World Socialist Web Site publiserer en serie artikler og erklæringer som markerer at det er 30 år siden massakren på Den himmelske freds plass den 4. juni 1989 [Tiananmen-massakren]. De første oversettelsene, publisert på norsk onsdag den 5. juni, var erklæringen opprinnelig meldt fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) den 8. juni 1989, bare fire dager etter det brutale tilslaget, sammen med en innledende forklaring. Den neste ble publisert på norsk torsdag og var ICFIs erklæringen fra den 22. juni, som appellerte til arbeidere internasjonalt om å komme til forsvar for kinesiske arbeidere under terrorstyret de var utsatt for, med massearrestasjoner og offentlige henrettelser. Den tredje, publisert på fredag, er lederartikkelen i magasinet Fourth International [Den fjerde internasjonale] med tittelen «Trotskisme og Den kinesiske revolusjonen», fra utgaven for januar-juni 1989, som er en tiltale mot stalinismens og maoismens opportunistiske apologeter.

I dag publiseres på norsk artikkelen «Ti år siden massakren på Tiananmen-plassen: Politiske lærdommer for arbeiderklassen» – en utvidet gjennomgang av hendelsene skrevet av James Cogan, som trekker på materiale som ble tilgjengelige i det påfølgende tiåret. Artikkelen bekrefter den essensielle analysen ICFI foretok i 1989, om at terroren det stalinistiske byråkratiet slapp løs på tvers av hele Kina fremfor alt var rettet mot arbeiderklassen som hadde reist seg i opprør mot regimets politikk for kapitalistisk restaurering.

Artikkelen gjør det også klart at den kinesiske arbeiderklassens manglende evne til å få veltet det byråkratiske politi-stat-apparatet hverken skyldtes en mangel i deres antall, deres mot eller beslutsomhet, men fraværet av et revolusjonært lederskap og perspektiv, som ikke kan improviseres i øyeblikkets hete. Dette er en avgjørende lærdom for dagens arbeidere og ungdom i Kina, når en ny periode for kamp oppstår internasjonalt.

***

Nyhetssendingene denne dagen for 10 år siden var fulle av bilder av tanks, blod og død i gatene i Beijing.

Da natta senket seg den 3. juni 1989 ble 40 000 soldater fra Folkets frigjøringshær – PLAs 27. armé – forflyttet inn i Kinas hovedstad med ordre om å knuse studentenes og arbeidernes seks-uker-lange demonstrasjoner og protester, og få en slutt på deres krav om politiske endringer.

I de foregående ukene hadde Kina, og spesielt Beijing, vært vitne til ekstraordinære begivenheter. En studentokkupasjon av Tiananmen-plassen (Den himmelske freds plass) ble fokus for en voksende arbeiderklassebevegelse. Uavhengige arbeideres autonome føderasjoner var aktivisert i flere byer. Fra den 20. mai av fortsatte bevegelsen i en trossing av unntakstilstand og krigsrett, og sentralregjeringen ble splittet og paralysert.

Denne lammelsen var kortvarig. Her er noe av hva øyenvitners beretninger sier om den kalkulerte terroren militæret anvendte, der det gjenvant kontrollen over hovedstaden:

«Ved én kommando hevet soldatene sine våpen og fyrte av en runde mot beboere og studenter, som falt til bakken. Så snart skuddsalvene opphørte, løp mennesker frem for å redde de sårede. Trappene til en klinikk i nærheten av Xidan var allerede tildekket av blod. Men kampen ved veikrysset stoppet ikke. Pansrede kjøretøy feide over veisperringene, veltet biler og busser. De ubevæpnede menneskene hadde bare mursteiner ... Det de fikk i retur var kuler ... Folk spredte seg og løp for livet. Soldater løp etter dem, med ildsprutende geværer. Selv der beboere løp inn i bakgårdene eller inn i buskene, var soldatene etter dem for å drepe dem.» [1]

«Tjukk røyk og tåregass fikk frem tårene hos alle. Jeg møtte F. som fortalte meg hvordan de første stridsvognene hadde knust barrikadene og veltet folk av takene på bussene, som snart sto i brann. Da var veien klar for lastebilene til å forflytte seg østover, én etter én, at de kom seg så langsomt fremover tydet på at det måtte være kamper på steder foran. Hele byen Peking syntes å være i en tilstand av raseri og ekstrem anspenthet. På sidegatene inn mot Changan-avenyen ropte tusenvis av oss rytmisk, i intervallene mellom skuddsalvene: ‘Dere dyr!’ ‘Li Peng-fascisten!’ og ‘Gå til streik!’ Men troppene bare skjøt som svar, og drepte de som ikke var raske nok til å kaste seg ned eller flytte seg vekk, eller som ganske enkelt ikke tok hensyn til kulene. Folk falt hele tiden til bakken, og de ble brakt til et nærliggende sykehus, men stemningen av indignation overveldet helt enhver følelse av frykt.» [2]

«Mange hundrevis av mennesker (ikke bare studenter) dukket opp på gata. De løp etter lastebilene og ropte protestslagord. Det ble kastet noe få steiner. Soldatene åpnet ild med skarp ammunisjon. Folkemengden kastet seg ned på bakken, men fulgte raskt etter konvoien igjen. Jo flere skudd som ble avfyrt, jo mer besluttsom og rasende ble folkemengden. Plutselig begynte de å synge Internasjonalen; de bevæpnet seg med steiner og kastet dem mot soldatene. Det var også noen få Molotov-cocktails, og den bakerste lastebilen ble satt i brann.» [3]

Slike vitnesbyrd kan berettes i tusentall av arbeiderklassen i Beijing. I titusentall anvendte de sine kropper til forsterkning av barrikadene og veisperringene de hadde satt opp for å forsvare byen sin og sine politiske mål. Hundrevis ble skutt ned i gatene, knust under pansrede kjøretøy eller slått eller bajonettstukket til døde, der de forsøkte å stanse de fremrykkende troppene. Tapstallene var høyest i arbeiderklasseboligstrøkene øst og vest for Tiananmen-plassen. Det nøyaktige antallet drepte denne kvelden har aldri blitt klarlagt, men estimater varierer opp til 7 000, med antall sårede på mer enn 20 000.

Til dags dato berettiger den kinesiske regjeringen sine handlinger med den samme foraktelige løgnen fremsatt av den 85-årige «overordnede lederen» for kinesisk stalinisme, Deng Xiaoping. I en tale den 9. juni 1989 fordømte han bevegelsen hans regime hadde druknet i blod som et reaksjonært «kontrarevolusjonært opprør» som hadde som siktemål å velte det sosialistiske systemet.

Det er imidlertid ikke noen historisk eller faktisk substans for påstandene om at massakren på Den himmelske freds plass var resultat av en konfrontasjon mellom en kommunistisk regjering og en pro-kapitalistisk bevegelse. De påstandene kan bare fremmes ved å ignorere både den sanne karakteren til stalinistregimet som regjerte Kina, og den komplekse karakteren av bevegelsen og kravene som utviklet seg i Kina i løpet av denne maimåneden i 1989.

Mens det ikke er noen tvil om at det store flertallet av studenter og arbeidere hadde illusjoner om vestlig-stil demokrati, så opprettholdt de også en dyp sympati for prinsippene om sosial likhet og sosial rettferdighet.

1989-bevegelsen ga uttrykk for den lenge-oppdemmede misnøyen og hatet mot et korrupt stalinistbyråkrati som gjennom 40 år hadde forrådt det kinesiske folkets forhåpninger om et reelt rettferdig samfunn, og i over ti år hadde pålagt en markedsøkonomi i Kina, som ga opphav til uforlignelig ulikhet og den spirende nye kapitalisteliten.

Det nye borgerskapet

Underliggende for de sosiale spenningene i 1989 var den økonomiske og politiske blindgata det stalinistiske perspektivet for nasjonal selvforsyning, eller «sosialisme i ett land», var kommet til enden av.

Leo Trotskij beskrev Sovjetunionens styrende byråkrati som «ulikhetens politimenn». Beskrivelsen er like gjeldende for byråkratiet som Mao Zedongs bondebevegelse var opphav til etter etableringen av Folkerepublikken Kina.

En stor sosial kaste av parti- og statsrepresentanter skulle regulere den statskontrollerte produksjonen av en tilbakestående økonomi og beskytte den mot konkurranse eller inntrengning av industrien og varene fra de fremskredne kapitalistsentrene, og undertrykte hensynsløst enhver utfordring fra arbeiderklassen mot kastens grep om makten. Deres styre var hovedsakelig basert på den bondebaserte Røde armé, og denne kasten var i stand til å utlede materielle privilegier og fordeler som, selv om de ikke var basert i et eiendomseierskap, eleverte dem over resten av samfunnet.

Konfrontert på 1980-tallet med økonomisk stagnasjon og kollaps gikk stalinistbyråkratiene i Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina inn for gjenoppretting av privateiendomsrelasjoner og reintegreringen av landene inn i det kapitalistiske verdensmarkedet, for å kunne bevare sine egne materielle interesser – et perspektiv de oppnådde gjennom den systematiske ødeleggelsen av de sosiale erobringene og betingelsene for den store massen av landenes befolkninger.

Utsiktene til restaureringen av kapitalisme ble feiret over hele det kapitalistiske vesten. Figurer som Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov, og Deng Xiaoping i Kina, ble hyllet som store visionærer og reformatorer. De russiske uttrykkene perestroika (økonomisk reform) og glasnost (politisk reform) ble gjentatt i massemediene så ofte at de ble allemannseie. I 1985 utnevnte både magasinet Time og National Review Deng til «årets mann».

Fra 1979 hadde Deng tilsyn med en strøm av markedsreformer som åpnet opp store deler av landet for transnasjonale konserns og andre privatforetaks aktiviteter i spesielle økonomiske soner, med oppløsingen av kollektivbruk og gjenopprettingen av privatkontroll av land på landsbygda, og med opphevingen av sentral økonomisk regulering og planlegging.

Innen midten av 1980-årene var prisene på et bredt spekter av industriprodukter og forbrukervarer satt av markedskreftene, og et «fritt marked» for arbeidskraft var på vei til å gjenopprettes med oppheving av fullstendige sysselsettingsgarantier, undergravingen av arbeideres livstidsansettelse for de ansatt av statseide foretak, og med vekst av den ikke-statlige sektoren av økonomien.

Effekten av reformene var tilretteleggingen for en frenetisk rikdomsakkumulering for stats- og partibyråkratene som var i posisjon til å allokere seg selv land og kontrakter, etablere nisjer eller engasjere seg i storskala bestikkelser og plyndring. Kommunistpartiets «kadre» kunne ved hjelp av sin politiske makt og sine kontakter ved slutten av 1980-tallet etablere seg som en gryende kapitalistklasse.

Eksempelvis fant en undersøkelse fra 1984 i en landlig provins at partimedlemmer utgjorde 43 prosent av de «velstående» husstandene, et tall som ikke inkluderte deres venner eller assosierte. [4] Et glimt inn i hvordan partikadre ble velstående under utdelingen av kollektiveiendom er omtalt i studien Chen Village:

«Som partisekretær fikk Qingfa brorparten. Det var en stor lund med gigantbambus langs elva, og i stedet for å legge den ut for budgivning, lot [parti-] utvalget Qingfa få den for ti yuan. Lunden var verdsatt til hundre ganger så mye. Han tildelte seg selv, helt gratis, en ås med kaprifolje plantet i tidligere år for helseklinikken. Han fikk brigaden til å leie bulldozere for å gjenopprette landet som var i bruk for en uferdig dike. Han tilordnet seg den største delen av dette jordstykket, og han leide inn åkerarbeidere for å pløye det for seg.» [5]

Gytingen av et nytt landborgerskap ble overskygget i byområdene av langt mer lukrative muligheter, spesielt med tilknytninger og partnerskap med utenlandsk kapital i de spesielle økonomiske sonene. Over 10 000 foretak hadde hva den britiske journalen Economist beskrev som «privilegerte tilknytninger til partibyråkrater. Av disse kan 134 av dem skryte av toppembetsrepresentanter – ministre eller deres ekvivalenter – på sine lønningslister.»

Mest oppsiktsvekkende var barna til de høyest rangerte regjeringsrepresentantene, som snart ble benevnt «kronprinsene». Sønnene til Deng Xiaoping og til Zhao Ziyang, den kinesiske statsministeren, var bare de mest prominente «kronprinsene» som på slutten av 1980-tallet var assosiert med handelsselskaper som brukte statsavledede midler for spekulasjon i fast eiendom eller for anskaffelser og videresalg av knappe forbruksvarer til den innenlandske økonomien, som var produsert i eller importert til de spesielle økonomiske sonene – med profitter som strømmet inn til de høyt roste «sosialistiske entreprenørene».

Tilretteleggingen av prosessen var en orgie av utlån fra både nasjonale og regionale regjeringsmyndigheter, som skjøv Kinas utenlandsgjeld fra så godt som ingenting i 1979 til mer enn $ 50 milliarder i 1990.

Liu Binyan, en kinesisk gravejournalist, beskrev 1988 – året da alle Kinas kystprovinser ble åpnet opp for privatkapitalvirksomhet, og da bankkredittkontroller ble hevet – som tiden da «medlemmer av det byråkratiske sjiktet, høyt og lavt, som hadde et fast grep om sine spesialprivilegier, innledet en uforlignelig plyndring av den kinesiske økonomien og tilegnet seg og sine milliarder av offentlige verdier.» [6]

Konsekvensen av markedsreformene

Etter hvert som byråkratiet beriket seg led de fleste av Kinas befolkning en erosjon av sin inntektssikkerhet, av de sosiale virkemidlene og av sin kjøpekraft.

Oppløsingen av kollektivbrukene og den motbydelige egenallokeringen av jordbrukseiendom førte til at millioner av tidligere bønder ble gjort jordløse. Innen 1989 var over 50 millioner mennesker som hovedsakelig var yngre arbeidere som ikke fant sysselsetting i landdistriktene del av en massiv internmigrasjon til byområdene og de spesielle økonomiske sonene, på leting etter arbeid. Innen slutten av 1980-tallet hadde kornproduksjonen begynt å falle ned mot krisenivå, siden entreprenører på landsbygda konverterte dyrkningsområdene til andre, mer lønnsomme anvendelser.

Opphevingen av sentral planlegging og prisregulering hadde forødende konsekvenser for den kinesiske arbeidende befolkningen. Under et klima med uhemmet ågervirksomhet, hamstring, spekulasjon og en ukontrollert vekst av pengemengden ble landet plaget av permanent inflasjon og mangler på næringsmidler og essensielle livsnødvendigheter.

I mars 1988 erklærte partisjefen Zhao Ziyang at det kinesiske folket måtte «lære å svømme i vareøkonomiens hav». På slutten av året var det åpenbart at de var i ferd med å drukne.

Pengemengden i omløp hadde økt med svimlende 50 prosent på mindre enn 12 måneder. Den offisielle inflasjonsraten nådde 19 prosent – over 30 prosent i byene – og arbeidsledigheten vokste. Industrien var plaget av mangler og begrensninger på energi og råvarer, som førte til hyppige nedstengninger av fabrikkanlegg og produksjonsutstyr. Landbruksproduksjonen hadde falt for tredje år på rad og førte til behov for en massiv import av korn. Statsgjelden spant ut av kontroll.

Konfrontert med rekordunderskudd for budsjettet og utenrikshandelen, som direkte resultat av egne disposisjoner, innførte sentralregjeringen innstrammende nødstiltak de siste månedene av 1988, som reverserte politikken med lett-tilgjengelig kreditt og kuttet de offentlige utleggene. Over hele Kina kollapset den gjeldsdrevne byggevirksomheten og industriutviklingen, og foretakene sa opp arbeidere og bestrebet seg på å kutte lønningene og rettighetene, mens regjeringer på alle nivå reduserte offentlige utlegg for utdanning og sosialtjenester.

For brede lag av befolkningen var dette det endelige slaget mot de dvelende illusjonene om markedsreformene eller tilliten til regimet som de måtte ha igjen. Da 1988 gikk mot slutten advarte politirapporter om «alarmerende økninger» av arbeiderstreiker og offentlige sammenstimlinger. Alt som trengtes for en generell sosial bevegelse mot regimet var gnisten fra studentbevegelsen i april 1989.

Opprinnelser til studentbevegelsen i 1989

De vesentlige påvirkningene som formet studentbevegelsen i 1989 kan spores tilbake til et tiår tidligere. Etter kraftig undertrykking av intellektuelle sjikt som angrep stalinismen fra venstre, oppmuntret regimet en offentlig debatt som trakk pro-markedskonklusjoner og bød ideologisk støtte til reformene som ble gjennomført. Den generelle politikken fulgt av statsapparatet gjennom 1980-årene var å trekke skolerte og profesjonelle sjikt under sine vinger med løfter om forbedret levestandard og høynet prestisje – men ikke demokrati.

De dominerende fraksjonene innen det stalinistiske partiet var seg akutt bevisst at markedsreformene ville øke den vedvarende konflikten mellom byråkratiet og arbeiderklassen, og var besluttsomt inneforstått med at enhver undergraving av det diktatoriske styret ville skape et maktvakuum som kunne utløse en utfordring for deres styre nedenfra. Solidaritetsbevegelsen i Polen i 1980-81 styrket deres frykt.

Samtidig svarte ikke markedsreformene til løftene for store deler av det profesjonelle og intellektuelle småborgerskapet. Mange hadde tilsluttet seg regjeringspartiet, men utdelingen av rikdomsanledninger fant sted innen det etablerte byråkratiet langt raskere enn de selv fikk klatret i hierarkiet, og inflasjonen og den økonomiske uroen påvirket alle sosiale lag.

Selv om de var genuint opprørte over de øvre sjikt av byråkratiets voldsomme berikelse var håpene på politiske reformer som stammet fra de midtre lagene nært knyttet til ambisjoner om en større andel av dirigeringen og fordelene av restaureringen av kapitalisme. Det objektive innholdet i kravene om presse- og foreningsfrihet var å etablere våpen for å dempe statsapparatets evne til å monopolisere kontrollen over den fremvoksende markedsøkonomien, og kunne tvinge det til å åpne døra for andre samfunnslag.

Kravene om demokrati var derfor ikke rettet inn mot å mobilisere de kinesiske massene, som demokratene i siste instans fryktet like mye som regimet gjorde, men var rettet til fraksjoner innen byråkratiet som sympatiserte med deres mål og kunne fremme deres sak. Dette intellektuelle og politiske perspektivet utøvde en stor innflytelse på studentene i 1989, siden de aller fleste studentene var barn av enten partirepresentanter eller det profesjonelle småborgerskapet.

Den tidligere partilederen Hu Yaobangs bortgang den 15. april 1989, som hadde blitt fjernet fra lederposten to år tidligere etter å ha budt sin støtte til studentprotester for reformer, ga impulsen for uttrykkingen av sosiale misbehag.

«Den som ikke burde dø, døde. De som burde dø, lever» ble et populært slagord på universitetetsområdene der misnøyen over samfunnets retningsorientering kom mest radikalt til uttrykk. Minnessamlinger som hyllet Hu Yaobangs dyder relatert til hans kollegers, ga snart vei for krav om økninger av utdanningsbudsjettet, en fri presse, retten til å danne studentforeninger uavhengig av Kommunistpartiet og en rehabilitering av intellektuelle som var diskrediterte for ulike overtredelser.

Midlene for å gi uttrykk for kravene ble nesten helt naturlig de daglige samlingene på det symbolske sentrum for politisk protest i Kina – den massive Tiananmen-plassen i hjertet av Beijing, som var stedet for statsmonumentene og var omkranset av de store regjeringsbygningene.

Etter dagevis med protester og trossing av et forbud som stengte allmuen fra torget den 22. april for Hu Yaobangs begravelse, fylte titusenvis av studenter Den himmelske freds plass der de bar bannere som krevde demokratiske reformer og en forklaring på hvorfor Hu Yaobang hadde blitt fjernet som partiets generalsekretær.

Deres forlangender ble ignorert. Stadig mer radikaliserte møttes studentrepresentanter fra 21 universiteter og høyskoler den påfølgende dagen og dannet organisasjonen Den autonome føderasjonen av universitetsstudenter i Beijing. Det ble proklamert en studentstreik og en oppfordring til befolkningen om å bli med dem i demonstrasjoner på Den himmelske freds plass inntil regjeringen anerkjente og ville møtte studentorganisasjonen.

Arbeidernes autonome føderasjon

Side om side med studentene hadde kimen til en annen bevegelse oppstått, av en helt annen karakter og med svært forskjellige politiske mål. Blant de 100 000 menneskene som samlet seg på Tiananmen-plassen den 22. april for Hu Yaobangs begravelse var gruppene av unge industriarbeidere som den 20. april hadde grunnlagt Den autonome føderasjonen av arbeidere i Beijing (Gongzilian).

Fremveksten av en uavhengig arbeiderorganisasjon ble annonsert i to løpesedler fordelt på torget den dagen. De var rettet direkte til det klasseskillet som delte styringsregimet og arbeiderklassen.

En av løpesedlene angrep den personlige rikdommen til Deng Xiaopings barn, blant annet fordømmelser av byråkratiets privilegier, og den krevde en forklaring på de økonomiske reformenes «tilkortkommenheter». Den andre løpeseddelen fordømte den «jevne nedgangen av folks levestandard» som den beskyldte «den lengetidige kontrollen av et diktatorisk byråkrati» for, og med krav om stabilisering av prisene. Den konkluderte med kravet som skulle resonere bredt blant Kinas arbeidere – at regjeringsrepresentantenes sanne rikdom og inntekter, og kildene til denne rikdommen, skulle offentliggjøres.

Fremveksten av Den autonome arbeiderføderasjonen, som krevde et frontalangrep på apparatets privilegier og posisjoner, reiste den meget reelle trusselen mot regimet i Kina om den «polske modellen» – en massebevegelse av arbeiderklassen som utfordret selve staliniststyrets eksistens.

Alle partihoder var skjønt enige om at studentens marsjer og demonstrasjoner måtte bringes til opphør, spesielt deres innledende bestrebelser på å bringe bredere samfunnslag til politisk aktivitet. Sprekkene i statens kontroll og autoritet slått opp av studentene var tidlige varsler om en flom av misnøye fra arbeiderklassen.

Den 26. april forbød regjeringen alle demonstrasjoner og protestsamlinger uten forhåndsgodkjenning, og den la ned forbud mot taler og fordeling av brosjyrer og advarte studentene mot «å gå til fabrikker, landområder og skoler». Lederartikkelen i statens talerør People's Daily forsvarte regjeringens holdning med overskriften: «Det er nødvendig å innta et klart standpunkt mot forstyrrelser.» Artikkelen, som noen påstår ble personlig diktert av Deng Xiaoping, refererte spesielt til beskyldningene mot partiledere i arbeidernes løpesedler den 22. april som en «planlagt konspirasjon» for å styrte regjeringen, og for å «dra nytte av» studentenes ekte sorg over Hu Yaobang.

Regjeringsdekretene og insinuasjonen om at elevene var marionetter for andre krefter ble møtt av raseri og ytterligere trossing. Mer enn 80 000 studenter fra dusinvis av universitetsområder marsjerte den 27. april til Den himmelske freds plass. Som svar på advarselen mot å gå til fabrikkene, spredte studentgrupper seg ut fra torget og inn i boligområdene og iscenesatte sent på kvelden gatedemonstrasjoner og protestsamlinger. Det ble meldt oppfordringer om et massemøte den 4. mai for å demonstrere for studentorganisasjonens krav.

Et nytt element dukket opp i marsjen den 27. april. Ikke bare kranset store folkemengder av begeistrede Beijing-beboere gatene for å applaudere og vise sin støtte, men titusenvis av arbeidere marsjerte sammen med eller bak studentene. Begivenhetene lamslo sentralregjeringen – både studentenes trossing og det rene omfanget av den allmenne støtten de hadde vært i stand til å mønstre så raskt. Effekten var at det splittet regimet, og en voldsom internkonflikt brøt ut over hvordan best å få stagget situasjonen.

Én fraksjon, som var personifisert av Deng Xiaoping, krevde utplassering av tropper for å gjenopprette orden, men posisjonen fikk ikke umiddelbar støtte. Lag av statsbyråkratiet anført av Zhao Ziyang, generalsekretæren for Det kinesiske kommunistpartiet (KKP), foreslo å gi innrømmelser til studentene og middelklassen for å bygge en støttebase mot den voksende opposisjonen mot markedsreformene innen den industrielle arbeiderklassen.

Deres modell var Russland der Gorbatsjov, gjennom løftene om glasnost, eller politiske reformer, hadde konsolidert støtten fra russiske intellektuelle og profesjonelle sjikt for restaureringen av markedet. Med Gorbatsjov planlagt å ankomme Kina den 15. mai for det første besøket av en sovjetleder på 30 år, fikk Zhao Ziyangs oppfordring til forhandlinger med studentene gjennomslag.

Regimet ikke bare møtte studentrepresentanter, men informerte mediene om at de hadde frihet til å dekke studentbevegelsen. En debatt mellom en høytstående embetsrepresentant og en studentleder ble direktekringkastet på nasjonalt fjernsyn. Universitetsbudsjettene ble økt. I en symbolgest for å formilde raseriet over offisiell korrupsjon ble importen av limousiner forbudt. Sakene reist av studentene ble hevet til sentrum av den politiske diskusjon i Kina.

Den eneste regimet ikke ville gi noe etter på var anerkjenning av autonome studentorganisasjoner. Hadde dét kravet blitt imøtekommet ville det ha legitimert bevegelsene i arbeiderklassen for å etablere uavhengige fagforeninger og politiske foreninger.

Med sine innrømmelser baserte det stalinistiske byråkratiet seg på at studentene i all hovedsak var barn og arvinger av den byråkratiske eliten, eller av middelklassene som ønsket å nyte tilsvarende privilegier. Fra deres klasseinteressers standpunkt så en betydelig del av studentene med bekymring på arbeiderklassens økende politiske aktivitet.

Blant intellektuelle og studenter ble Zhao Ziyang hyllet som en mulig kinesisk Gorbatsjov. Marsjen til Tiananmen-plassen den 4. mai hadde derfor karakter av en seiersfeiring som gikk galt. Det faktum at 250 000 arbeidere meldte seg med de 60 000 studenter skapte uro i studentbevegelsen. Forstyrret av den voksende tilstedeværelsen av arbeiderklassen på gatene, som ikke trakk noen forskjeller mellom de ulike elementene av byråkratiet og rettet sine slagord mot den sosiale ulikheten forårsaket av markedet, trakk en del av studentene seg vekk fra politisk aktivitet.

Sultestreik

Fra den 4. mai fant det sted en klar splittelse blant studentene. Nye personligheter kom til forgrunnen, eksempelvis Wang Dan, Chai Ling og Wuer Kaixi. Akkurat som Zhao Ziyang trodde han kunne bruke studentene, trodde studentene på sin side at befolkningens massestøtten kunne brukes som en spak for å presse større innrømmelser og anerkjennelse ut av staten.

Som et middel for å påføre maksimalt trykk og oppnå maksimal eksponering vedtok studentene et forslag fra psykologistudenten Chai Ling, som modellerte seg på Mahatma Gandhi. Hun foreslo at studentene innledet en sultestreik ved monumentet over Revolusjonens helter i sentrum av Den himmelske freds plass, hvor det var planlagt at Gorbatsjov skulle nedlegge en krans den 15. mai med verdensmedienes fulle fokus.

Den 13. mai marsjerte 500 studenter inn på Den himmelske freds plass og satte opp telt ved monumentet for å starte sin offentlige sultestreik. Dermed initierte de det som har blitt kalt «Beijing våren» og som av noen har blitt sammenlignet med Paris-kommunen av 1871.

Etter hvert som den bredere studentbevegelsen begynte å oppløses adopterte den kinesiske arbeiderklassen studentenes sultestreik som sitt fokus for antiregjeringsmasseprotester. Innen den 15. mai hadde en halv million studenter, arbeidere og andre Bijing-beboere samlet seg på torget. Karakteren av den politiske bevegelsen i Kina forflyttet seg kvalitativt til venstre og ble definert av masseaksjonene til den industrielle arbeiderklassen og den voksende rollen til Arbeidernes autonome føderasjoner.

Helt fra sin opprinnelse hadde Beijing- eller Hovedstadsarbeidernes autonome føderasjon, som den omdøpte seg, gjennomført agitasjon, hadde besøkt fabrikker for å vinne støtte og rekruttere medlemmer. Den hadde deltatt i marsjene den 27. april og den 4. mai, men av forsiktighet hadde den ikke gjort det under et uavhengig banner.

Studentenes beslutning om å okkupere Den himmelske freds plass gjorde det mulig for føderasjonen å starte et offentligt liv i relativ trygghet. Den etablerte et teltleir-hovedkvarter i torgets nord-østlige utkant, engasjerte seg i kontinuerlig propaganda blant det stadig voksende antallet arbeidere som kom inn til torget og søkte politisk diskusjon og organisering.

Uka fra den 13. til den 20. mai så de største demonstrasjonene i Kinas etterkrigshistorie. Det anslås at det den 17. mai var opptil to millioner mennesker som marsjerte gjennom sentrum av Beijing; de fleste var arbeidere og deres familier som gikk under bannerne av deres arbeidsenheter eller bedrifter; studenter fra hele Kina; bønder fra nærliggende landsregioner; lærere, offentlige ansatte og journalister.

Tusenvis av arbeidere slo seg sammen med Arbeiderføderasjonen. En jevn strøm av delegater fra fabrikker og arbeidsenheter kom til føderasjonens hovedkvarter for å samle seg litteratur og donere midler. Innen utgangen av mai hadde føderasjonen 150 fulltidsarrangører på Tiananmen-plassen, hadde vedtatt en konstitusjon, hadde valgt lederskapskomitéer, hadde etablert en arbeidervakt for å beskytte studentene, opererte et trykkeri og hadde mønstret et PA-system som hver kveld trakk massive folkemengder for å høre politiske taler. En avhandling distribuert den uka oppsummerte det politiske perspektivet de uttrykte:

«De korrupte embetsrepresentantenes tyranni er ikke mindre enn ekstremt ... Folket vil ikke lenger tro på myndighetenes løgner for på våre bannere står ordene: vitenskap, demokrati, frihet, menneskerettigheter og rettsstyre ... Vi har samvittighetsfullt dokumentert utnyttelsen av arbeiderne. Metoden for forståelse av utnyttelse er basert på analysemetoden gitt i Marx’ Das Kapital ... Vi var forbauset over å finne at ‘folkets offentlige tjenere’ har fortært all merverdien skapt av folkets blod og svette. Den totale verdien av denne utnyttelsen beløper seg til en størrelse helt uovertruffen i historien! Slik hensynsløshet og fylt av ‘kinesiske særtrekk.’» [7]

Dokumentet krevde en granskning av «det materielle forbruket og bruken av palasshvilesteder» av blant andre Deng Xiaoping, Zhao Ziyang, Li Peng, Chen Yun, Wan Li og Jiang Zemin – og av deres familiemedlemmer. «Deres besittelser må umiddelbart fryses og underkastes gransking av en Folkets nasjonale granskningskomité,» erklærte dokumentet.

Dokumentet konkluderte: «Folket har oppnådd politisk bevissthet.» «De har innsett at det bare er to klasser: styrerne og de styrte ... og at de politiske bevegelsene de siste 40 årene ganske enkelt har tjent som en politisk måte å undertrykke folket på.»

Som et biprodukt av Beijing-begivenhetene ble det dannet Autonome arbeiderføderasjoner i store byer rundt om i Kina, deriblant i Changsha, Shaoyang, Xiangtan, Hengyang og Yueyang.

Unntakstilstand

Arbeiderklassens massive inntreden i kampen avsluttet debatten innen byråkratiet om hvorvidt å bruke våpenmakt eller ikke. Kvelden den 20. mai erklærte statsminister Li Peng unntakstilstand og Zhao Ziyang ble satt i husarrest. Ett hundre tusen soldater fra Militærregionen Beijing ble beordret inn i byen.

Arbeiderklassen møtte unntakstilstanden med masseaksjoner. Over én million av Beijings innbyggere samlet seg i sentrum den 21. mai for å beskytte sultestreiken, og også de påfølgende dagene.

Etter oppfordring fra Arbeiderføderasjonen barrikaderte studentgruppene og andre uavhengige organer og arbeidere gatene i Beijing som fører til torget. Ungdom på motorsykler ble organisert som tidligvarslingsstyrker. Mobile «tørr-å-dø»-skvadroner ble etablert for å forflytte seg raskt til problemområder. Da troppene kom inn i utkanten av byen den 23. mai marsjerte tusenvis av arbeidere og studenter ut for å møte troppene og forklare hva som skjedde i byen.

Ifølge én beretning om denne dagens begivenheter: «Unntakstilstanden som Li Peng og hans gjeng har meldt har hittil blitt gjort så ubrukelig som et blankt ark papir. Soldatene blir overtalt av anspente mennesker og studenter; noen av overtalerne er gråtkvalte, mens noen soldater griner som svar. Ganske mange soldater har kjørt lastebilene sine vekk igjen.» Innen den 24. mai var enhetene fra Militærregionen Beijing helt trukket tilbake fra byen. Regjeringen fryktet at de ville slå seg sammen med arbeiderne. Massedemonstrasjoner fant sted over hele Kina til støtte for Beijing.

Innen selve Beijing hadde all synlig myndighetsutøvelse forsvunnet. Studenter og arbeidere tok over dirigeringen av trafikk, koordinerte essensielle tjenester og beskyttet eiendom mot kriminelle elementer – selv om Beijing-lommetyvene erklærte en sympatistreik med studentene. Produksjon stanset så godt som helt opp der arbeiderne holdt seg vekk fra jobb for å delta i massesamlingene.

Den 25. mai organiserte Arbeiderføderasjonen og studentgruppene en politisk demonstrasjon med nærmere én million arbeidere. Den opprørske tonen i slagordene og arbeiderorganisasjonens sentimenter hadde blitt tydeligere uttrykt. En erklæring meldt den 26. mai, sa:

«Vår nasjon ble skapt av kampen og arbeidet til oss arbeidere og alle andre mentale og manuelle arbeidere. Vi er de rettmessige herrene i denne nasjonen. Vi må høres i nasjonale anliggender. Vi må absolutt ikke tillate denne lille banden av nasjonens og arbeiderklassens degenererte avskum å tilrane seg våre navn og undertrykke studentene, drepe demokrati og tråkke på menneskerettighetene.»

En annen erklæring sa:

«Sluttkampen har kommet ... Vi har sett at fascistregjeringene og stalinistdiktaturene foraktet av hundrevis av millioner mennesker ikke har og ikke vil trekke seg frivillig fra den historiske scenen ... Storm dette 20. århundres Bastille, dette siste bolverket av stalinisme!» [8]

På denne tiden var studentbevegelsen ridd av internstrid over hvor lenge de skulle opprettholde okkupasjonen av Tiananmen. Mange Beijing-studenter hadde returnert til sine universitets-campus etter erklæringen av unntakstilstand og deres organisasjon foreslo å trekke seg ut fra plassen, en beslutning som ble støttet av Chai Ling og bare omgjort etter intervensjon av studentorganer fra utenfor hovedstaden.

Med hver dag som gikk ble mer og mer av Kina trukket inn i politiske kamper. Studentenes nesten utilsiktede ledere ble overveldet av omfanget av det som utviklet seg. Uansett hvor modige de var var de ikke mennesker som hadde forberedt seg politisk eller psykologisk på å lede en revolusjon.

Det er ingen tvil om at beslutningene til studenter som Chai Ling og Wang Dan, med lanseringen av sultestreiken den 13. mai, var en kritisk faktor for de påfølgende begivenhetene. Allikevel var deres politiske perspektiv basert på håp om at det skulle komme et kompromiss fra den stalinistiske staten. I stedet var en blodig konfrontasjon overhengende.

Skarpe spenninger kom til å dominere forholdet mellom Arbeiderføderasjonen og studentorganisasjonene på Tiananmen-plassen. Studentene fornemmet helt rett at dominansen arbeiderklassen og dens sosiale krav nå utøvde i den politiske bevegelsen gjorde diskusjoner med regimet umulig, men allikevel var de ikke villige til å støtte de begrensede tiltakene som Føderasjonen foreslo for å utvide antiregjeringsbevegelsen. Den 28. mai, mens hæren nærmet seg byen, avviste studentorganene et forslag fra Arbeiderføderasjonen for et opprop om en nasjonal generalstreik.

I stedet var det sentrale kravet fremmet av studentbevegelsen at Den nasjonale folkekongressen umiddelbart skulle sammekalles til et unntaksmøte for å diskutere studentens krav om politiske reformer. Dette var et organ sammensatt utelukkende av topp-partibyråkrater, med materielle interesser knyttet til den pågående undertrykkingen av de kinesiske massene.

Krise av politisk perspektiv

I to uker var Beijing i sine borgeres hender. Regimet satt imidlertid ikke på sine hender. Mens Zhao Ziyangs innrømmelser ikke fikk tøylet inn studentene anvendte Deng Xiaoping tiden til å gjenvinne staliniststatens besluttsomhet og enhet for et blodbad mot Beijing-arbeiderne. Anslagsvis 280 000 soldater fra Den 27. armé, en enhet basert i bondeprovinser og helt lojal mot Deng, ble forflyttet til hovedstaden og ankom den 1. juni.

Arbeidernes ledere var politisk uerfarne og uten et politisk perspektiv bortsett fra opposisjonen mot det eksisterende regimet, og fremmet derfor ikke noe alternativ til, og henviste initiativet til studentorganene. Kinas arbeidere visste av livserfaring hva de var imot – stalinisme og kapitalisme – men de var ikke i stand til å formulere et perspektiv for en alternativ sosial orden.

Tiår av stalinismens dominans og dens aktive undertrykking av en ekte marxisme i Kina betydde at det ikke var noen revolusjonær sosialistisk, det vil si trotskistisk, tendens i arbeiderklassen. Ingen organisasjon innen landet kunne spontant fremme det programmet som var implisitt i handlingene og sentimentene til den kinesiske arbeiderklassen – en politisk revolusjon for å omvelte stalinistregimet og introdusere store reformer i økonomien til fordel for arbeiderklassen.

Foran arbeiderklassen var nødvendigheten reist for å ta politisk makt gjennom etableringen av en arbeiderregjering og for å utvide dens autoritet og innflytelse på tvers av hele landet. En erklæring meldt den 8. juni av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), verdens trotskistbevegelse, utdypet dette perspektivet:

«Det kinesiske stalinistbyråkratiet har allerede gått langt ned veien for restaureringen av kapitalisme, og derfor vil den politiske revolusjonen i Kina i dag ha store sosiale implikasjoner, først og fremst nødvendigheten for at arbeiderklassen og dens revolusjonære parti eksproprierer klassen av kapitalister sponset av byråkratiet, sammen med de utenlandske multinasjonale ...»

«Det som gjenstår av Kinas planøkonomi må omorganiseres fra topp til bunn ... Produksjonen må plasseres under kontroll av fabrikk-komitéer, med medlemmer fritt valgt av arbeiderne, og kvaliteten og prisingen av forbruksvarer må legges i hendene på demokratisk organiserte forbrukerkollektiv.»

«En slik politisk revolusjon ... ville skape de største sjokkbølgene av sosial revolusjon over hele Asia og internasjonalt. Ved å bryte seg ut av den stalinistiske tvangstrøya om ‘sosialisme i ett land’ og knytte sine krefter sammen med arbeidere i Asia og internasjonalt i den felles kampen for å få en slutt på imperialisme, ville de kinesiske arbeiderne skape de reelle fundamentene for å utvikle sosialisme i Kina, som del av utviklingen av verdenssosialisme.» [9]

Kjølvannet av Tiananmen-plassen

Om enn trossende til siste slutt, men uten et uavhengig perspektiv, var det bare et spørsmål om tid før de politisk og fysisk avvæpnede arbeiderne i Beijing skulle konfrontere den fulle tyngden av statsreaksjonen.

De første stridsvognene som entret Tiananmen-plassen morgenen den 4. juni målrettet Arbeiderføderasjonen og knuste teltleir-hovedkvarteret og drepte de 20 eller flere lederne som fortsatt koordinerte motstanden mot militæret.

Militærunderkastelsen av hovedstaden var signalet for et terrorvelde over hele Kina. De spontane demonstrasjonene som brøt ut over hele landet da nyheten om Beijing spredte seg ble behandlet brutalt, med ytterligere hundrevis av arbeidere og studenter drept.

Ca. 40 000 personer ble arrestert bare i juni og juli, der flertallet var medlemmer eller kontakter av Arbeiderføderasjonene. Dusinvis av arbeidere ble dømt til døden og henrettet, i noen tilfeller av offentlige eksekusjonspeletonger. Hundrevis av arbeidere er fortsatt i dag fengslet. Represjonen ble utvidet til de dypeste nivå av det kinesiske samfunnet, og alle Beijing-borgere ble pålagt å delta med «selvkritikk», og måtte berette om deres «feiltakelser» i løpet av april og mai.

Flertallet av studentene ble behandlet noe annerledes. De sultestreikende og flere tusen studenter som hadde blitt igjen ved monumentet over Revolusjonens helter da troppene stormet gjennom Beijing, ble det forhandlet med og de fikk vende tilbake til sine universitets-campus fysisk uberørte. Flertallet av studentlederne ble siden smuglet ut i eksil. De studentene som ble arrestert ble generelt gitt relativt lette dommer. Innrulleringen til Beijing Universitet ble kuttet i flere år, men kom siden tilbake til normalen.

Klasseinnholdet av massakren på Tiananmen-plassen er imidlertid mest billedlig demonstrert av responsen fra de vestlige politikerne, mediene og foretakene. Bølgen av fordømmelser og avsky som ble uttrykt i juni og juli 1989 ga snart etter for de langt mer praktiske vurderingene av profitt.

Så snart det var klart at stalinistregimet hadde stabilisert den politiske situasjonen ble demonstrasjonen av at det ville forfølge sine markedsreformer med anvendelsen av de mest repressive tiltakene mot arbeiderklassen ønsket positivt velkommen i det kinesiske emigrant-businessmiljøet og i de store foretaksstyrerommene rundt om i verden. Tiananmen-plassen ble som en global reklameannonsering for investering i Kina – ingen opposisjon mot utbytting og undertrykking tolereres.

Fra 1990 og frem fløt investeringene til Kina på eksponentielle nivå. I 1994 kom det inn mer investeringer til landet enn gjennom hele tiåret fra 1979 til 1989.

Det mest bokstavelige eksemplet på krokodilletårene som ble felt for ofrene på Tiananmen-plassen kom fra den daværende australske statsministeren Bob Hawke. Han brast ut i tårer av scenene i Beijing på nasjonalfjernsyn i 1989. Hans fratreden fra politikken flere år senere så ham deretter fremstå som en ledende konsulent for foretaksinvesteringer i Kina, der han til fulle utnyttet sine intime personlige bånd til ledende stalinistembetsrepresentanter.

Med arbeiderklassen kuet og en generasjon av unge ledere drept, fengslet eller i eksil har regimet vært i stand til å akselerere restaureringen av det kapitalistiske markedet, relativt fritt for politisk masseopposisjon. 1990-årene har sett den faktiske sluttføringen av prosessene som ble igangsatt i 1979. Hoveddelen av statseide foretak vil ha blitt omstrukturert til private konsern, eller nedlagt innen utgangen av neste år. Prosesser som er godt underveis vil snart se størstedelen av den økonomiske aktiviteten åpnet for utenlandsk konkurranse og eierskap. Den nasjonale folkekongressen i 1999 eleverte privateiendom til tilsvarende status som statseid industri. Det var den endelige konstitusjonelle handlingen for å gjenopprette forrangen for kapitalistiske sosialrelasjoner og avslutte fiksjonen om at Kina er en eller annen form for et kommunistisk samfunn.

Et nytt oppsving av den kinesiske arbeiderklassen mot det nye borgerskapet er imidlertid uunngåelig, og det er mange sosiale indikatorer for at det brygger. I den kampen må arbeidere konfrontere det samme essensielle politiske saksanliggendet som oppsto i 1989 – nødvendigheten av et politisk perspektiv uavhengig av de småborgerlige demokratene. Mot og besluttsomhet er ikke nok. Et revolusjonært sosialistisk parti må bygges i den kinesiske arbeiderklassen. Grunnlaget for det er å finne i arven fra Leo Trotskij og Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale.

Fotnoter:

[1] Beijing’sUnforgettable Spring, Liu Binyan og Xu Gang, som beskriver hendelser ved Xidan-veikrysset, 2 km vest for Tiananmen-plassen, s. 59-60

[2] Beijing Diary, av Lu Yuan, s. 16

[3] Amnesty International Report, 30. august 1989

[4] The Deng Xiaoping Era: an inquiry into the fate of Chinese socialism 1978-1994, av Maurice Meisner, s. 315

[5] Chen Village: The recent history of a peasant community in Mao’s China, Anita Chan, Richard Madsen og Jonathon Unger, referert i The Deng Xiaoping Era s. 316

[6] China’s Crisis, Liu Binyan, s. 79

[7] The Deng Xiaoping Era: an inquiry into the fate of Chinese socialism 1978-1994, av Maurice Meisner, s. 446

[8] Referert i Workers in the Tiananmen protests: The politics of the Beijing Workers Autonomous Federation, av Andrew G. Walder og Gong Xiaoxia, først publisert i Australian Journal of Chinese Affairs, nr. 29, januar 1993

[9] «Seier for den politiske revolusjonen i Kina!» Erklæring fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, publisert i magasinet Fourth International, Vol 16 nr. 1-2, juni 1989, s. 8