Hanebrinks bok er innrettet som et forsøk på å forstå hvorfor, selv om «kommunismen er vekk ..., ideen om jøde-bolsjevisme nekter å bli borte». Dette rammeverket, basert på det falske likhetstegnet mellom stalinisme og kommunisme, fører til en vesentlig og misvisende utelatelse i hans diskusjon om gjenkomsten av antisemittisme i Øst-Europa etter den andre verdenskrigen, og internasjonalt i dag.
Som ekko av verkene fra figurer som den polsk-amerikanske, antikommunistiske sosiologen Jan Tomasz Gross, koker Hanebrinks respons på spørsmålet om antisemittismens vedvarenhet i vesentlig grad ned til de formentlig uoverstigelige folkelige fordommene mot jøder i Øst- og Sentral-Europa, som stalinistene måtte ta med i betraktning. Den historiske dokumentasjonen motsier imidlertid fullstendig dette rammeverket. Den europeiske sosialistbevegelsen hadde en lang og stolt historikk av prinsippfast opposisjon mot antisemittisme, som kulminerte i bolsjevikenes kamp mot antijødiske pogromer fra 1917 til 1922, en kamp som Hanebrink fullstendig ignorerer.
Den russiske revolusjonen av 1917 innvilget for første gang jøder fra det forhenværende russiske imperiet deres fulle demokratiske rettigheter, og satte en stopper for tiår med statsstøttet diskriminering. Marxistiske revolusjonære hadde lenge forstått kampen mot antisemittisme som en essensiell del av kampen for en sosialistisk, internasjonalistisk bevissthet i arbeiderklassen. Spesielt Lenin skrev mange artikler om dette emnet, og han insisterte på en uforsonlig bolsjevikisk linje i kampen mot antisemittisme. (Se også: Anti-Semitism and the Russian Revolution; o. anm.: lenke til del 2 av en dyptpløyende 3-part artikkelserie om Den russiske revolusjon; engelsk tekst)
Vel inneforstått med antisemittiske fordommer, spesielt blant landsbygdbefolkningen, som la til rette for manipulering og mobilisering av de kontrarevolusjonære kreftene som konfronterte Den røde armé, rettsforfulgte den sovjetiske militærledelsen hardt enhver som var skyldig i forbrytelser mot jøder. Den tidlige
sovjetregjeringen gjorde også en betydelig innsats for å distribuere utdanningslitteratur om emnet blant landbygdbefolkningen. Gjennom hele 1920-tallet var Sovjetunionen den eneste staten i verden som sponset skoler på jiddisk, så vel som akademiske institusjoner viet spesielt til studiet av jødisk historie, kultur og språk.
På dette grunnlaget etablerte bolsjevikene og Sovjetunionen deres enorme autoritet og prestisje blant de jødiske massene internasjonalt. Dette var også grunnen til at den antisemittiske politikken som stalinistregjeringer fulgte etter krigen skapte slik vantro og skrekk.
Et slikt dyptgående skifte kan ikke forklares uten en diskusjon om fremveksten av stalinisme. Frøene for en gjenoppblomstring av antisemittisme ble lagt med sovjetpolitikkens stadig mer nasjonalistiske orientering, både innenlands og i utlandet, på basis av det stalinistiske program om «sosialisme i ett land». Selv om det først bare var nølende og litt om senn, anvendte stalinistene antisemittisme i deres kamp mot Venstreopposisjonen, som under Leo Trotskijs lederskap motsatte seg det nasjonalistiske sviket av revolusjonen, og som insisterte på en orientering mot sosialistisk verdensrevolusjon.
Assosieringen mellom den «jødiske» Venstreopposisjonen og dens program for revolusjonær internasjonalisme, var det politiske grunnlaget for gjenoppblussingen av den gamle russiske nasjonalistiske og antisemittiske tropen om den «rotløse, kosmopolittiske jøden». Nettopp fordi stalinismen representerte en reaksjon mot den kommunistiske Revolusjonen av 1917, og ikke en forlengelse av den, fant jøde-bolsjevisme-myten et fruktbart grunnlag innen stalinistpartiene og de stalinistiske byråkratiene.
Da ha forklarte denne utviklingen i 1937 pekte Trotskij på den lange tradisjonen med russisk sjåvinisme, som historisk hadde vært knyttet til antisemittisme, innen den russiske bondestanden, blant deler av intelligentsiaen og det urbane småborgerskapet, så vel som blant de mest tilbakestående sjiktene av arbeiderklassen. Det var disse befolkningsgrupperingene byråkratiet forsettlig pisket opp og mobiliserte mot Venstreopposisjonen. Trotskij skrev:
For mer poengtert å kunne demonstrere for arbeiderne forskjellene mellom den ‘gamle’ kursen og den ‘nye’ ble jødene fjernet fra ansvarlige parti- og sovjetstillinger, selv om de var uforbeholdent hengivne til den generelle linjen. Ikke bare på landet, men også i Moskva-fabrikkene antok trakasseringen av Opposisjonen i 1926 ofte en helt åpenbar antisemittisk karakter. Mange agitatorer uttalte uten omsvøp: ‘Jødene gjør opprør’. Jeg mottok hundrevis av brev som ga uttrykk for avsky for de antisemittiske metodene i kampen mot Opposisjonen. Under en av politbyråets samlinger skrev jeg Bukharin et notat: ‘Det kan ikke ha unngått din oppmerksomhet at i kampen mot Opposisjonen i Moskva anvendes metodene til demagogene fra De svarte hundre (antisemittisme, osv.).’ Bukharin svarte meg unnskyldende på samme papirlappen: ‘Enkelte tilfeller kan selvfølgelig være mulig.’ ...
I månedene med forberedelser til Opposisjonens ekskludering fra partiet antok arresteringene, eksileringene (i andre halvdel av 1927) og den antisemittiske agitasjonen en gjennomgående tøylesløs karakter. Slagordet ‘Slå Oppositionen’ antok ofte karakter av det gamle slagordet ‘Slå jødene og redd Russland’. Saken gikk så langt at Stalin ble tvunget til å komme ut med en trykt uttalelse som erklærte: ‘Vi bekjemper Trotskij, Zinovjev og Kamenjev, ikke fordi de er jøder, men fordi de er fra Opposisjonen,’ osv. For enhver politisk tenkende person var det helt klart at denne bevisst tvetydige erklæringen, rettet mot ‘utartingen’ av antisemittisme, samtidig og med
åpenbar hensik næret den. ‘Ikke glem at Opposisjonens ledere er jøder’. Det var meningen med Stalins uttalelse, som ble publisert i alle Sovjet-tidsskriftene.
Spørsmålet om antisemittisme gjenoppsto skarpt under Den store terroren på 1930-tallet, hvilket Hanebrink helt utelater. Terroren likviderte nesten hele kadren og ledelsen av Bolsjevik-partiet fra 1917: anslagsvis 30 000 Venstreopposisjonister, og hundretusenvis av revolusjonære, marxistiske intellektuelle og arbeidere fra hele Europa, deriblant fra Tyskland, Polen, Jugoslavia og De baltiske statene.
Moskvaprosessene i 1936 og 1937 mot de mest fremtredende lederne av Oktoberrevolusjonen hadde bestemte antisemittiske undertoner, som Trotskij den gangen påpekte: Av de 16 tiltalte i Den første Moskvaprosessen var ikke mindre enn 10 jøder; I Den andre Moskvaprosessen hadde 8 av 17 tiltalte jødisk opphav. Dessuten begynte sovjetpressen plutselig å bruke navnet «Bronstein» i sine fordømmelser av Lev Sedov – Trotskijs sønn og nære samarbeidspartner, som ble myrdet av en stalinagent i Paris – et navn han selv aldri hadde brukt, men som hadde blitt et kodeord for antisemittiske bakvaskelser av Trotskij og trotskisme.
Påfølgende utvikling skulle fullt ut bekrefte Trotskijs analyse. En avhopper avslørte senere at et konfidensielt dekret fra partiets sentralkomité i 1939 reetablerte kvoter for jøders tilgang til utdanningsinstitusjoner. (Disse kvotene skulle etter hvert bli offisiell statspolitikk i Sovjetunionen.) Jøder ble også fjernet fra den sovjetiske regjeringens viktigste representasjonsorganer og dens diplomatkorps.
Disse tendensene ble forverret av krigen. Mens Den røde armés journalister var de første til å dokumentere og rapportere om nazistenes folkemord på Øst-Europas jødiske befolkning ble mange av deres rapporter kun publisert i sensurert form. «Den svarte boka» om Øst-Europas jødedom, sammenstilt av forfatterne og journalistene Vasilyj Grossman og Ilya Ehrenburg, var den første omfattende og helhetlige dokumentasjonen av Holocaust i Øst-Europa. Men alikevel ble den forbudt nesten like etter at den var trykt i Sovjetunionen i 1946, og trykte kopier ble makulert.
Men, selv om antisemittisk diskriminering ble stadig mer integrert inn i statspolitikken var det imidlertid ingen åpen agitasjon av en antisemittisk karakter. Som Hanebrink erkjenner hadde dessuten det faktum at Den røde armé hadde frigjort nazi-dødsleirene og Øst-Europa som helhet fra fascismen, enormt forbedret Sovjetunionens prestisje, for masser av arbeidere og intellektuelle, inkludert de overlevende fra Holocaust,.
I Polen forfulgte stalinistregjeringen initielt en kurs som skarpt skilte seg fra dens senere åpne antisemittiske politikk. Ikke bare ble jøder innvilget like demokratiske rettigheter, men frem til 1948 tillot regjeringen også en betydelig kulturell autonomi, og den sponset ulike kulturprogrammer på jiddisk og støttet arbeidet til Sentralkomitéen for polske jøder, som blant annet avdekket det skjulte arkivet om Emanuel Ringelblums undergrunnsarbeid i Warszawa-gettoen.
Skiftet i retning åpen antisemittisme i Sovjetunionen, og på tvers av hele Øst-Europa, skjedde først med utbruddet av Den kalde krigen i 1947 og 1948. I Sovjetunionen lanserte Stalin en fornyet serie av utrenskninger, denne gangen av en åpen antisemittisk karakter, og fremfor alt rettet mot intelligentsiaen.
Restene av det jiddiske kulturliv i Sovjetunionen ble eliminert, med statens oppløsing av Den jødiske antifascistkomitéen i 1948 og drapet av dens leder,
skuespilleren Salomon Mikhoels; og med de påfølgende mord av Sovjetunionens ledende jiddiske forfattere. Jøder ble portrettert som «kosmopolitter» og «sionister». Tilsvarende utviklingtrekk fant sted i Tsjekkoslovakia, Romania, Jugoslavia, Ungarn og andre land. (Samtidig støttet Sovjetunionen etableringen av staten Israel, der den gjorde det klart at det dreide seg om antisemittisme, og ikke antisionisme.) Utrenskningene skulle ikke opphøre før Stalins død i mars 1953.
Utrensningene skjedde under betingelser av en alvorlig sosial og politisk krise. I mange år etter krigen fortsatte det store flertallet av den sovjetiske og den østeuropeiske befolkningen å leve i, eller på kanten av hungersnød mens byråkratiet nøt enorme sosiale privilegier. De underliggende årsakene for utrenskningene var den dype frykten innen byråkratiet for at disse forholdene skulle føre til en gjenkomst av venstreorienterte tendenser innen intelligentsiaen og i arbeiderklassen, som ville bli rettet mot stalinistbyråkratiet. Som George Kennan, arkitekten for amerikansk imperialismes politikk under Den kalde krigen, så altfor godt erkjente: «Trotskij, og alt det Trotskij representerte, var Stalins reelle frykt.»
Og faktisk, på slutten av 1940-tallet og på det tidlige 1950-tallet oppstod det ei rekke venstreorienterte ungdomsgrupper i Sovjetunionen. Flere av disse gruppene proklamerte som deres program og krav, en retur til «den sanne leninismen» for Sovjetunionen og for partiet, som de følte partiet hadde forrådt. Politisk var den viktigste blant dem Unionen for kampen for revolusjonens sak, som forsøkte å tilpasse sitt program til Leo Trotskijs perspektiver, selv om så godt som ingen av hans skrifter var tilgjengelige for dem.
Unionen ble grunnlagt i 1950 av ei gruppe av 16- og 17-åringer som leste Marx, Engels, Lenins Stat og Revolusjon og John Reeds Ti dager som rystet verden. Deres leder Boris Slutskij, var sønn av en Trotskij-supporter som hadde falt i den andre verdenskrig. Gjennom sin fars bibliotek hadde Slutskij fått tak i Lenins testamente, så vel som skrifter av Trotskij, som han ifølge en av de overlevende medlemmene av denne gruppa regnet som «den største historiske figuren». Slutskij var fast bestemt på å dedikere sitt liv til «kampen mot det eksisterende sovjetiske statssjiktet, og til gjenopplivingen av den historiske sannheten om Trotskij», som hadde «lidd for ‘verdensrevolusjonens’ sak». Gruppas mål var å «forberede kadre for den forestående verdensrevolusjonen». [2]
Gruppa ble voldelig undertrykt og dens ledere ble henrettet i 1952. Flere av dens medlemmer var tilfeldigvis jødiske, og avhørsprotokollene viser at for NKVD var beskyldningen om «trotskisme» og «kosmopolitisk virksomhet» tett sammenflettet.
Lignende politiske motivasjoner og dynamikk var underliggende for de antisemittiske kampanjene til byråkratiene på tvers av hele Øst-Europa. Promoteringen av virulent antisemittisme, spesielt i Polen, sammenfalt alltid med en gjenoppblussing av arbeiderklassekampene: enten det var i 1956 – året for Den ungarske revolusjonen og et opprør i Polen – eller det var i 1968, da ei bølge av arbeiderklassekamper internasjonalt rystet både imperialismen og stalinistbyråkratiene.
Den sosiale sammensetningen av byråkratiet og stalinistpartiene bidro også i økende grad til oppblomstringen av antisemittiske oppfatninger. Deres lederskap i etterkrigstiden besto av de som hadde bidratt til å gjennomføre Den store terroren, og partiene selv rekrutterte i vesentlig grad fra deler av den nasjonalistiske intelligentsiaen og fra landsbygdbefolkningen, som hadde en lang tradisjon for antisemittisme.
Det var med andre ord ikke til tross for det faktum at «kommunismen» kollapset at «jøde-
bolsjevisme-myten» vedvarer og lever i beste velgående. Tvert imot: det var nettopp fordi en nasjonalistisk kontrarevolusjon fant sted, i form av stalinisme, rettet mot 1917-revolusjonens marxistiske og internasjonalistiske program, at antisemittiske og nasjonalistiske krefter ble tillatt å videreføres og blomstre i de staliniststyrte landene. Og det var fordi det ikke var «kommunismen», men nettopp stalinismen som kollapset at sosialistrevolusjonens spøkelse igjen begynte å hjemsøke borgerskapet, og til slutt har inspirert det til nok en gang å fremme den giftige kombinasjonen av fascisme, antikommunisme og antisemittisme.
Denne prosessen begynte på 1980-tallet. Andre halvdel av 1980-tallet ble ikke bare karakterisert av den terminale krisen for stalinistregimene i Øst-Europa og Sovjetunionen, som byråkratiet løste ved å knuse de siste restene av de deformerte og degenererte arbeiderstatene og gjenopprette kapitalismen. Parallelt med denne prosessen fant det sted grunnleggende ideologiske endringer innen borgerskapet og den akademiske intelligentsiaen. Hanebrink hinter på dem, med sin svært korte diskusjon av både «der Historikerstreit» [‘Historikerstriden’] i Tyskland og debatten om Arno Mayers bok Why did the Heavens not Darken (1988) [Hvorfor mørknet ikke himlene], men hans beretning forblir fundamentalt utilstrekkelig.
I der Historikerstreit på 1980-tallet anvendte den tyske historikeren Ernst Nolte med forsett de samme argumentene som nazistene hadde brukt for å rettferdiggjøre deres egne forbrytelser: at deres politikk utgjorde en nødvendig og legitim respons på trusselen om «asiatisk» bolsjevisme. Som Nolte skrev utgjorde nazistenes forbrytelser en «fryktbåren reaksjon på utryddelseshandlingene som skjedde under Den russiske revolusjon». [3] Selv om Nolte og hans støttespillere tapte der Historikerstreit på 1980-tallet, som Hanebrink påpeker, har Noltes revisjonistiske argumenter siden 1990-tallet blitt det ideologiske grunnlaget for kraftige tendenser innen de nasjonale borgerskapene og regjeringene i Øst- og Sentral-Europa. De er sentrale for utsynet og ytrehøyrepropagandaen fra ekstreme nasjonalistregjeringer, som Orbán-regjeringen i Ungarn og regjeringen fra Lov og Justispartiet (PiS) i Polen.
I dag kan, selv i Tyskland, en figur som Jörg Baberowski ved Berlins Humboldt Universitet forkynne at «historisk sett, hadde Nolte rett» uten å oppleve noen form for opposisjon fra akademia og medieetablissementet. Det er en seriøs flekk på Hanebrinks bok at han ikke engang nevner Baberowskis navn, eller det nyfascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD), som bevisst har blitt omdannet til hovedopposisjonsparti i Bundestag [det føderale tyske parlamentet]. [3]
Det faktum at denne typen åpen nyfascistisk revisjonisme har blitt etablert er ikke minst knyttet til dominansen av det 20. århundres antimarxistiske og antisosialistiske oppfatninger og narrativ, inkludert om kildene til fascisme og antisemitisme. I denne forbindelse var også 1980-tallet et vendepunkt. De ondsinnede angrepene på Arno Mayers bok Why did the Heavens not Darken fra figurer som Daniel Goldhagen og Christopher Browning, som Hanebrink oppsummerer veldig kort og uten å ta noen klar posisjon på dem, var symptomatisk for et langt bredere skifte.
Browning og Goldhagen utnyttet visse svakheter ved Mayers beretning, der han insisterte på at den primære motiveringen for nazistenes genocid av den europeisk jødedommen var deres antibolsjevisme, mens de benektet hårdnakket at det eksisterte noen som helst relasjon mellom nazistenes fremvekst og deres genocidale hat mot jødene og borgerskapets reaksjon på trusselen om sosialistisk revolusjon og den marxistiske arbeiderbevegelsen.
Innen midten av 1990-tallet søkte Browning å skildre Holocaust som resultat av handlinger og tanker hos «vanlige mennesker» i «moderne samfunn». Samtidig hevdet Goldhagen i boka Willing Executioners [Villige bødler (/utøverere)] at Holocaust hadde vært et «tysk nasjonalprosjekt», støttet
og implementert av «vanlige tyskere». Slike helt ahistoriske og antimarxistiske oppfatninger har siden kommet til å dominere innen akademiske kretser. Disse oppfatningene har gjort mye for å avvæpne arbeidere og intellektuelle i deres møte med angrep fra fascistkrefter, blant annet ved universitetene. [4]
Mot dette bakteppet er det av en viss betydning at Hanebrink forsøker, nok en gang, å rette oppmerksomhet på sammenhengen mellom kontrarevolusjon og antisemittisme. Hans forsøk er imidlertid i siste instans halvhjertet: fordi det mislykkes i å gå ut over rammeverket av den antikommunismen og antimarxismen som er så utbredt i akademia, blir Hanebrinks beretning ikke bare utilstrekkelig og feilaktig, den forblir også tannløs konfrontert med nettopp de høyreorienterte kreftene og deres ideologi og gjenoppblomstring, som han søker å takle.
Mens Hanebrinks bok fortjener å bli lest, bør den fremfor alt ses som et middel til oppmuntring til videre undersøkelser av den ideologiske opprinnelsen for moderne antisemittisk politikk, og utforskningen av veien fremover i kampen mot fascisme i dag. Dette vil kreve en langt mer seriøs og dypere undersøkelse enn den Hanebrink selv tilbyr.
Sluttnoter
[1] Tumanova, Alla, «Shag vpravo, shag vlevo», i: I. A. Mazus (red.), Poka svobodoiu gorim. O molodezhnom antistalininskom dvizhenii kontsa 40-kh - nachala 50-kh godov, Moskva: Nezavisimoe izdatel'stvo «Pik» 2004, s. 223, 337.
[2] Ernst Nolte, «Between Historical Legend and Revisionism?», i: Forever in the Shadow of Hitler? Original documents of the Historikerstret, the controversy concerning the singularity of the Holocaust, [Mellom historisk legende og revisjonisme? For alltid i Hitlers skygge? Originaldokumenter fra Historikerstreit, kontroversen om Holocausts singularitet], overs. fra tysk til engelsk av James Knowlton og Truett Cates. New Jersey: Humanities Press 1993, s. 14.
[3] Det skal bemerkes at Paul Hanebrink ikke svarte på en e-post fra WSWS, som gjorde ham oppmerksom på et tilskudd på $ 300 000 som Princeton University nylig tildelte Baberowskis prosjekt om «diktaturer i overgang». Se også: Princeton University finansierer den høyreorienterte historikeren og propagandisten Jörg Baberowski med $ 300 000.
[4] For en analyse av Goldhagen, se David North. «The Myth of Ordinary Germans: A Critical Review of Daniel Goldhagens Hitler’s Willing Executioners» i The Russian Revolution and the Unfinished Twentieth Century, [«Myten om vanlige tyskere: En kritisk gjennomgang av Daniel Goldhagens Hitlers villige bødler» i boka Den russiske revolusjon og Det uferdige 20. århundre], Mehring Books 2014, s. 277-300.