Leo Karakhan, da som fungerende Folkekommisær for utenriksaffærer, en erklæring som opphevet alle tidligere hemmelige og ugjevnbyrdige avtaler mellom tsaristregimet og Kina og frasa seg alle russiske krav i Kina, uten å søke noen kompensasjon.

Da nyheten om denne erklæringen endelig nådde Kina i mars 1920 hadde den en dyp innvirkning. Den sto i sterk kontrast til imperialistmaktenes besluttsomhet om å opprettholde sine kolonibesittelser og enklaver i Kina. Ca. 30 store organisasjoner uttrykte sin takknemlighet overfor den sovjetiske regjeringen. De fleste avisene krevde at Beijing-regjeringen, som hadde fortsatt med sin anerkjennelse av tsarist-embetsmennene i den russiske legasjonen, måtte etablerte diplomatiske forbindelser med sovjetregjeringen.

En av de første kinesiske intellektuelle til å erkjenne betydningen av Den russiske revolusjonen var Chen Duxius nære samarbeidspartner Li Dazhao. I et essay publisert i Nyungdom i 1918, med tittelen «Bolsjevismens seier», hyllet han Oktoberrevolusjonen som begynnelsen av en ny æra:

Selv om ordet bolsjevisme ble skapt av russerne uttrykker ordets ånd de felles sentimentene til menneskeheten av det 20. århundre. Derfor er bolsjevismens seier seieren for hele menneskehetens ånd. [7]

Li erklærte, inspirert av Trotskijs verk War and the International, at Den første verdenskrigen hadde markert begynnelsen av «klassekrigen ... mellom verdens proletariske masser og verdens kapitalister». Bolsjevik-revolusjonen var bare det første skrittet mot «ødeleggelsen av de for nåværende eksisterende nasjonalgrensene som er barrierer for sosialisme, og ødeleggelsen av det kapitalistiske produksjonssystemet for monopolprofitt.» [8]

Foreninger for Studiet av sosialisme hadde skutt opp etter protestbevegelsen i mai-juni 1919. I mars 1919 etablerte studenter fra Peking Universitet, inspirert av Li, imidlertid en Forening for studiet av marxistisk teori. Den tredje internasjonale, også kalt Komintern, som hadde fulgt hendelsene i Kina i 1919 tett, sendte tidlig i 1920 Gregorius Voitinskij fra Sekretariatet for det fjerne østen til Beijing for å etablere kontakter. Han møtte Li, som sendte ham for å møte Chen i Shanghai.

Representanter fra Den kinesiske kommunistiske ungdomsliga i Paris i 1924

Chen, som hadde blitt påvirket av den filosofiske pragmatismen og demokratiske idealismen til Dewey, var langsommere til å omfavne marxismen enn Li. I kjølvannet av mai-juni-protestbevegelsen endret imidlertid hans politiske holdninger seg raskt. Han hadde vært arrestert for sine aktiviteter under protestene, og etter sin løslatelse senere i 1919 reiste han til Shanghai hvor han fant sjikt av arbeidere og ungdommer som hadde blitt radikaliserte. Fra en beretning:

Da Chen kom tilbake dit tiltrakk han seg umiddelbart ei gruppe aktive intellektuelle som gikk med ham i marxistiske studier og aktiviteter... Chen selv ble aktiv i promoteringen av arbeiderbevegelsen, og holdt ofte flammende taler til arbeiderne som reflekterte hans marxistiske tenkning. [9]

Da Voitinskij møtte Chen i Shanghai ble resultatet en beslutning om å slå sammen en rekke grupper som skulle danne grunnlag for stiftelsen av Det kinesiske kommunistpartiet, initielt stiftet i hemmelighet i mai 1920. Et utkast til en partikonstitusjon ble vedtatt og en midlertidig sentralorganisasjon ble etablert i Shanghai. Chen ble valgt som partiets første sekretær. Partiet ble formelt etablert i juli 1921, som vanligvis anføres som den offisielle stiftelsesdatoen. [10]

Det kinesiske kommunistpartiet i dag

Hundre år senere forvrenger Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) fullstendig betydningen av begivenhetene den 4. mai 1919. Partiet har forlengst forkastet de demokratiske prinsippene fra bevegelsen Den nye kulturen og den sosialistiske internasjonalismen som partiet ble grunnlagt på. Det siste KKP-byråkratene i Beijing ønsker seg er at unge arbeidere og studenter av idag skulle la seg inspirere av det ungdommelige opprøret i 1919 ved å mønstre sitt egen opprør mot KKPs politi-stat-apparat og det kneblende intellektuelle klimaet det skaper.

Xi Jinping

Den kinesiske presidenten Xi Jinping anvendte talen sin i forrige uke for markering av 4. mai-bevegelsen til å hylle nasjonalismens og patriotismens dyder. Xi, som baserer seg på et stort repressivt apparat, insisterte på at unge mennesker måtte unngå «villedende tenkning» og «adlyde partiet».

Det er verdt å merke seg at studenter fra Peking Universitet og andre eliteinstitusjoner siden i fjor har vært arrestert for «forbrytelsen» å ha bistått arbeidere ved Jasic Technology i Shenzhen i deres bestrebelser på å danne en uavhengig fagforening. Marxistforeningen på universitets-campus ble truet med nedleggelse, for så å bli overtatt av KKP-marionetter. Og dét fant sted på universitetet som var i sentrum for bevegelsen Den nye kulturen og den intellektuelle gjæringen der studentene initierte protesten den 4. mai 1919.

KKP kan ikke tolerere studiet av ekte marxisme fordi det reiser altfor mange spørsmål om partiets egen historie og praksis. Partiets «sosialisme med kinesiske egenskaper» er en absurd formel som brukes for å rettferdiggjøre restaureringsprosessene for kapitalisme, som det har presidert over siden 1978. Resultatet har ført til svimlende ulikheter mellom rikdommen og privilegiene til KKP-lederne og de superrike oligarkene de representerer, og de aller fleste arbeidende mennesker. Ute av stand til å gjøre noen som helst appell basert på sosialistiske prinsipper har regimet stolt på opp-pisking av kinesisk nasjonalisme og gjenopprettingen av tilbakeskuende kinesiske tradisjoner og overtro.

Dette er eksemplifisert av KKPs gjenoppliving av konfutsianismen – som var hovedmål for Den nye kulturbevegelsen. Den fremmes i skoler, på universiteter og gjennom oppbygging av Konfutse Institutter i land rundt om i verden. I en tale til en internasjonal konferanse i 2014, som markerte jubiléet for 2 565 år siden Konfutses fødsel, erklærte president Xi at «Det kinesiske kommunistpartiet er etterfølger til og fremmer av fin tradisjonell kinesisk kultur.» Utvilsomt passer den stive hierarkiske oppfatningen av samfunnet som finnes i konfutsianismen til det byråkratiske utsynet til KKP-apparatet.

KKP forlot for lenge siden de sosialistiske og internasjonalistiske prinsippene legemliggjort i marxismen og i Den russiske revolusjonen av oktober 1917. KKP-byråkratene av idag er ikke etterefølgere av denne tradisjonen, men av det stalinistiske byråkratiet i Moskva som tilrante seg makten fra arbeiderklassen under det reaksjonære nasjonalistiske banneret av «sosialisme i ett land». Kort etter KKPs stiftelse lenket Stalin partiet til det borgerlige partiet Kuomintang (KMT), som førte til en katastrofal serie av nederlag for den kinesiske arbeiderklassen i de revolusjonære opprørene i årene 1925 til 1927.

Mao sammen med Stalin

Nok en gang kommer karakteren Chen Duxiu stort tilsyne. Han motsatte seg forræderiet av den kinesiske revolusjonen på 1920-tallet og tok side for Leo Trotskij, som hadde advart for at Stalins politikk i Kina ville føre til en katastrofe for arbeiderklassen. Chen ble den første lederen av den forente kinesiske Venstreopposisjonen. Den ble dannet i 1931 og førte det en modig kamp for KKPs grunnleggende prinsipper, til tross for at de ble trakassert og forfulgt fra alle kanter, inkludert fra stalinistene.

I Kina, som internasjonalt, gjenoppstår de første rørelsene i arbeiderklassen i opposisjon mot de undertrykkende arbeids- og livsbetingelsene, og mot KKPs politi-stat-apparat som bestreber seg på å undertrykke enhver form for opposisjon og selvstendig tenkning. Som i 1919 er hovedanliggendet som konfronterer kinesiske arbeidere og ungdom hvilken basis en politisk kamp kan føres på, mot KKP og oligarkene som partiet representerer.

Hovedlærdommen fra 4. mai-bevegelsen er at svarene på disse spørsmålene ikke finnes i Kina – og spesielt ikke ved gjenopplivingen av den kinesiske varianten av stalinismen representert av Mao Zedong. På 50-årsdagen for 4. mai-begivenhetene i 1969 utnyttet og perverterte Mao minnene fra denne bevegelsen, for å berettige løsslippingen av gjengene av Rødegardister mot de såkalte kapitalistiske «roaders», i den feilbenevnte Store proletariske kulturrevolusjonen.

Faktisk viste Mao seg å være den kapitalistiske «sjefsroaderen». Ikke før hadde han satt Rødegardistene opp mot sine fraksjonsmotstandere så dukket arbeiderklassen opp på scenen med etableringen av Shanghais Folkekommune i 1967. Maos respons var å kalle ut hæren for å bringe situasjonen under kontroll. Innen 1969 hadde den villedede ungdommen i Rødegardistene blitt sjakkbrikker i fraksjonskampene i Beijing.

Mao Zedong og Richard Nixon, 1972

«Kulturrevolusjonen» hverken kunne ha funnet, eller faktisk fant noen løsning på den underliggende økonomiske og strategiske krisen produsert av det reaksjonære nasjonalistiske perspektivet av «sosialisme i ett land». Det var ingen nasjonal løsning: de eneste valgene var sosialistisk verdensrevolusjon eller reintegreringen inn i verdenskapitalismen. Etter å ha snudd ryggen til den førstnevnte tiår tidligere, oppnådde Mao en tilnærming til amerikansk imperialisme i 1972, som åpnet døra for en fullskala kapitalistisk restaurering.

I dag konfronterer arbeidere og ungdommen i Kina den sosiale katastrofen skapt av kapitalistrestaureringen og faren for krig med USA, som KKP ikke har noe annet svar på enn et våpenkappløp som uunngåelig vil ende i katastrofe. Som i 1919 er veien nok en gang å finne på det internasjonale politiske og teoretiske planet.

Det som er nødvendig er en gjenoppliving av strategien for sosialistisk verdensrevolusjon og å bygge en kinesisk seksjon av det internasjonale partiet som kjemper for den – verdens trotskistbevegelse, som i dag representeres av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale. Bare ICFI legemliggjør de nødvendige politiske lærdommene fra det 20. århundres strategiske erfaringer i kampen mot stalinismen, inkludert de modige kampene til Chen Duxiu og de kinesiske trotskistene.

Konkludert

6. Chow Tse-tsung, The May Fourth Movement (Intellectual Revolution in Modern China), Stanford University Press, 1967, s. 93.

7. Benjamin I. Schwartz, Chinese Communism and the Rise of Mao, Harper & Row, 1967, s. 14.

8. Maurice Meisner, Li Ta-chao and the Origins of Chinese Marxism, Harvard University Press, 1967, s. 68.

9. Thomas C. Kuo, Ch'en Tu-hsiu (1879-1942) and the Chinese Communist Movement, Seton Hall University Press, 1975, s. 79.

10. Chow, op cit, s. 248.