Natt til søndag den 5. mai [norsk tid] arrangerte Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) 2019 International Online May Day Rally, den sjette årlige mai-dag-online-samlingen arrangert av ICFI, verdens trotskistbevegelse. Samlingen hørte taler som adresserte ulike aspekter av kapitalismens krise og den internasjonale arbeiderklassens kamper, fra 12 ledende medlemmer av verdenspartiet og dets seksjoner og sympatiserende organisasjoner fra hele verden.
I de kommende dagene publiserer World Socialist Web Site transkripsjoner av talene som ble holdt for samlingen, oversatt til norsk. Nedenfor er talen levert av Wije Dias, generalsekretær for Socialist Equality Party (Sri Lanka). Tirsdag i forrige uke publiserte WSWS åpningsrapporten til samlingen, holdt av David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party (USA).
***
En merkbar endring man møter i den nye bølgen av arbeiderklassekamper rundt om i verden er den voksende tendensen til at arbeidere bryter ut av fagforeningenes tvangstrøye og tar uavhengige initiativ for å kontrollere resultatet av sine kamper.
Som revolusjonære marxister er vi vel inneforstått med at dette tiltaket, ene og alene, er helt utilstrekkelig for å garantere en seier for disse kampene. Men det er den tydeligste indikasjonen på hvor akutt lederskapskrisen arbeiderne konfronterer er, og også et viktig første skritt for å drive arbeiderklassen frem til å søke alternative program og lederskap for sine kamper.
Trotskij skrev i grunnlagsdokumentet for Den fjerde internasjonale, Overgangsprogrammet og Den fjerde internasjonales oppgaver, at menneskehetens krise er karakterisert av krisen for revolusjonær ledelse av arbeiderklassen.
Det er ikke hver dag at arbeiderne blir oppmerksomme på denne krisen. Det skjer i tider med akutt krise i det politiske systemet som helhet. Arbeidere begynner nå å erkjenne denne krisen og dreier seg i retning av å søke alternative løsninger.
Vi lever i dag i en slik historisk periode, og vi er den eneste bevegelsen som har slåss mot alle de som avskrev arbeiderklassens historiske revolusjonære rolle for å lede menneskehet ut av den kapitalistiske hengemyra. I denne kampen har vi forberedt oss på å utføre oppgaven med å tilby programmet og lederskapet som arbeidere overalt søker i den nåværende perioden.
Dette er hemmeligheten bak de nye erfaringene som alle seksjonene av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale nå gjennomgår, på alle kontinenter. Våre nylige erfaringer har vært en kraftig bekreftelse på de sammenfallende objektive utviklingstrinnene av klassekampen og verdens trotskistbevegelses perspektiv.
Matamoros-arbeiderne i Mexico lanserte sin kamp i en trossing av fagforeningsledernes diktater, og har tiltrukket seg bred støtte fra ungdom, studenter, sjikt av fagfolk og middelklassen. De nølte heller ikke med å sende hilsener til Detroit-konferansen av grunnplanarbeidere, sammenkalt av Socialist Equality Party i USA. Vendingen til å smi den internasjonale enheten av arbeidere i kamp var eksplisitt i denne handlingen, og bare trotskistbevegelsen er forberedt på å gi denne dreiningen en sosialistisk orientering.
På samme måte stilte arbeiderne fra aksjonskomitéen ved Abbotsleigh-plantasjen, grunnlagt av det srilankiske SEP under streiken til 100 000 plantasjearbeidere, opp for en protestdemonstrasjon med krav om løslatelse av Julian Assange og Chelsea Manning, fengslet for å ha avslørt imperialistmaktenes militærforbrytelser. De vedtok også en resolusjon med samme krav og trådte frem for å ta plass i den internasjonale kampanjen ført av ICFI og WSWS.
Disse utviklingstrekkene kan ikke betraktes som enkeltstående isolerte fenomener, spesielle for disse landene. De er symbolske for det revolusjonære potensialet som ligger i den generelle utviklingen av kampene som folder seg ut innen den objektivt internasjonale klassen – arbeiderklassen. Enten det er lærerne i alle delstatene i USA, eller «gul vest»-bevegelsen i Frankrike, eller arbeidere i vårt naboland India, hvor vi for ikke mange måneder siden var vitner til en generalstreik av mange titalls millioner arbeidere i offentlig sektor, så er de sosiale forholdene og de politiske problemene disse arbeiderne står overfor alle svært like.
Generaliseringen av arbeideres sosiale betingelser i de utviklede landene, så vel som i de historisk tilbakestående landene, er produkt av det langstrukne globale sammenbruddet i den kapitalistiske økonomien, som først kom opp i dagen i 2008 i form av kollapset av de gigantiske amerikanske finanskonglomeratene. Dette har skapt uutholdelig sosial polarisering i alle land, til og med i Kina, hvor skrytet av den tøylesløse veksten av kapitalistisk utvikling, under etterkommerne av det stalinistiske byråkratiet, nå raskt avtar.
Det er denne globale krisen i kapitalismen som driver frem styringselitenes høyredreining. Washington tar føringen blant imperialistmaktene i forberedelsene for krig, uansett prisen for menneskeheten, for å gjenopprette sitt tapte verdenshegemoni. Videreføringen av Barack Obamas «pivot to Asia» [vippe til Asia], blir nå akselerert under Donald Trump, som integrerer India og Sri Lanka tettere inn i den aggressive amerikanske militærstrategien mot Kina.
Under disse betingelsene har den historiske betydningen av ICFIs og SEPs perspektiv for De forente sosialistiske republikker av Sør-Asia antatt en uforlignelig relevans. Dette ble tydelig eksponert i de tragiske hendelsene for to uker siden på Sri Lanka, hvor mer enn 250 menn, kvinner og barn døde, med ikke mindre enn 500 alvorlig skadet.
Den fremste årsaken til gjennomføringen av det reaksjonære terroristangrepet på Sri Lanka, som var organisert av ISIS i samarbeid med ei lita gruppe muslimske ungdommer, er det nære samarbeidet mellom Sirisena-Wickremesinghe-regjeringen og den USA-ledede krigsstrategien, som allerede har forårsaket en enorm ødeleggelse av liv og sosiale forhold i Midtøsten. Alle bevis som har kommet for dagen så langt indikerer at regjeringen visste om angrepet i god tid, men ikke gjorde noe for å forhindre det, fordi den kalkulerte med at en slik provokasjon kunne anvendes til å skape ytterligere splittelser blant arbeiderne og de undertrykte, men som truer med å slåss imot.
Sri Lankas forsvarsminister Hemasiri Fernando, slapp katta ut av sekken da han fortalte en BBC-korrespondent at de «ikke forventet at angrepene skulle være av denne dimensjonen». Mens kommentaren var utilsiktet avslørte den at regjeringen ønsket en provokasjon, men av en mindre skala. Involveringen av ISIS, som konfronterte nederlag i sitt håpløse eventyr mot stormaktene og ble drevet ut av Syria, førte til at terrorangrepene gikk utover rammene av styringselitens foraktlige forventninger.
Nå har både den srilankiske styringseliten, USA og landets allierte dreid seg til å utnytte situasjonen etter terroristangrepet, for å påskynde enda mer drakoniske, antidemokratiske politi-stat-tiltak mot hele befolkningen, og for å gjøre øya til et mer åpent nav for den aggressive imperialistiske krigsmaskina. Team of FBI- og Pentagon-representanter har allerede kommet til øya for å «bistå etterforskningen».
Bare arbeiderklassen, på et verdensplan, og basert på programmet for internasjonal sosialisme, det ICFI slåss for, kan få slutt på imperialistkrig og styringsklassenes fascistiske politi-stat-forberedelser. En politisk uavhengig arbeiderklasse har den historiske evnen til å tiltrekke seg og lede de fattige bøndene, de undertrykte lokalsamfunnene, arbeidsledige ungdommer og studenter, middelklasser og profesjonelle fagfolk, vekk fra de reaksjonære eventyriske terroristgrupperingene som i siste instans spiller i hendene på styringselitenes design.
Den kritiske oppgaven med å mobilisere arbeiderklassen på grunnlag av dette programmet, som er bestanddel av den trotskistiske teorien om permanent revolusjon, betinger å bygge ICFIs revolusjonære massepartier i alle land rundt om i verden.