Den tidligere amerikanske presidenten Bill Clinton reiste i forrige uke til Kosovo for å feire 20-års-markeringen for slutten på NATOs brutale bombing av Jugoslavia, som varte i 78 dager fra den 24. mars til den 12. juni 1999. Bak alle de hyklerske festivitetene, toppet av at Clinton mottok Kosovos Fredsorden og der beskrev den autoritære og korrupte Pristina-regjeringen som en eksponent for «demokrati» og «frihet», hadde hans besøk karakter av en krigshisser som oppsøkte åstedet.

Clinton var ledsaget under seremonien av tidligere utenriksminister Madeleine Albright og forhenværende øverstekommanderende for NATO Wesley Clarke, som begge spilte førende roller i initieringen av aggressjonskrigen mot Serbia, under dekke av å stå opp for «menneskerettighetene».

Seremonien fant sted på dagen tjue år etter at NATOs bakkestyrker gikk inn i den serbiske provinsen Kosovo den 12. juni 1999, som var to dager etter at Serbias daværende president Slobodan Milosevic beordret serbiske tropper til å trekke seg tilbake. To tiår senere står de imperialistiske militærstyrkene fortsatt der, for å garantere stabiliteten for den privilegerte lille eliten representert av regimet til Hashim Thaçi, en tidligere kommandør for Kosovo frigjøringshær (KLA) som har vært beskyldt for krigsforbrytelser og som har tette bånd til et Europa-dekkende nettverk av organisert kriminalitet.

«Det har vært mitt livs største ære å ha stått sammen med deg mot etnisk rensing og for frihet,» forkynte Clinton under seremonien. «Glem aldri, når dere tenker på utfordringene foran dere, og jeg sier det til deres nåværende ledere, dere har allerede gjort noe fantastisk. Dere har gitt en helt generasjon de første 20 årene av deres liv i fred.»

Hviket kynisk tøys! Washington og UASs allierte var så langt fra motivert av bekymringer over påståtte tiltak for etnisk rensing, som raskt etter konflikten ble bevist å ha vært massivt overdrevne, og de oppmuntret til den blodige krigen for å forfølge sine egne rovgriske og geopolitiske interesser. Det var kulmineringen av imperialistenes strategi, påbegynt med Tysklands anerkjenning av Kroatias og Slovenias uavhengighet, for å oppstykke den jugoslaviske staten og for å konsolidere imperialistisk dominans over Balkan-regionen, helt uten hensyn til de forødende konsekvensene det hadde for regionens befolkning.

Clinton og hans krigshissende kolleger i Storbritannia og Tyskland benyttet seg av beskyldningen mot Milosevic om etnisk rensing for å rettferdiggjøre deres blodige angrep. I de foretaksstyrte mediene ble det servert sjokkerende påstander om at Milosevic, som ble sammenlignet med en moderne Hitler, bedrev etnisk rensing av kosovoalbanere av en masseskala. Noen rapporter hevdet til og med så forbløffende tall som 100 000 drepte albanere. I virkeligheten ble antallet dødsofre senere estimert å ha vært et sted mellom 2 000 til 3 000 da NATO intervenerte. Den nådeløse luftkrigen krevde ifølge serbisk statistikk anslagsvis 2 500 dødsofre og skadet ytterligere 12 000. Forøvrig produserte etterdønningene av konflikten en etnisk rensing utført av det imperialistsponsede KLA, som drev et stort antall av etnisiteten romere og serbere ut av Kosovo.

Clintons kyt om «frihet» og «fred» er ikke mindre kvalmende. Den tidligere amerikanske presidenten talte i en liten landlåst stat, som mer enn et tiår etter den ensidige proklameringen av sin uavhengighet fra Serbia fortsatt er det fattigste landet i Europa. Arbeidsledigheten står på over 30 prosent, med en ungdomsledighet som overstiger 50 prosent. Gjennomsnittlig lønnsnivå er litt mer enn $ 400 per måned [NOK 3 470]. Landets regjering er avhengig av NATO-tropper for å opprettholde kontroll over denne sosiale krutt-tønna, som har truet med å antennes av arbeidernes streiker og protester over ubetalte lønninger, og er et regime som kollaborerer med ikke-valgte EU-representanter for implementeringen av sin politikk. Hvilken «frihet» er det for det store flertallet av befolkningen i Kosovo, for ikke å nevne arbeidere i Serbia som to tiår etter bombardementet på daglig basis konfronterer de forødende konsekvensene av NATOs angrep, med manglende infrastruktur og arbeidsmuligheter i sine byer og landsbyer?

Som World Socialist Web Site bemerket i en perspektivtekst som nå i mars markerte 20-årsdagen for NATOs lansering av krigen, var det 78-dager-lange angrepet som ødela fabrikker, skoler, broer og sykehus bestrebelser på å «bombe den serbiske befolkningen til underdanighet for amerikansk og vesteuropeisk imperialismes dominans over Balkan-regionen».

Krigen representerte en ytterligere eskalering av amerikansk imperialistvold rundt om i verden, som i 1990 hadde et poengtert utbrudd med lanseringen av Gulf-krigen, og som etter desimeringen av Serbia raskt skulle akselerere til å omfatte Afghanistan (2001), Irak (2003), Libya (2011) og Syria (2011 til nå), bare for å nevne de mest fremtredende eksemplene. Eksplosjonen av amerikansk militarisme i løpet av det siste kvarte århundret har krevd millioner av menneskeliv, tvunget titalls millioner fra deres hjem og ødelagt hele samfunn. Dessuten har NATOs utvidelser østover opp til Russlands grenser og den amerikanske militæroppbyggingene i Asia-Stillehav-regionen, reist det veldig reelle potensialet for en fullskala militærkonflikt med atomvåpenmakter, hovedsakelig Russland og Kina.

I motsetning til Clintons selvtilfredse og tåplige påstander ble ingen av disse krigene ført for frihet eller demokrati. Utbruddet av amerikansk militarisme hadde snarere dype objektive forankringer i det kriserammede kapitalistsystemet, og i Washingtons langstrukne økonomiske nedgang, spesielt relativt sine fremste rivaler. Den amerikanske styringseliten trodde dens tid var kommet etter det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen, og bestrebet seg på å overvinne svekkelsen av sitt økonomiske hegemoni gjennom militærmakt.

Den falske «humanitære» propagandaen, som nå ble gurglet opp igjen av Clinton, tjente imidlertid det helt reelle formålet at den tilrettela for at brede sjikt av den tidligere pasifistiske middelklassen sluttet sin fred med imperialismen. I Tyskland, som meldte seg med på landets første utenlandske militærintervensjon siden Det tredje rikes fall, hadde De grønnes utenriksminister Joschka Fischer tilsyn med krigen, mannen som på 1960- og 1970-tallet deltok i den radikale studentbevegelsen.

Som David North i 2009 skrev i pamfletten After the slaughter: Political lessons of the Balkan war [Etter nedslaktingen: Politiske lærdommerav Balkan-krigen; lenke til engelsk tekst]: «Med unntak av den britiske statsministeren Tony Blair – som knapt hadde noen politisk forhistorie før han ble valgt av Rupert Murdoch til å lede Labour Party – vil alle de andre hovedlederne av NATOs krig ha hevdet tidligere i deres liv å ha vært motstandere av imperialisme. Som alle vet undro president Clinton seg innrullering i militæret, han blåste marihuanarøyk [uten innhalering], og han proklamerte offentlig sitt hat for det amerikanske militæret. Javier Solana, sosialdemokraten som i sin tid motsatte seg Spanias innmelding i NATO, er nå militæralliansens generalsekretær. Den tyske kansleren Gerhard Schroeder gjøt som leder for den sosialdemokratiske ungdomsbevegelsen ut marxistiske fraser og for bare 15 år siden opponerte han mot utplasseringen av Pershing-missiler.»

Dette skiftet var en reflektering av bredere sosiale prosesser, fremfor alt en fantastisk berikelse for et sjikt av middelklassen som engang hadde lekt seg med sosialistisk og revolusjonær politikk. Organisasjoner som den amerikanske International Socialist Organization (ISO), Frankrikes Ligue Comministe Revolutionaire (LCR), [som senere transformerte til Nytt antikapitalistisk parti (NPA)] og Tysklands Venstreparti [die Linke], fremsto raskt i de senere år som åpne forkjempere for imperialistkriger, som det også fremgår av deres bestrebelser for å rettferdiggjøre det blodige NATO-angrepet mot Libya i 2011 og deretter den USA-iverksatte borgerkrigen i Syria.

Mens disse politiske bedragerne fortsetter å anvende en hul «menneskerettighets»-retorikk for å rettferdiggjøre aggressive kriger anført av amerikansk imperialisme og støttet av dens europeiske imperialistallierte, er det en dypt forankret folkelig motstand mot den overhengende faren for en mye bredere konflikt blant stormaktene. Det vil neppe ha unnsluppet arbeidende menneskers oppmerksomhet rundt om i verden at på samme dagen som Clinton serverte sine absurde platityder om frihet og demokrati i Kosovo anvendte den nåværende amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo akkurat den samme språkbruken for å berede grunnen for krig i Midtøsten mot Iran.

I sine bemerkninger fra utenriksdepartementet på torsdag fordømte Pompeo Iran for landets «aggresjon» mot «frihetselskende nasjoner» og portretterte regimet i Teheran, som har blitt underlagt økonomiske sanksjoner ensbetydende med en krigserklæring og utsatt for en militæroppbygging av amerikanske styrker av Trump-administrasjonen, som en fare for «fred og sikkerhet».

Den avgjørende lærdommen fra Kosovo-krigen og det påfølgende, er at de fremskredne forberedelsene for en enda blodigere ildebrann bare kan stoppes av en bevegelse anført av den internasjonal arbeidsklassen, i opposisjon mot krig og opphavet: det kapitalistiske profittsystemet.