Den politiske skittkastinga rundt Østerrikes såkalte «Ibiza-affære» bekrefter det sentrale punktet i analysen gjort av Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) og søsterpartiene i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) under den europeiske valgkampanjen. Det er ingen progressiv, eller noen mindre reaksjonær fraksjon av det europeiske borgerskapet. Under forhold med økende spenninger mellom stormaktene, den akutte krigsfaren i Midtøsten og veksten av opposisjon mot sosial ulikhet og militarisme, forflytter alle fraksjoner av det europeiske borgerskapet seg ytterligere til høyre, og forbereder seg på intensiveringen av deres antiarbeiderklasseagenda etter valgene.
Etter publiseringen av en video som avslørte Heinz-Christian Strache, den høyreekstreme visekansleren og lederen for Det østerrikske frihetspartiet (FPÖ), som en korrupt politiker ble han tvunget til å fratre alle sine stillinger.
De såkalte «pro-Europa-partiene» ilet til for å kritisere FPÖ. Men denne kritikken er tvers igjennom hyklersk. Virkeligheten er den at nettopp de samme politiske kreftene som nå roper varso om «ytre høyres dumskap og moralske degenerering» (Ralf Stegner, nestleder for SPD - Det tyske sosialdemokratiske parti), bærer hovedansvaret for den forventede inntreden av et rekordantall fra det ytre høyre i Europa-parlamentet, med ekstremistpartier som Matteo Salvinis Lega fra Italia, Frankrikes Rassemblement National [Nasjonal samling] under Marine le Pen, og Nigel Farages Brexit Party, etter søndagens valg.
Etablissementets politiske krefter har ikke bare banet veien for det ytre høyre med sin egen høyreorienterte politikk, men de samarbeider også med høyreorienterte ekstremister og rehabiliterer europeisk fascisme mot en voksende opposisjon fra arbeidere og unge mennesker. Ni EU-stater har allerede høyreorienterte ekstremistpartier i regjeringen.
Ledende politikere som den franske presidenten Emmanuel Macron og Antonio Tajani, president for Europa-parlamentet, hyller fascistlederne Philippe Pétain og Benito Mussolini. I Tyskland håndhever storkoalisjonsregjeringen av kristelig-demokrater og sosialdemokrater, med støtte fra De grønne og Venstrepartiet [die Linke], politikken til ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). Deres flyktningepolitikk er like mye et element av AfDs plattform som deres styrking av politiet og etterretningsorganene, eller den massive gjenopprustingen av hæren.
Nærheten av samarbeidet mellom styringseliten og det ytre høyre er stilt åpent til skue i Østerrike. I løpet av de siste 18 månedene har koalisjonen mellom Det østerrikske folkepartiet (ÖVP) og FPÖ flyttet politikken langt til høyre, med EUs fulle støtte – ikke minst i andre halvdel av 2018, da Østerrike holdt presidentskapet i EU-rådet.
Regjeringen har økt militærutgiftene, ga viktige porteføljer som innenriks-, utenriks- og forsvarsdepartementet til de høyreorienterte ekstremistene, og påla drakoniske arbeidsmarkedsreformer. FPÖ-agitasjonen mot flyktninger, som de blant annet har betegnet som «rotter», påminnet om nazistens propaganda. Dette til tross har alle de etablerte partiene samarbeidet tett med regjeringen. Selv etter at den østerrikske kansleren Sebastian Kurz kunngjorde slutten for koalisjonen med FPÖ på føderalt nivå, insisterte Det østerrikske sosialdemokratiske parti (SPÖ) på at de ville opprettholde en koalisjon med FPÖ i delstaten Burgenland. I Niederösterreich fortsetter ÖVP og SPÖ å regjere sammen med FPÖ, mens i Oberösterreich er til og med De grønne involvert i en koalisjon med høyreekstremistene.
Selv om konfliktene med FPÖ før Europa-valgene nå tiltar, dreier de seg ikke om hvorvidt ytrehøyrepolitikken skal videreføres, for den støttes i sin essens av alle partiene. Spørsmålet er hvordan den kan håndheves mot en voksende opposisjon i befolkningen, og om hvilket parti som skal ha kontroll over de europeiske regjeringene og over EU, og hvilke utenriks og militærpolitiske interesser som skal forfølges.
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), den tyske seksjonen av ICFI, vedtok på sin partikongress i oktober en resolusjon med tittelen «Nei til EU, sosial ulikhet, fascisme og krig! For sosialisme og den europeiske arbeiderklassens enhet!» som erklærer: «Den europeiske union legemliggjør ikke ‘Europas enhet’. EU er arenaen der kampen om overherredømme over Europa finner sted.»
Resolusjonen forklarer videre: «Påstander om at innføringen av et indre marked, en felles valuta og et gigantisk byråkrati i Brüssel ville overvinne splittelsen av kontinentet i 50 konkurrerende nasjon-stater, utjevne levekårene og sikre fred, har vist seg å være en politisk svindel. EU styrker sentrifugalkreftene som unionen hevder å overvinne.»
På terskelen til Europa-valgene er disse nasjonale sentrifugalkreftene på bristepunktet. Strache-videoen ble publisert av tyske mediekilder rett før en samling i Milano, Italia av ytrehøyre, regjerings- og opposisjonspartier, organisert av den italienske innenriksministeren Matteo Salvini. Deltakerne inkluderte le Pen, Geert Wilders fra Det nederlandske partiet for frihet, og AfD- og FPÖ-representanter. Salvini erklærte at han ønsker å vinne et flertall av seter i Europa-parlamentet for en ytrehøyrefraksjon kalt «European Alliance of Nations and Peoples». Ett av hans hovedmål er å «gå tilbake til reguleringsforskriftene før Maastricht», budsjettunderskuddsbestemmelsene som dannet grunnlaget for Tysklands innstrammingsdiktater etter finanskrisen i 2008 og 2009.
Salvini, som det ytrehøyre som helhet, er ingen motstander av innstrammingspolitikk. Men han vil organisere den under betingelser som gjør det mulig for det italienske borgerskapet å ekspandere sin innflytelse i Europa. Tyskland og landets allierte tolket umiddelbart forslaget som et angrep på deres krav om å dominere Europa økonomisk og politisk. Salvinis krav om å slakke av på Euro-stabilitetskriteriene er «en absolutt absurditet og en fare for Europa som helhet,» erklærte ingen ringere enn Sebastian Kurz. Salvinis tilnærming er «farlig» og «feilaktig». Kurz ville «forfølge en annet kurs», og fortsette å straffe klare brudd på stabilitetskriteriene.
Det er også bitre konflikter over retningen for utenriks- og sikkerhetspolitikken. Mens de høyreorienterte ekstremistpartiene krever gjenopprusting av de europeiske statene innen deres nasjonale grenser og i NATO, og eksplisitt motsetter seg etableringen av en europeisk hær – en seksjon av AfDs program har tittelen «Nei til en europeisk hær» – støtter Macron og den tyske regjeringen dette trekket for å forfølge sine økonomiske og geostrategiske interesser rundt om i verden med militærmakt. Under opptakten til valgene fortsetter Berlin og Paris besluttsomt å gå frem med sine planer.
I en kronikkartikkel publisert på onsdag under overskriften «Et forsvarsløst Europa er vår største trussel» gikk den franske forsvarsministeren Florence Parly så langt som til å erklære valgene til Europa-parlamentet som en folkeavstemning over europeisk forsvar og en europeisk hær. «Hvilken hær har 17 typer tanks, 29 typer destroyere og fregatter, og 20 typer kampfly? En hær som ikke eksisterer: en europeisk hær,» skrev hun. For nåværende «er Europa er en supermakt som ikke hevder seg geopolitisk. Men alt går framover. Kampfly, droner og tanks blir nå bygd i fellesskap av de europeiske maktene.» Hun konkluderte med følgende klagende formaning: «Hvis dere ikke vil ha et forsvarsløst Europa, da gå til valgurnene på søndag og velg Renaissance (Macrons valgliste for det europeiske valget)!»
Den tyske regjeringen presser også på med sin militaristiske offensiv under opptakten til valget. På mandag besøkte kansler Angela Merkel den tyske hærens tanksbrigade i Munster, som leder NATOs Very High Readiness Joint Task Force [Veldig-rask-beredskaps-fellesoppgave-gruppa], militæralliansens spydspiss rettet mot Russland. I en tale til en armada av tanks og tungt bevæpnede soldater, annonserte hun en ytterligere økning av militærutleggene og erklærte at Tyskland nok en gang må være forberedt til å føre krig. «Det er ikke nok å snakke om fred, vi må bevise at vi er klare til å forsvare denne freden,» sa hun.
Den tyske regjeringen er fremfor alt her opptatt av de stigende spenningene mellom stormaktene. «Vi trenger et sterkt, solidaritetsdrevet og selvstendig Europa. Fordi vi forstår at den europeiske stemmen bare teller om vi står sammen. Og vi trenger tyngde dersom vi ønsker å hevde oss i en geopolitisk sammenheng som er karakterisert av intensiverende konflikter mellom stormaktene og en internasjonal orden under økende trykk,» sa utenriksminister Heiko Maas på et møte benevnt «Sammen med de baltiske landene for et forent Europa,» i Berlin på tirsdag.
Innføringen av en uavhengig tysk-europeisk utenriks- og forsvarspolitikk, som påminner om tyske krigsplaner før de to verdenskrigene i forrige århundre, krever et aggressivt nasjonalistprogram og samarbeid med fascistene. Ytrehøyrepartiet Estlands folkeparti (EKRE), del av den nydannede estiske regjeringen, dukket opp sammen med Maas i Hamburg. Mart Helme, partiets leder, som også er estisk innenriksminister, taler for «nulltoleranse» for flyktninger og raljerer om en «islamsk invasjon». Martin Helme, hans sønn, er den nye finansministeren som sverger at landet skal bli «et hvitt land».
For å presse på med sin egen imperialistagenda presterer «pro-Europa»-partiene i Paris og Berlin til og med å angripe ytrehøyrepartiene fra høyre. De hevder at disse ville forråde europeiske nasjonalinteresser og mislykkes i å stå sterkt nok opp mot eksterne makter. «Bak nasjonalistene ... er det underkastelse for utenlandske krefter, underordning av den franske nasjonen,» sa den franske finansministeren Bruno Le Maire til BFMTV. «Fundamentalt sett er det reell kapitulering. Nasjonalistene har gitt opp at det europeiske kontinentet skal være uavhengig og suverent, i møte med Kina og USA.»
Den nasjonalistiske kampanjen mot fascistene har også et annet formål. Den tar sikte på å undertrykke all folkelig opposisjon mot det ytre høyre, og forhindre arbeiderklassens inntreden som en selvstendig kraft i de politiske begivenhetene, bevæpnet med et sosialistisk program rettet mot hele styringsklassen.
Det er nettopp dette perspektivet SGP og ICFI slåss for. I vår uttalelse til Europa-valgene erklærer vi: «Vi prøver ikke å forbedre symptomene av en syk orden, men taler for det kapitalistiske systemets omvelting. Gjenkomsten av fascisme og krig har opphav i en dyp krise i det kapitalistiske systemet. Menneskeheten er igjen konfrontert med alternativet reist av Rosa Luxemburg under første verdenskrig: sosialisme eller barbari. Bare dersom arbeiderklassen forener seg på tvers av Europa og slåss for De forente sosialistiske stater av Europa, kan en katastrofe forhindres.»