Forsvaret av Venezuela og kampen for sosialisme i Latin-Amerika

Natt til søndag den 5. mai [norsk tid] arrangerte Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) 2019 International Online May Day Rally, den sjette årlige mai-dag-online-samlingen arrangert av ICFI, verdens trotskistbevegelse. Samlingen hørte taler som adresserte ulike aspekter av kapitalismens krise og den internasjonale arbeiderklassens kamper, fra 12 ledende medlemmer av verdenspartiet og dets seksjoner og sympatiserende organisasjoner fra hele verden.

I de kommende dagene publiserer World Socialist Web Site transkripsjoner av talene som ble holdt for samlingen, oversatt til norsk. Nedenfor er talen levert av Bill Van Auken, WSWS’ Latin-Amerika-redaktør. På tirsdag publiserte WSWS åpningsrapporten til samlingen, holdt av David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party (USA).

                                                                       ***

Her vi nå markerer mai-dagen 2019 utvikler det seg en gjenoppblussing av klassekamp og en voksende støtte for sosialisme i arbeiderklassen verden over, i uadskillelig konflikt med de kapitalistiske styringselitenes dreining mot krig og fascistreaksjon.

Ingen steder er dette sannere enn i Latin-Amerika, hvor rundt 650 millioner mennesker konfronterer den dypeste sosiale ulikheten på planeten.

Regionens regjeringer, både det økende antallet kontrollert av det ekstreme høyre og de som fortsatt poserer som «venstre»-nasjonalistiske – de forvitrende restene av den såkalte «rosa bølga» – har plassert hele byrden av kontinentets økonomiske og sosiale kriser på arbeiderklassens nakke.

Kampen mot krig og reaksjon reises med presserende nødvendighet av den voksende trusselen for en direkte amerikansk militærintervensjon i Venezuela.

Trump-administrasjonen har kraftig eskalert sin regimeendringsoperasjon med siste ukes aborterte kuppforsøk ledet av Juan Guaidó, den høyreorienterte og USA-finansierte politiske kunnskapsløsheten, som fungerer som marionetten for amerikansk intervensjon.

Guaidós oppfordring til militæret om å gjøre opprør og styrte Maduro-regjeringen viste seg å bli en total fiasko. Det fremprovoserte hverken en splittelse i de væpnede styrkene eller mobiliserte noen betydelig folkelig støtte. Likevel vokser truslene om nye og enda blodigere provokasjoner, så vel som et direkte amerikansk militærangrep, bare sterkere for hver dag.

I går, fredag, fløy admiral Craig Faller, øverstkommanderende for US Southern Command, til Washington for å orientere Washington-administrasjonens toppembetsrepresentanter om amerikanske militæralternativer for Venezuela. Det foreligger rapporter om at minst én hangarfartøykampgruppe er sendt til farvann utenfor landets kyst.

Løkka strammes stadig hardere til rundt landet, med påleggingen av økonomiske sanksjoner av en skala som er ensbetydende med krig. Ifølge ett nylig estimat har blokkaden av Venezuela forårsaket så mange som 40 000 overskytende dødsfall gjennom tilbakeholdingen av mat og medisiner. For å legge fornærmelse til skaden prøvde Washington i februar å anvende lastebiler med latterlige matforsyninger som en slags moderne trojansk hest, for å fremprovosere en militærkonfrontasjon på Venezuela-Colombia-grensa.

I sin nakne kriminalitet påminner angrepet mot Venezuela de mørkeste kapitlene i den amerikanske imperialismens lange historie av militæraggresjon, utbytting og politi-stat-represjon i Latin-Amerika.

Bolton og andre i Trump-administrasjonen har skrytt av at de «børster støvet av» Monroe-doktrinen. Denne nesten to-århundrer-gamle kanon for amerikansk utenrikspolitikk ble opprinnelig utstedt for å advare de reaksjonære imperialistmaktene i Europa om ikke å forsøke noen ny kolonisering av de amerikanske kontinentene. Med fremveksten av amerikansk imperialisme ble den imidlertid en for-alle-formål begrunnelse for militærintervensjoner og okkupasjoner, for å forsvare interessene til amerikanske banker og foretak.

Under Monroe-doktrinens skitne flagg har Washington lansert ikke mindre enn 50 direkte militærintervensjoner i hemisfæren.

I dag har denne doktrinen blitt gjenopplivet i en enda mer faretruende form. Washington har påkalt den for å beskylde Russland, Kina og Cuba for å ha forhindret regimeendringsoperasjonen i Venezuela, ved å ha tilbudt landet lån og bistand. Toppembetsrepresentanter har krevd at disse landene «kommer seg ut av Venezuela», og administrasjonen har pålagt stramme nye sanksjoner mot Cuba, og til og med truet med militæraksjon mot Russland. En republikansk representant i Kongressen fra Florida gikk så langt som til å antyde at Moskva hadde utplassert atomvåpen i Venezuela, og sammenlignet det med den kubanske missilkrisen fra 1962.

Amerikanske embetsrepresentanter har ikke lagt skjul på det faktum at deres mål er å hevde direkte kontroll for amerikanske energikonglomerater over Venezuelas oljereserver, de største på planeten, og å rulle tilbake den betydelige økonomiske innflytelsen i landet og den bredere regionen, av Washingtons såkalte «store makt»-rivaler Kina og Russland. Dette truer med å gjøre Latin-Amerika til en slagmark i en nukleær tredje verdenskrig.

Samtidig er gjenopplivingen av den diskrediterte doktrinen, foraktet over hele Latin-Amerika, en respons fra en amerikansk imperialisme i nedgang, som konfronterer det faktum at den til og med i sin «egen bakgård» har blitt erstattet av Kina som hovedkilde for utenlandsinvesteringer.

Det syltynne påskuddet fremmet som dekke for denne kriminelle plyndringseksersisen er at Washington støtter «demokrati» i Venezuela, en påstand som blir gjentatt av de servile konsernmediene, så vel som av Trumps angivelige demokratiske opponenter som, fra Biden til Sanders, alle har stilt opp til støtte for regimeendringsoperasjonen.

Det er ikke noe nytt i dette. For femti-fem-år-siden, da Brasils militære kuppet mot landets valgte president João Goulart, reagerte New York Times med følgende:

«Hvis én enkeltfaktor for motiveringen for kuppet kunne oppdages, som ble orkestrert i et fellesskap av ei gruppe sivile delstatsguvernører – alle av dem for øvrig valgte embetsrepresentanter – og militære kommandanter, så var det deres bekymring for å opprettholde det demokratiske rammeverket i Brasil.»

Rammeverket som ble etablert av 1964-kuppet var militærdiktaturet som styrte landet med en jernneve de to-neste-tiårene, og bidro til å spre militære fascistregimer som myrdet, torturerte og fengslet hundretusenvis av arbeidere og ungdommer over hele halvkula.

Hvem kan tro at Trump-administrasjonen bryr seg om «demokrati» og «frihet» for arbeidere i Latin-Amerika? Den viser sin holdning til disse arbeiderne hver eneste dag ved USAs sørlige grense, i den ubarmhjertige nedjaktingen av flyktninger som flykter betingelser skapt av amerikanske kriger og Washington-støttede diktaturer i Sentral-Amerika. Disse arbeiderne har blitt jaktet ned av fascistiske grenseagenter, kastet i konsentrasjonsleirer, og fått sine barn revet ut av sine armer.

Det er selvfølgelig en innenlandskomponent som hører med til viftingen med Monroe-doktrinens stenkede flagg. Det er uløselig knyttet til Trump-administrasjonens forsøk på å gjøre midtpunktet for sitt gjenvalg i 2020 til en fascistisk kampanje mot «sosialisme», som den forsøker å beskylde for den sosiale nøden i Venezuela, skapt av den kapitaliske verdenskrisen, straffende amerikanske sanksjoner og av pro-kapitalistpolitikken til den borgerlige Maduro-regjeringen.

Kampen mot den amerikanske styringselitens forsøk på å promotere en fascistisk bevegelse mot veksten av sosialistisk opposisjon i arbeiderklassen, finner sin mest umiddelbare allierte i latinamerikanske arbeideres kamp mot deres egne høyreorienterte regjeringer, fra den fascistiske tidligere hærkapteinen Jair Bolsonaro i Brasil og til Lenín Moreno, som viste sin troskap til imperialismen ved å slå dørene til Ecuadors ambassade i London åpne for det britiske politiets plukk-opp-gruppe, som handlet på Washingtons krav om utlevering av WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange.

Som den siste streikbølga av titusenvis av meksikanske arbeidere i maquiladora-fabrikkene i Matamoros så kraftig viste kunne arbeiderklassen, objektivt forent i en felles produksjonsprosess på tvers av nasjonalgrenser, bare finne veien fremover gjennom den bevisste foreningen av amerikanske og latinamerikanske arbeidere, i kampen for å beseire sine felles fiender, de transnasjonale bankene og selskapene, den amerikanske imperialismen og regionens nasjonale styringsoligarkier.

Bare en slik forent kamp, basert på programmet for sosialistisk internasjonalisme, kan nedkjempe trusselen om krig mot Venezuela, med dens katastrofale implikasjoner for hele kontinentet, og faktisk for hele verden.

Denne kampen må forberedes og ledes.

Vi appellerer til våre kamerater i Latin-Amerika, de som deltar på denne online-samlingen, de som leser World Socialist Web Site og alle de arbeidere og ungdommer som søker en revolusjonær vei: ta opp et seriøst studium av programmet og perspektivet til Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, og den lange historien om kampen trotskismen har ført mot revisionisme i Latin-Amerika, og på dette prinsippielle grunnlaget, bygg seksjoner av ICFI i alle land.

Loading