Frankrike var vertskap for et toppmøte om «Christchurch-oppfordringen» for en intensivering av internettsensur

Av Will Morrow
18 May 2019

Det internasjonale toppmøtet sammenkalt sist onsdag i Paris rundt «Christchurch-oppfordringen», med den franske presidenten Emmanuel Macron og New Zealands statsminister Jacinta Ardern som vertskap, markerte ytterligere et skritt i verdens kapitalistregjeringers og teknologikonserngiganters pådriv for å sensurere sosialmedier og kneble en voksende sosial opposisjon i arbeiderklassen og blant unge mennesker.

Møtet ble holdt på sidelinja av G7-toppmøtet, med deltakelse av syv statsoverhoder, deriblant den britiske statsministeren Theresa May, Canadas statsminister Justin Trudeau og representanter fra Irland, Jordan, Senegal og Indonesia. Også til stede var EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker. Twitters adm. dir. Jack Dorsey og Facebooks sjef for globale anliggender Nick Clegg og den tidligere britiske visestatsministeren deltok også, sammen med representanter fra YouTube, Microsoft, Daily Motion, Google og Amazon.

Ardern og Macron annonserte møtet i forrige måned etter terroristangrepet i Christchurch der fascistskytteren Brenton Tarrant den 15. mars slaktet ned 51 personer ved to moskéer i New-Zealand-byen. At Tarrant live-streamet sin grusomme forbrytelse på sosialmedier blir nå anvendt for å skru opp kravene om et tilslag mot live-streaming og andre former for innholdsdeling mellom brukere.

Mens banneret om bekjempelse av terrorisme nå anvendes for berettigelsen av et vidtrekkende angrep på ytringsfriheten tjener det samme argumentet også for å tilsløre ansvaret de politiske institusjonene i Frankrike, New Zealand og internasjonalt har for promoteringen av det klima av antiinnvandrer og antimuslimsk sjåvinisme som førte til angrepet. Det tjener også til å avlede oppmerksomhet fra de klare bevisene for at politiagenturer i Australia og på New Zealand ikke traff noen tiltak mot Tarrant, til tross for tidligere advarsler. (Se: «New Zealands regjeringen forbyr fascistterroristen Brenton Tarrants manifest»).

På en felles pressekonferanse med Ardern på onsdag kveld erklærte Macron at «det som skjedde i Christchurch var ... omdanningen av internett til ei maskin for galskapspropaganda, til tjeneste for vårt samfunns sammenbrudd inn i en krig, alle-mot-alle.»

«Christchurch-oppfordringen» er en vag, ikke-bindende lovnad fra regjeringer og sosialmedieforetak om å forhindre delingen av «terroristisk og voldelig, ekstremistisk innhold». Arderns intervju med Le Monde dagen før toppmøtet viste klart at møtet bare er den skarpe enden av kilen for langt bredere sensurtiltak.

På spørsmål fra Le Monde-reporteren om «hvorfor har du valgt å fokusere unikt på voldelig terroristisk innhold, og ikke mer generelt på hat-tale, som også bidrar til driften på sosialmedier,» svarte Ardern: «Vi måtte finne et utgangspunkt for å kunne oppnå enighet.» Hun fortsatte: «Så i steden for å åpne veien for en debatt om risikoen for en begrensing av ytringsfriheten, foretrakk jeg et utgangspunkt som vi alle kan være enige om: Ingen mener at internett skal tjene til spredning av mord.»

Det egentlige formålet for denne samlingen av teknologimilliardærer og kapitalistelitens politiske representanter ble stavet ut mer åpenlyst i en fransk regjeringsrapport forrige fredag, publisert for å sammenfalle samme dag med et møte mellom Macron og Facebooks adm. dir. Mark Zuckerberg. Rapporten, med delt forfatterskap av Benoît Loutrel, tidligere direktør for Google Frankrike, oppsummerer resultatene til dags dato for kollaboreringen mellom Facebook og den franske regjeringen, med andre ord de franske myndighetenes tilgang til Facebooks sensurkontorer.

«Ved å tillate alle å publisere innhold, og til å dele det med andre brukere, har sosialmedienettverk revolusjonert mediebransjen og kommunikasjonsmåten, og tilbyr borgere og det sivile samfunn muligheten til direkte å uttrykke seg,» sier rapporten. «Uansett, mulighetene sosialmedier tilbyr promoterer også isolerte enkeltpersoners eller organiserte gruppers uakseptable misgjerninger.»

Rapporten hevder at sosialmedier har «skapt nye former for sosiale relasjoner, har overvunnet geografiske begrensninger (og takket være oversettingstjenester, til og med språklige) ... Nye former for ‘online’-organisering av borgere, desentraliserte ikke-materielle samfunn, men likevel høyst virkelige, har dukket opp for deling av informasjon, som et senter av interesse eller for samling rundt saksanliggender som skal forsvares.»

Med andre ord har utviklingen av sosialmedieteknologi gjort det mulig for arbeidere og ungdommer å kommunisere og organisere kamper internasjonalt, blant annet Gul-vest-protestene i Frankrike mot sosial ulikhet, lærernes arbeidsnedleggelser i USA, maquiladora-bildelarbeidernes streiker i Matamoros, Mexico, og den nylige globale streiken [engelsk tekst] av Uber-sjåfører. Disse er del av ei voksende bølge av streiker og protester internasjonalt i løpet av det siste året, som har vært organisert på sosialmedier og utenfor pro-foretak-fagforeningsbyråkraktienes kontroll.

Reaksjonen fra kapitalistregjeringene og deres underdanige foretakskontrollerte medier finner sitt skarpeste uttrykk i den brutale forfølgelsen av Wikileaks-grunnleggeren Julian Assange, som gjengjeldelse for å ha gjort det ekte journalister skal gjøre: avsløre regjeringers løgner og forbrytelser, og med fengslingen av varsleren Chelsea Manning for å ha tatt det modige skrittet å ha tilrettelagt for slike offentlige eksponeringer.

Foretaksmediene ses på med fiendtlighet og forakt av arbeiderklassen og ungdommen. Rapporten bemerker at «en tredjedel av franskmenn, og halvparten av de mellom 18 og 24 år, informerer seg via sosialmedier, og plattformer for videodeling utgjør halvparten av forbruket av videoinformasjon på Internett.»

Dette er den virkelige grunnen til verdens regjeringers pådriv for å sensurere sosialmedier. Rapporten erklærer at «som følge av denne kapasiteten til kommunikasjon og uttrykksmuligheter i storskala, kombinert med en følelse av relativ anonymitet og straffefrihet [dvs. retten til ytringsfrihet], er sosialmedier også steder for deling av uakseptabelt innhold.»

Rapporten diskuterer selvfølgelig ikke hvem som bestemmer hva som er «uakseptabelt» – en formel som berettiger den kapitalistiske statens ubegrensede sensur.

Den tillegger at «vi observerer innvirkningen på den sosiale orden» av «falsk informasjon», «ubegrunnede rykter» og «handlinger av enkeltpersoner som forfølger politiske eller økonomiske formål». Rapporten krever en «kamp mot innhold som er skadelig for brukere og for sosial samhørighet.»

Påstanden om at «sosial samhørighet» i Frankrike og Europa undergraves av «falsk informasjon» og «ubegrunnet rykter», og ikke av fremveksten av den svimlende ulikheten og fattigdommen og det politiske etablissementets politikk for militarisme og innstramminger, er en ikke mindre latterlig påstand enn den som kommer fra Det demokratiske parti og publikasjoner som New York Times og Washington Post i USA, om at kilden til økende sosial opposisjon er russisk innblanding og «falske nyheter».

Etter sitt møte med Macron erklærte Zuckerberg i et Facebook-innlegg at selskapets samarbeid med den franske regjeringen var en «modell» for hva Facebook vil introdusere i andre land. Dette skal adressere «hvordan vi skal håndtere innhold som ikke er ulovlig, men som kan forvolde skade,» skrev han, «og dette er et område der jeg tror at foretak ikke bør treffe disse avgjørelsene helt på egne vegne.»