Natt til søndag den 5. mai [norsk tid] arrangerte Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) 2019 International Online May Day Rally, den sjette årlige mai-dag-online-samlingen arrangert av ICFI, verdens trotskistbevegelse. Samlingen hørte taler som adresserte ulike aspekter av kapitalismens krise og den internasjonale arbeiderklassens kamper, fra 12 ledende medlemmer av verdenspartiet og dets seksjoner og sympatiserende organisasjoner fra hele verden.

I de kommende dagene publiserer World Socialist Web Site transkripsjoner av talene som ble holdt for samlingen, oversatt til norsk. Nedenfor er talen levert av Chris Marsden, nasjonalsekretær for Socialist Equality Party (UK) [Sosialistisk Likhetsparti (Storbritannia)]. På tirsdag publiserte WSWS åpningsrapporten til samlingen, holdt av David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party (USA).

                                                                     ***

Julian Assanges skjebne, for hva det bekymrer verdens styringseliter, blir for tiden bestemt i Storbritannia.

Den fulle og hele makten av Storbritannias statsapparat blir satt inn mot WikiLeaks-grunnleggeren for å sikre at han utleveres til USA og blir brakt til taushet for alltid.

Politiets plukk-opp-tropp, som illegalt pågrep ham i Ecuadors ambassade, avleverte ham til en domstol så bestemt på å pålegge klassejustis at det diskrediterer hele rettssystemet for millioner av menneskers åsyn.

På samme ettermiddagen som arrestasjonen ble Assange på mindre enn 40 minutter funnet skyldig av distriktsdommer Michael Snow for å ha krenket betingelsene for sin kausjon.

Han ble derpå sendt rett til maksimalsikkerhetsfengselet Belmarsh Prison, kjent som Storbritannias Guantanamo, og der holdt under betingelser av nærmest total isolasjon.

Hans fremstilling for straffekunngjøringen ved Southwark Crown Court fant sted den 1. mai – som en understrekning av hans status som en klassekrigsfange.

Ved den anledningen tok det dommer Deborah Taylor mindre enn to minutter å avvise Assanges sentrale forsvar – at han søkte tilflukt i ambassaden for å unngå «kidnapping og tortur» i USA – som «urealistisk».

Hun beskylte ham så for å ha «utnyttet din privilegerte posisjon» og for å ha kostet «£ 16 millioner av skattebetalernes penger», før hun hevngjerrig dømte ham til 50 uker i fengsel.

Allerede neste dagen ble det åpnet forhandlinger om utlevering til USA, hvor Assange, uansett fornektelser, konfronterer anklager etter Spionasjeloven som bærer dødsstraff.

Hva dette har å gjøre med rettferdighet? Absolutt ingenting.

«Gi meg mannen og jeg skal finne forbrytelsen,» erklærte Stalins statsanklager Vysjinskij.

«Dommen først, rettskjennelsen etterpå!» sa Den røde dronningen.

Assange står også overfor en konservativ regjering som ikke kunne ha vært mer åpen med hensyn til sin besluttsomhet om å utlevere ham til USA. Storbritannias utenriksminister Jeremy Hunt, som blir fordømt i dagens Perspektiv-artikkel i World Socialist Web Site [på norsk den 6. mai] for sin uttalelse servert samme dagen Assange ble arrestert, om at han ikke er en «helt». Hunt skrøyt av at arresteringen var bevis for at rettsstatsprinsippet som opereres i Storbritannia er for alle.

Ikke desto mindre erklærte den samme mannen på torsdag at den britiske pressen hadde en «rett» til å rapportere lekkasjer fra Storbritannias nasjonale sikkerhetsråd, fordi «det er dét som skjer i en fri presse ... Ved å bidra til at sannheten råder, bistår frie medier oss alle i siste instans å blomstre.»

Hunt uttalte seg der han var i Etiopia for markeringen av Den internasjonale dagen for pressefrihet. Nesten samtidig uttalte Assange til Westminster Magistrates Court: «Jeg ønsker ikke å overgi meg for utlevering, for å ha utøvd journalistikk som har vunnet mange, mange priser og beskyttet mange, mange mennesker.»

For Hunt er det legitimt, til og med nyttig for hans karriere, å avsløre simpel og snuskete innbyrdeskniving i Det konservative partiet. Eksponering av krigsforbrytelser er ikke det.

Til og med viktigere for Storbritannias styringsklasse enn utøvelsen av statsmakten er samspillet med mediene, Labour Party, fagforeningene og pseudo-venstre-gruppene om det som er den første store politiske forbrytelsen av det 21. århundre.

Det er ikke nødvendig å påminne noen som lytter her om den korrupte rollen mediene spiller, fremfor alt liberale aviser som Guardian, som gjennom år har bakvasket Assange.

Labour-Party-leder Jeremy Corbyn har ikke gjort noe som helst, annet enn å melde en 21-ord-lang tweet på dagen for Assanges pågripelse der han motsatte seg en utlevering til USA. Innen 48 timer hadde han sluttet seg til sitt partis høyrefløy, med en erklæring om støtte for at Assange blir sendt til Sverige.

Dette til tross for at det aldri ble fremmet noen tiltale i Sverige og uten at noe utleveringskrav eksisterer. Labour-politikernes håp er at dette skulle endre seg, slik at de kunne påta seg rollen til Pontius Pilatus og hevde de har toet sine hender for Assanges skjebne.

Bare for historikken del: det tok enda kortere tid for Socialist Party og Socialist Workers Party enn for Corbyn å innordne seg bak dette forlangendet!

Jeg vil nevne kort én hendelse som illustrerer hvordan disse kreftene tilrettelegger for statsforfølgelsen av Julian Assange.

På fredag kveld avholdt Det nasjonale journalistforbundet sitt eget arrangement i London for å markere Den internasjonale pressefrihetens dag. Ingen på podiet så mye som nevnte Julian Assange, låst inn i ei celle bare en times avstand unna.

Corbyn sendte en forhåndsinnspilt melding der han roste «journalister beredt til å gå den ekstra distansen for å finne ut av sannheten, slik at vi andre kan få vite», men også han opprettholdt taushet om Assange.

Utfordret av forargede medlemmer av publikum svarte NUJs generalsekretær Michelle Stanistreet at å fokusere på Assange ville være «støtende for minnet» til journalistene som har blitt drept over alt i verden.

Hun burde forklare oss, alle sammen av oss, hvordan det er støtende for noens minne å kreve handling for å forhindre at Assange selv kan bli henrettet!

Den tidligere NUJ-presidenten Tim Dawson tilbød for sin del det forbehold at «det er journalister som har noen problemer med Julian Assange ...»

Ja, faktisk er det ganske mange så avskyelige journalister!

Dette er kreftene rekket opp mot Assange og den heroiske varsleren Chelsea Manning. Men en langt mektigere samfunnskraft mobiliseres til forsvar for Assange – og i et stadig større antall – som virkelig vil bestemme hans skjebne.

For millioner av arbeidere i Storbritannia og internasjonalt er de offisielle partienes og medienes fiendtlighet til Assange bevis på betydningen av hans avsløringer av imperialistkrigsforbrytelser og konspirasjoner.

Torsdagens domstolprotest i Storbritannia fikk tilslutning av noen som hadde reist fra land over hele verden. De inkluderte rundt 80 Gule Vester fra Frankrike, som kom per buss etter å ha deltatt på 1. mai-demonstrasjoner i Paris, som ble brutalt angrepet av opprørspoliti under instruksjoner fra Macron, «de rikes president».

Én av dem fortalte våre reportere: «For oss er han den første Gule Vesten. En person som var villig til å slåss mot regjeringen for fred og frihet ...»

«Dagens protest er et symbol på kampen for frihet. Vi snakker om menneskerettigheter. Vi snakker om rettferdighet. Vi snakker om hvordan vi kan leve i et bedre samfunn. Assange har brakt frem i dagen informasjon som kan stoppe kriger.»

Dette uttrykker en grunnleggende sannhet.

Internasjonalt stiller de mest bevisste representantene fra arbeiderklassen, som sliter med å overleve og som motsetter seg den eksisterende sosiale orden, opp for Assange.

Det er Den internasjonale komitéens oppgave, en oppgave vi er fast bestemt på å påta oss og utføre, å mobilisere denne enorme samfunnskraften. Vi vil besørge arbeidere og unge mennesker med et sosialistisk perspektiv for å sikre Assanges og Mannings frihet, som spydspissen i kampen mot krig, statsundertrykking og den ondartede veksten av sosial ulikhet.