Natt til søndag den 5. mai [norsk tid] arrangerte Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) 2019 International Online May Day Rally, den sjette årlige mai-dag-online-samlingen arrangert av ICFI, verdens trotskistbevegelse. Samlingen hørte taler som adresserte ulike aspekter av kapitalismens krise og den internasjonale arbeiderklassens kamper, fra 12 ledende medlemmer av verdenspartiet og dets seksjoner og sympatiserende organisasjoner fra hele verden.

I de kommende dagene publiserer World Socialist Web Site transkripsjoner av talene som ble holdt for samlingen, oversatt til norsk. Nedenfor er talen levert av Christoph Vandreier, nasjonal andresekretær for det tyske Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Socialist Equality Party / Sosialistisk Likhetsparti (Tyskland)]. På tirsdag publiserte WSWS åpningsrapporten til samlingen, holdt av David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party (USA).

                                                             ***

På vegne av den tyske seksjonen av ICFI, Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), vil jeg gjerne overbringe revolusjonære hilsener til dagens online-samling.

Denne mai-dagen finner sted under ekstraordinære betingelser. Samtidig som styringsklassen fremmer autoritære og til og med fascistiske krefter blir arbeiderklassen radikalisert og trer inn i kamp.

Hvis man skulle basere seg på den offisielle pressen ville det se ut som hele samfunnet beveget seg skarpt mot høyre.

I Den europeiske union (EU) regjeres allerede 10 land av ekstreme høyrepartier. Victor Orban, den høyrekstremistiske og antisemittiske statsministeren i Ungarn, møttes nylig med Italias fascistiske innenriksminister Mateo Salvini for å kunngjøre en ny høyrealliansen på tvers av hele kontinentet.

I Østerrike distribuerte ytrehøyrepartiet FPÖ en partipamflett på Adolf Hitlers bursdag, i Braunau, byen der Hitler ble født, som angrep integreringen av flyktninger, som de kalte «rotter». Dette har ikke hatt noen konsekvens for deres koalisjon med det konservative partiet ÖVP.

Men skiftet til høyre er ikke begrenset til regjeringer som inkluderer åpent fascistiske partier. I Frankrike hyllet Emanuel Macron fascistdiktatoren Philippe Pétain og han har mobilisert hæren mot fredelige demonstranter som opponerer mot voksende sosial ulikhet.

I Tyskland gjennomfører storkoalisjonen mellom den konservative Kristelig-demokratiske union (CDU/CSU) og Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) programmet til ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). Koalisjonsregjeringen bygger over hele landet ut et nettverk av deporteringsleirer for flyktninger. Den gjenoppruster raskt det tyske militæret og bygger opp en politistat.

Landets hemmelige etterretningstjeneste (BfV) kollaborerer tett med det høyreekstreme AfD, og overvåker og angriper alle som seriøst kritiserer ytrehøyrepartiet. For første gang har det SGP, det tyske SEP, blitt plassert på ei liste over ekstremistiske organisasjoner på venstresiden, med den begrunnelsen at partiet kritiserte kapitalisme, nasjonalisme og AfD.

Det er ikke lenger noen tvil: Styringseliten flytter seg raskt til høyre og kapitalismen styrer nok en gang i retning fascisme og krig. Men de brede massene av den arbeidende befolkningen er dypt fiendtlige til denne utviklingen. Bare i Berlin har hundretusenvis av arbeidere demonstrert mot AfD.

De har ikke glemt erfaringene fra 1930- og 1940-årene, da borgerskapet bevisst brakte Hitler til makten for å smadre all motstand mot sosial ulikhet og krig. Arbeidere husker konsekvensene av den konspirasjonen. I dag er det umulig å gå til fots gjennom den tyske hovedstaden uten å komme over minnesmerker og historiske spor av tilintetgjøring. Og det er ikke én familie som ikke ble dypt berørt av disse uhyrlige begivenhetene.

I opposisjon mot styringseliten flytter arbeiderklassen seg til venstre. Det er massestreiker i Øst-Europa, protester mot Syriza-regjeringens sosialangrep i Hellas, og de gule vestenes bevegelse i Frankrike. Og dette er bare begynnelsen. I Tyskland vokser det en bevegelse mot stigende husleier, der kravet om eksproprieringen av utleierne er i alles tanker.

Det kan ikke lenger bygges bro over avgrunnen mellom styringsklassen og befolkningen. Derfor orienterer styringsklassen seg igjen mot autoritære og til og med fascistiske metoder. De vil nå kneble alle som så-mye-som nevner ordet sosialisme.

I forrige uke uttalte Kevin Kühnert, lederen for det sosialdemokratiske SPDs ungdomsorganisasjon, i et intervju at han er for sosialisme, og han forklarte at sosialisme etter hans syn er et sett av milde reformistiske forslag som skulle «gjenopprette løftene om sosialstaten fra 1970- og 80-tallet».

Men selv disse lunkne kravene utløste et ramaskrik i fagforeningene, regjeringen, fra SPD selv og i nesten alle landets aviser. Kühnert ble sammenlignet med Stalin og angrepet for sin «marxistiske ideologi». AfD forlangte at den hemmelige etterretningtjenesten (BfV) måtte gå etter SPD-politikeren.

Styringseliten aksepterer ikke lenger engang forvrengte former for sosial kritikk, fordi deres styre, den perverse berikelsen helt øverst i samfunnet, og pådrivet i retning imperialistkrig har blitt uforenlig med massenes sosiale behov.

Denne utviklingen berettiger SGPs kamp mot gjenkomsten av fascisme i Tyskland, oppsummert og utviklet i boka Hvorfor er de tilbake? [o. anm.: tilgjengelig på tysk, Warum sind die wieder da?, og på engelsk, Why are they back?]. Vi avslørte forsøkene på å forfalske det tredje rikes historie, som er innrettet på å gjenopplive alle dets metoder. Og vi viste at det er ingen motstand mot dette innen styringseliten.

Etter at professor Jörg Baberowski fra Humboldt Universitetet i Berlin, i februar 2014 uttalte i Tysklands største nyhetsmagasin Der Spiegel at Hitler ikke var ondskapsfull, og at Holocaust ikke var noe annerledes enn massenedskytinger under borgerkrigen i Russland, kom det ikke ett ord av kritikk av hans uhyrlige påstander fra et eneste fakultetsmedlem ved noe universitet i Tyskland.

Tvert imot. Representanter fra alle parlamentspartiene i Tyskland, inkludert Venstrepartiet [die Linke], de fleste av konsernmediene og et betydelig antall akademikere forsvarte Baberowski, da SGP og IYSSE [International Youth and Students for Social Equality] kritiserte hans trivialisering av nazistenes forbrytelser.

Derimot vant SGP utbredt støtte fra studenter, og særlig blant arbeidere. Baberowski og co. kan kanskje være i stand til å omskrive historien i sine forvorpne akademiske kretser, men de kan ikke utslette minnet om nazi-forbrytelsene i befolkningen. De vil ikke seire igjen.

Og dette er ikke bare tilfelle i Tyskland. Da jeg presenterte boka Why are they back? [Hvorfor er de tilbake?] i London, og på seks møter i USA de siste ukene, deltok hundrevis av arbeidere og studenter, fordi de forsto at de konfronterer nøyaktig de samme problemene.

De responderte veldig positivt på perspektivet for den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen, den eneste sosiale kraften som kan stoppe fascismens fremvekst. Og møtene selv gjorde det klart at det ikke er den tyske arbeiderklassen som alene vil nedkjempe fremveksten av fascisme, og det er ikke den amerikanske arbeiderklassen som alene vil gjøre det, men den internasjonale arbeiderklassen.

Men for å kunne gjøre dét krever arbeiderklassen et sosialistisk perspektiv og et revolusjonært lederskap. Dette er den viktigste lærdommen fra 1930-tallet og fra Trotskijs kamp mot sosialdemokratenes og stalinistenes forræderi, som spilte ned trusselen fra fascismen og nektet å slåss mot den.

Den sentrale oppgaven er å bygge Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, i hele Europa og internasjonalt. Dét er den eneste måten å stoppe fascistene på, og dette er det perspektivet vi kjemper for i Europa-valgene [til EU-parlamentet].