Storbritannias statsminister Theresa May er nå satt til å tre av som Tory-partileder og statsminister etter at hennes EU-fratredelsesavtale legges frem for parlamentet den første uka i juni. Siden May oppnådde en avtale med EU i november, har hun ikke vært i stand til å sikre godkjenning for den fra et dypt splittet parlament.
Etter uker med spekulasjoner om Mays endelige fratredelsesdato aksepterte hun sist torsdag en tidsplan etter press fra partiets bakre rekker i parlamentet, konstellasjonen kalt «1922 Committee». Hennes kunngjøring kom etter seks uker med Brexit-forhandlinger med Labour, som ikke førte til noen avtale. Labour-Party-lederen Jeremy Corbyn gikk inn i Brexit-samtalene som ble tilbudt av May i begynnelsen av april, og aksepterte hennes oppfordring til «nasjonal enhet» i et forsøk på å enes om en endret versjon av hennes EU-avtale.
At May trer av vil utløse en Tory-lederskapskonkurranse som skal føres over sommeren, der seierherren vil erstatte henne som statsminister. Et felt på opptil 20 Tory-MPer [Members of Parliament; parlamentsmedlemmer] forventes å stille for å erstatte May som partiledere og statsminister, hvilket er et klart uttrykk for oppstykkingen av den britiske regjeringselitens eldste politiske parti.
Blant de første som erklærte sin påmelding til dysten var Boris Johnson, tidligere utenriksminister og hard-Brexiteer. Han er favoritt for å vinne og vil ha støtte blant mange Europa-skeptikere blant Tory-MPene og i partiets bredere medlemskap. Tory-partiregler fastsetter flere runder av avstemminger, holdt over flere uker der kandidatene trinnvis skilles fra, ned til de siste to som partimedlemskapet så stemmer over for å velge den nye lederen.
Andre Toryer som har bekjentgjort at de vil stille inkluderer Esther McVey og minister for internasjonale utvikling Rory Stewart, og de andre regjeringsmedlemmene Jeremy Hunt, Amber Rudd, Andrea Leadsom, Michael Gove, Sajid Javid; og forøvrig forventes erke-Thatcher-ister som Dominic Raab og Liz Truss å stille.
May har vært handlingslammet i flere måneder. I desember i fjor overlevde hun et mistillitsvotum fra Tory-MPer, men måtte tilslutt akseptere å tre av før neste generalvalg i 2022. Etter manglende godkjenning av hennes EU-avtale i parlamentet ved tre anledninger, lovet May at hun ville gå av etter at hennes avtale endelig blir vedtatt.
Dette bare oppildnet trekkene mot henne fra partiets fløy av hard-Brexiteers, med lokale Tory-foreninger som sa seg villige til å avholde et ikke-bindende mistillitsvotum om hennes lederskap den 15. juni.
På torsdagkvelden, samtidig med at Tory-PMer uler etter hennes blod, truet 1922-formannen Sir Graham Brady May i en 90-minutters diskusjon om at med mindre hun strammet opp sine fratredelsesplaner ville et ytterligere mistillitsvotum bli akseptert av hans komité. Etter å ha møtt May sa Brady til reportere: «Vi har avtalt å møte for å bestemme tidsplanen for valg av en ny leder av Det konservative partiet så snart den andre høringen har funnet sted, og det vil finne sted uansett hva avstemmingen er i den andre høringen, enten den klareres, eller ikke.»
Med en viss spekulasjon om at May kunne forsøke å tviholde på embetet kunne Tory-reglene sågar endres for å forhindre nettopp det. Guardian rapporterte en advarsel fra et 1922-komitémedlem: «Dersom hun ikke får sin fratredelsesavtale gjennom ... skulle man anta at hun fortsatt ikke går av da, da er dét punktet hvor det er sannsynlig at det blir en regelendring, eller til og med at reglene settes til side. Det ville være uholdbart. Og hun forstår det.»
Trekkene fra Det konservative partiet for å erstatte May fremprovoserte et brev fra Corbyn til May på fredagsmorgen. Corbyn skrev: «Jeg tror samtalene mellom oss om å finne en kompromissavtale for å forlate EU, nå har vært ført så langt de kan ... Din regjerings økende svakhet og ustabilitet betyr at det ikke kan være noen tillit til å få sikret det som kunne bli avtalt oss imellom.»
Corbyn kledde seg i sin nå velkjente kappe av den eldre statsmann som opprettholder parlamentarisk stabilitet og orden: «Mens du har klargjort din beslutning om å gå av og kabinettets ministre konkurrerer om å etterfølge deg, har regjeringens posisjon blitt stadig mer ustabil og dens autoritet erodert. Ikke sjeldent har forslag fra ditt forhandlingsteam blitt offentlig motsagt av uttalelser fra andre medlemmer av kabinettet.»
Corbyn møtte May personlig for samtaler forrige tirsdagskvelden, med sitt brev som gjentok Labours «voksende bekymring både i skyggekabinettet og det parlamentariske Labour Party om regjeringens evne til å levere på noen kompromissavtale.» Uforsonligheten til Toryenes hard-Brexit-fløy har effektivt torpedert det sentrale kravet fra dominerende deler av big business: at en tollunion med EU blir del av en endelig EU-fratredelseavtale. Corbyn klaget: «I de senere dagene har vi hørt at toppministre avviser enhver form for tollunion, uavhengig av forslag fremmet av regjeringsforhandlere.»
Corbyn aksepterte Mays trekk for å fremme sin avtale for parlamentet nok en gang, og mens han sa at Labour fortsatt ville stemme imot den, sa ha også at «vi vil nøye vurdere eventuelle forslag regjeringen ønsker å bringe frem for å bryte den fastlåste Brexit-blåknuten».
Mens det overhengende sammenbruddet av Mays regjering fremtvang avbruddet av samtalene viser et lekket notat til Londons Evening Standard at Corbyn gjorde alt han kunne for å presse en versjon av Mays avtale gjennom, og holde henne på post.
Standard rapporterte at notatet – som oppsummerte hvor enighet eksisterte mellom regjeringen og Labour over Mays Brexit-avtalen – var sendt fra Whitehall til Labor-forhandlere etter Corbyns samtaler med May. Avisa bemerket at en «Whitehall-kilde» [o. anm.: regjeringskvartalet] sa at «dokumentet syntes å vise områder hvor de to sidene hadde oppnådd enighet i samtalene», deriblant «enighet om å forlate EU med en avtale, heller enn på ‘no deal’-vilkår; å forlate den 31. juli; å ha så nært som mulig friksjonsløs handel; å avslutte fri flyt; å søke fullstendig deltakelse i EU-agenturer som dekker medisiner og andre kritiske områder.»
Ifølge dokumentet kunne May holde en rekke åpne veiledende avstemminger i parlamentet så tidlig som i neste uke, hvor parlamentsmedlemmer «ville rangere etter preferanser fem forskjellige former for tollordninger med EU, alt fra en fullstendig permanent handelspakt til en løsere eller midlertidig ordning. Målet er å tvinge House of Commons, som har avvist alle variantene fremlagt hittil, til en beslutning.»
Det kunne også bli en «åpen avstemming om å gjøre enhver avtale gjenstand for en ny folkeavstemming, som synes designet for å blokkere kampanjen støttet av 150 Labour-MPer for en bekreftende avstemming knyttet til enhver avtalevariant.»
Toryenes nye leder er planlagt å være på plass innen partiets årlige konferanse i slutten av september. Innen da vil Corbyn ha tjent fire år som Labour-leder. At May, som har snublet fra den ene krisen til den neste etter at hun tapte flertallet i 2017-valget, har vært i stand til å forbli i embetet har vært helt og holdent opp til Corbyn. Til tross for at han inntok Labour-ledelsen med støtte fra hundretusenvis av partimedlemmer og supportere på et mandat om å opponere mot innstramminger, militarisme og krig, har Corbyn igjen og igjen kapitulert for sine beseirede Blairist-opponenter.
Med Labour foran Det konservative partiet på meningsmålingene insisterte Blairistene på at Corbyn måtte akseptere Mays invitasjon til Brexit-samtaler og slå fra seg ethvert tiltak for å fremtvinge et generalvalg for å få brakt ned en bredt foraktet regjering; instruksjoner han har utført til punkt og prikke.
Styringskrisen i Storbritannia og nedsmeltingen av Toryene vil bli ytterligere forverret av den forventede valgseieren til det nyetablerte Brexit-partiet i nåværende ukes valg til EUs Europa-parlament. En seier for Brexit-partiet, opprettet av Nigel Farage, den tidligere lederen av UK Independent Party (UKIP), vil polarisere splittelsene innen hovedpartiene ytterligere. Langt den største delen av Farages tilslutning kommer fra desillusjonerte Tory-velgere, og støtten er spesielt sterk blant eldre generasjoner.
Ifølge meningsmålinger er Brexit-partiet satt til å vinne, og kan oppnå helt opp til 34 prosent av stemmene, og dermed muligens score høyere enn både Toryene og Labour tilsammen. Det er til og med anslag som sier at Toryene kanskje bare oppnår et enkelt-siffer-resultat, og kan ende på sjetteplass samlet sett – hvilket ville være det dårligste nasjonale valgresultatet i deres partihistorie.