Natt til søndag den 5. mai [norsk tid] arrangerte Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) 2019 International Online May Day Rally, den sjette årlige mai-dag-online-samlingen arrangert av ICFI, verdens trotskistbevegelse. Samlingen hørte taler som adresserte ulike aspekter av kapitalismens krise og den internasjonale arbeiderklassens kamper, fra 12 ledende medlemmer av verdenspartiet og dets seksjoner og sympatiserende organisasjoner fra hele verden.
I de kommende dagene publiserer World Socialist Web Site transkripsjoner av talene som ble holdt for samlingen, oversatt til norsk. Nedenfor er talen levert av Joseph Kishore, nasjonalsekretær for Socialist Equality Party (USA). Tirsdag i forrige uke publiserte WSWS åpningsrapporten til samlingen, holdt av David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party (USA).
***
Dette har vært veldig viktig, og som med de andre May Day Online Rally-ene holdt av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), er det et verdensarrangement. Vi har idag hatt deltakere fra Australia, Frankrike, USA, Storbritannia, Sri Lanka, New Zealand, Peru, Nederland, Tyrkia, Polen, Costa Rica, og mange flere land. Det var enda til en lytter som skrev inn for å fortelle at han deltok fra 30 000 fots høyde, over USA.
Rapportene som er levert i dag gir et kraftig grunnlag for byggingen av en sosialistisk massebevegelse i den internasjonale arbeiderklassen.
Fremtiden ligger i sosialisme. Styringsklassen selv er vettskremt for de sosiale rystelsene som kommer, for «en slags revolusjon» som hedgefondsjefen Raymond Dalio uttrykte det. Talerne i dag har gjennomgått styringsklassens respons i sine bestrebelser for å bevare sitt sosialsystem: promoteringen av ytrehøyre, gjenopplivingen av fascisme, dreiningen til autoritære former for styre, angrepet på demokratiske rettigheter – inkludert forfølgelsen og trakasseringen av Julian Assange.
Talene har imidlertid også forklart at det eksisterer en mektig sosial kraft som kartlegger en annen vei fremover – den internasjonale arbeiderklassen. De har gjennomgått noen av de viktigste kampene i Frankrike, Algerie, Kina, Tyskland, Belgia, Polen, Portugal, Israel, Iran, Egypt, Tunisia, Sør-Afrika, Sri Lanka, India, New Zealand, Sudan, Mexico, og selvfølgelig USA.
Det er økende interesse for sosialisme. Ikke siden 1930-årene har det vært så utbredt avsky blant massene av mennesker rettet mot hele det sosiale og økonomiske systemet.
Disse to prosessene drives av kraftige objektive krefter. På tidspunktet for oppløsingen av Sovjetunionen, som var lenge forventet av trotskistbevegelsen, proklamerte kapitalismens ideologer historiens opphør. Innenfor miljøet av «venstre» og pseudo-venstre-akademia, som hadde vært orientert mot stalinismen, ble omformingen av det byråkratiske apparatet til et nytt oligarki grepet til som en anledning til å frasi seg enhver forpliktelse for omformingen av de sosiale relasjonene, og langt mindre marxisme.
Den vanlige oppfatningen var at sammenbruddet av Sovjetunionen betydde kapitalismens triumf. De store problemene som plaget menneskeheten i det 20. århundre lå tilsynelatende bak oss.
Hvor falske har ikke disse teoriene vist seg å være!
I stedet for en gjenopplivning av demokrati har vi en gjenoppliving av fascisme. I stedet for en æra av fred har vi hatt et-kvart-århundre med endeløs krig. I stedet for sosial og økonomisk fremgang har vi hatt sosialt og økonomiskt forfall og krise.
Og selvfølgelig, her i USA har vi Trump.
Trump-administrasjonen er ikke et «avvikende øyeblikk i tiden», som tidligere visepresident og nå nylig-annonserte presidentkandidat Joe Biden formulerte det. Med en parafrase av Trotskij kan vi si at med Trump-administrasjonen «spyr det kapitalistiske samfunnet opp sitt ufordøyde barbari».
Alle den amerikanske styringsklassens forbrytelser har brutt ut i det åpne. Over én million mennesker drept i «krigen mot terror», tortur, Guantanamo Bay, utenom-juridisk overføring, politiske drap. I den økonomiske sfæren er det endeløs finansiell spekulering, veksten av sosial ulikhet når uante nivå; et samfunn der tre individer har mer formue enn den nederste halvdelen av befolkningen, eller 160 millioner mennesker.
Og hva med Det demokratiske partiet? De er ytterligere en manifestering av den samme sykdommen. De har valgt å basere sin opposisjon mot Trump på det mest mulig høyreorienterte fundamentet. Det reaksjonære narrativet assosiert med Joseph McCarthy og perioden for amerikansk antikommunisme har blitt gjenopplivet i form av demokratenes/CIAs antiRusslandkampanje. «Vårt valg ble korrumpert, vårt demokrati angrepet, vår suverenitet og vår sikkerhet krenket» av Russland. Så erklærer Hillary Clinton.
Valget ble ifølge fru Clinton ikke korrumpert av konsernpenger. Demokratiet ble ikke angrepet av CIA, FBI, og NSA. Hennes bekymring er ikke at fascister er i militæret. Nei, det er alle de fordømte russerne! En veldig selvgod beretning, for å si det mildt.
Den høyreorienterte karakteren av opposisjonen til dette Wall Streets og CIAs parti er oppsummert i partiets holdning til Julian Assange.
Demokratene og deres allierte i mediene har ikke bare tolerert rettsforfølgelsen av denne modige journalisten, de har ledet angrepet mot WikiLeaks, som de beskylder for å ha lekket Det demokratiske partiets e-postmeldinger som avslørte Clintons korrupte forhold til Wall-Street-bankene.
Pågripelsen av Assange i den ekvadorianske ambassaden har vært anledningen, ikke for en fordømmelse i mediene, men for latterliggjøring. Kan man virkelig forestille seg at i talkshow blir Jules Assanges lidelser, han som har vært utsatt for en slik uhyrlig behandling i statens hender, gjort til gjenstand for vitser? Det er ikke nødvendig å forestille seg; slik er virkeligheten i Amerika av idag.
Alle som deltar i denne skjenselen, setter selv på seg et svart merke som aldri kan vaskes vekk.
Og Chelsea Manning, som vansmekter i fengsel for å ha begått den utilgivelige synd å nekte å vitne mot Assange, hennes lidelser blir rett og slett ignorert.
Underliggende for alt dette er en enorm frykt, en frykt for sosial opposisjon, en frykt for arbeiderklassen, en frykt for at systemet som deres rikdom og privilegier er grunnlagt på, er på sine siste bein. Dette forklarer de absurde teoriene til demokratene og deres CIA-supportere om at splittelsene i USA er russernes verk, det uunngåelige uttrykket er at de har «sådd uenighet».
Som om det var nødvendig å så uenighet i et samfunn mer ulikt enn noe i moderne historie! De objektive betingelsene for sosial omvelting har ikke bare blitt sådd av kapitalismen, de har produsert frukt som har modnet, og begynt å bli litt råtten.
På en tidligere mai-dag-samling henviste vi til den amerikanske arbeiderklassen som den globale giganten i verdenspolitikken. Vel, denne giganten begynner å våkne, sammen med arbeidere over hele verden. Antallet arbeidere som deltok i streikeaksjoner i USA i 2018 var det høyeste på 32 år, hovedsakelig drevet av streiker av offentlige skolelærere, og disse har fortsatt inn i 2019.
Arbeidere begynner å bryte seg fri fra fagforeningene, som i flere tiår har jobbet for å undertrykke klassekampen, for å pålegge og håndheve innrømmelser. I de udødelige ordene fra en fagforeningsadvokat for Høyesterett i fjor, er «fagforeningssikkerhet en nedbetaling for ingen streik» – ikke arbeidernes sikkerhet, men den finansielle tryggheten til fagforeningslederne som kontrollerer disse organisasjonene og som har inntekter som plasserer dem blandt de øverste fem, og til og med i topp én-prosenten av befolkningen.
Korrupsjonsskandalen som har omsvøpt fagforeningen United Auto Workers har bare bekreftet for bilarbeidere og alle deler av arbeiderklassen, at fagforeningens ledere er på ledelsens lønningsliste, med oppgaven å tilby foretakene en jevn tilførsel av billig arbeidskraft, samtidig som de utøver funksjonen som ledelsens politistyrke.
I de mest betydningsfulle sosiale kampene i løpet av det siste året – inkludert lærernes i USA, «gul vest»-protestene i Frankrike, Matamoros-streiken i Mexico, og teplantasjearbeidernes kamper på Sri Lanka – har én definerende egenskap vært deres fremvekst og utvikling i opposisjon til de pro-kapitalistiske nasjonalistiske såkalte «fagforeningene». Her i USA har det vært voksende støtte fra arbeidere for kampen SEP fører for dannelsen av en koalisjon av grunnplankomitéer.
Den objektive impulsen av arbeidernes kamper i USA og rundt om i verden, er i retning av en politisk generalstreik, som krever dannelsen av nye organisasjoner, fabrikk- og aksjonskomitéer på grunnplanet, som trekker sammen alle deler av arbeiderklassen i en kamp for makt og mot kapitalistsystemet.
Utviklingen av klassekampen er bare i sine innledende faser. Den mest kritiske oppgaven, i USA og internasjonalt, er byggingen av et revolusjonært lederskap. Som David North understreket da han åpnet denne samlingen, skaper kapitalismens motsetninger betingelsene for fornyelsen av en massebevegelse av arbeiderklassen. Vår egen bevegelses politiske praksis sammenfaller i økende grad med klassekampens objektive bevegelse. Den fjerde internasjonales oppgave er ikke bare å tolke verden, men på grunnlag av denne forståelsen, å forandre den.
Dette betyr en kompromissløs kamp i arbeiderklassen for genuin sosialistisk politikk. Under betingelser med økende sosial uro fører styringsklassen frem sikkerhetsventiler, politiske mekanismer for å kanalisere motstand, kontrollere den innen akseptable parametere. Derfor har man Bernie Sanders, som har som rolle å dekke over et krigshissenede parti med en tynn finér av sosiale reformer, som partiet ikke har noen som helst intensjon om å implementere. Alezandria Ocasio-Cortez-er i USA, og internasjonalt er det Jeremy Corbyn-er, pseudo-venstre-partiet Syriza i Hellas, Podemos i Spania, Venstrepartiet [die Linke] i Tyskland, alle spiller de den samme rollen.
Kamerat Chris refererte til den feige stillheten til Corbyn i Storbritannia, om situasjonen til Assange. Den gjentas her i USA av Sanders, som forleden, i anledning Den internasjonale dagen for pressefrihet, tvitret – i en monumental eksersis av hykleri – at «journalister skulle aldri måtte frykte for sine liv når de gjør sitt arbeid». Han sa ingenting om Assange.
I den utstrekning de faktisk snakker om sosialisme, hevder de at den kan oppnås uten noen utfordring av kapitaliststatens eksisterende politiske institusjoner, uten noen grunnleggende omorganisering av det økonomiske liv, uten noen utfordring av imperialisme.
Socialist Equality Party insisterer på at ekte sosialisme er basert på prinsippet om sosial likhet, at de enorme summene av rikdom monopolisert av de rike gjennom utnyttelsen og forødingen av arbeiderklassen må beslaglegges og rettes inn mot tilfredsstillelsen av sosiale behov.
Sosialisme er internasjonal, basert på prinsippet om at arbeidere i alle land har samme sosiale interesser og de samme klassefiendene. Vi avviser den giftige nasjonalismen som blir promotert av styringsklassen for å sette arbeidere opp mot hverandre, og for å berettige den voldelige forfølgelsen av innvandrere og flyktninger.
Sosialisme er uadskillelig fra kampen mot imperialistkrig, som truer med å oppsluke kloden i en atomkatastrofe. Den sosialistiske bevegelsen vil intensivere sin kampanje for å forsvare og få løslatt Julian Assange, Chelsea Manning og alle de som har blitt trakassert for å ha motsatt seg imperialistkrig og kapitalistelitens politikk.
Ekte sosialisme er basert på arbeiderklassens interesser, det store flertallet av verdens befolkning. Veksten av klassekampen har eksplodert alle de reaksjonære teoriene til de privilegerte representantene fra den øvre middelklassen, talspersonene for identitetspolitikken og post-modernismens teorier om at arbeiderklassen er død, at den ikke lenger er en revolusjonær kraft, at de sentrale skillene i det moderne samfunnet ikke er klasseskiller, men splittelser mellom raser eller kjønn.
Og ekte sosialisme er revolusjonær. Vi foreslår ikke milde reformer, som styringsklassen ikke vil tolerere, men revolusjon – omveltingen av kapitalistiske eiendomsrelasjoner gjennom etableringen av demokratisk kontroll over de gigantiske bankene og foretakene.
Den fjerde internasjonale har siden den ble etablert av Leo Trotskij, med-leder sammen med Lenin for Den russiske revolusjonen, for åtti år siden slåss for revolusjonær sosialistisk internasjonalisme mot stalinisme, sosialdemokrati og alle perversjoner av marxismen. Trotskisme er dagens sosialisme, legemliggjort i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), bestående av Socialist Equality Partier over hele verden.
Vi oppfordrer alle som deltar på denne samlingen i dag om å bli med og bygge ICFI.