Torsdag markerte at det er tre måneder siden WikiLeaks-utgiveren Julian Assange ble slept ut av den ekvadorianske ambassaden og puttet inn i Londons Belmarsh fengsel, hvor han blir holdt i påvente av utlevering til USA og en forhåndsbestemt rettssak på anklager under spionasjeloven, med strafferamme på fengsel i 175 år.
Assanges eneste «forbrytelse» er å ha avslørt amerikanske og britiske regjeringers krigsforbrytelser, undertrykking og korrupsjon. Chelsea Manning, den modige varsleren som lekket informasjonen til WikiLeaks, er sendt tilbake til fengsel for å nekte å gi falskt vitnesbyrd mot Assange for en amerikansk storjury.
Fengslingen av Assange av statsminister Theresa Mays regjering, på vegne av USA, har blitt etterfulgt av en nesten total mediesperre, og ikke minst gravleggingen av en FN-uttalelse som beskriver behandlingen han utsettes for som en form for tortur.
Det var mot bakteppet av denne dystre milepælen at den britiske regjeringen i London i forrige uke sammenkalte til en to-dagers «Global Conference for Media Freedom». De 1 000 nøye sjekkede deltakerne, deriblant politiske dignitærer, representanter for foretakspressen og profesjonelle «borgerrettighets»-aktivister, samlet seg for å forkynne deres forpliktelser for en ubegrenset pressefrihet, og deres uovervinnelige forsvar for forfulgte journalister.
Konferansen vil bare bli husket som et groteskt eksempel på den britiske regjeringselitens grenseløse kynisme. Den ble avholdt knappe syv miles fra Belmarsh-fengselet, der verdens mest berømte forfulgte journalist holdes i et maksimalsikkerhetsanlegg beregnet for mordere og terrorister.
WikiLeaks-supportere bemerket at Assange må ha luktet stanken av hykleri fra konferansen, helt til sin fengselscelle.
Siden det britiske politiets brutale arrestering av Assange den 11. april har han vært fengslet på falske anklager om kausjonsunndragelser, mens den britiske regjeringen jobber for utlevering til USA, hvor han skal knuses for å ha publisert dokumenter som avslørte massovervåking, krigsforbrytelser og globale diplomatiske konspirasjoner.
Den britiske utenriksministeren Jeremy Hunt hadde tilsyn med arrestasjonen. I april gratulerte den selverklærte forkjemperen for pressefrihet den korrupte Ecuador-regjeringen for illegalt å ha opphevet Assanges politiske asyl. Han erklærte at WikiLeaks-grunnleggeren var «ingen helt», og han uttalte at han ville være villig til å sende Assange til USA, hvor den modige journalisten kunne møte dødsstraff for sine lovlige publiseringsaktiviteter.
I løpet av de siste tre månedene har Hunt kombinert disse giftige angrepene på Assange med en kampanje som angivelig har til hensikt å forsvare pressefrihet. I juni var han fremtredende taler på offisielle «World Press Freedom»-arrangement, bare dager etter at Nils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur, fant at hans regjering var deltagende part i «psykisk tortur» av Assange, sammen med fornektelsen av hans fundamentale juridiske rettigheter.
Denne falskheten utspilte seg igjen i utenriksministerens hovedtale på onsdag. Helt forutsigbart nevnte han ikke WikiLeaks-grunnleggeren. Hunts bemerkninger sto imidlertid frem som en dømmende anklage av hans egen regjerings handlinger.
Han erklærte: «Den sterkeste beskyttelsen mot den mørke siden av makten er ansvarlighet og granskning – og få institusjoner oppfyller denne rollen mer effektivt enn frie medier.» Han fortsatte med å si: «Virkelig ansvarlighet kommer fra risikoen for mediers eksponering, medier som ikke kan kontrolleres eller bestikkes.» Han hyllet «transparensens sollys» som «den største avskrekkingen for misgjerninger».
Hunt burde ha lagt til at slike eksponeringer bare er tillatt såfremt de ikke truer Storbritannias og landets alliertes imperialistinteresser.
Utenriksministerens hykleri ble bare overgått av Amal Clooney, Hunts «spesialutsending for mediefrihet». Advokaten Amal Clooney var del av Assanges juridiske forsvarsteam i 2012, da han kjempet mot forsøk på å få ham utlevert til Sverige på oppdiktede anklager om seksualovergrep, for å skape en alternativ vei for hans overlevering til USA.
Clooney har forlengst snudd ryggen til WikiLeaks-grunnleggeren. I mellomtiden har hun giftet seg med skuespiller George Clooney og blitt et feiret medlem av det politiske og juridiske etablissementet. Under 2016-presidentvalget holdt paret Clooney pengeinnsamlingsevent for Det demokratiske partiets kandidat Hillary Clinton, som har spilt en sentral rolle i forfølgelsen av Assange, med en stykkpris på $ 176 000 dollar [NOK 1,5 millioner].
Amal Clooney ble utnevnt til Hunts «spesialutsending» mindre enn ei uke før det britiske politiet slepte Assange ut fra Ecuadors London-ambassade. Som Clooney utvilsomt må ha vært inneforstått med, kunne timingen knapt ha vært tilfeldig. Den britiske regjeringen ansatte Assanges tidligere advokat som talerør for «pressefrihet», som del av bestrebelsene på å legitimere sitt angrep på WikiLeaks-grunnleggerens juridiske rettigheter.
Clooney kom med den eneste referansen til Assange under mediekonferansen, der hun erklærte at Trump-administrasjonens «påtale av WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange har alarmert journalister i avisredaksjoner verden rundt ... fordi, som redaktøren av Washington Post formulerte det, den ... ‘kriminaliserer vanlig journalistisk praksis, som lenge har tjent allmennhetens interesse.’»
Advokaten sa imidlertid ingenting om den britiske regjeringens rolle, der utenriksministeren satt bare meter unna. Til og med denne melete referansen til Assange var mer enn foretaksjournalistene klarte å håndtere. De fleste av de tilstedeværende journalistene undertrykte ganske enkelt Clooneys nevnelse av Assange i sine beretninger fra konferansen, og beviste med dét den hyklerske karakteren av deres egne proklamasjoner om «mediefrihet».
De tilstedeværende journalistene hadde allerede blitt nøye gransket av den britiske regjeringen og funnet å være trofaste tjenere av status quo. De som ikke var dét, ble ganske enkelt forbudt tilgang.
Reportere fra de russisk-eide nyhets- og mediekanalene RT, Ruptly og Sputnik News ble nektet tilgang. Det britiske utenriksdepartementet erklærte at de ble utestengt «på grunn av deres aktive rolle i å spre desinformasjon», det vil si: fordi de har publisert reportasjer kritiske til kriger ledet av USA og Storbritannia, og til forfølgelsen av Assange.
Konferansens virkelige karakter ble innfanget av Ruptly-bildene av Hunt omgitt av en falanks av sikkerhetspersonell og opp-passere, på vei inn til konferansen, der han nektet å besvare spørsmål fra Ruptly-journalister om hvorfor de hadde blitt utestengt og hva han mente om Assange.
Konferansen ble også oppsummert av Hunts uttalelse til en journalist om at Saudi-Arabia allerede hadde «betalt prisen» for sitt brutale drap på Jamal Khashogi, fordi de hadde lidd «renoméskade». Med andre ord, allierte og kjøpere av britiske våpen er tillatt å stykke opp dissidentjournalister med beinsag, forutsatt at de er villige til å bære «prisen» av melete fordømmelser og litt dårlig presse.
Hunts bedragerske kampanje for mediefrihet tjener til å skape et «menneskerettighets»-påskudd for militære intriger mot Russland, Kina og andre land som er i britisk imperialismes sikter, mens den tildekker den britiske regjeringselitens og dens alliertes antidemokratiske handlinger.
Samtidig er den rettet inn mot å intensivere sensuringen av internett, på det orwellske grunnlag om å bekjempe «falske nyheter» og «desinformasjon». Dette er helt i tråd med tiltak pålagt av Google og Facebook de siste to årene, for å redusere trafikk til progressive, sosialistiske og antikrignettsteder, deriblant World Socialist Web Site og WikiLeaks.
Konferansen om «mediefrihet» demonstrerte nok en gang at det ikke vil komme noe forsvar for Assange fra noen som helst fraksjon av det politiske etablissementet eller fra foretaksmediene.
Som WSWS og Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) har insistert, er det nødvendig å utvikle en massebevegelse av den internasjonale arbeiderklassen, for å nedkjempe den internasjonale politiske konspirasjonen mot Assange, for å sikre hans frihet og for å forsvare alle demokratiske rettigheter.
I forrige måned publiserte WSWS og Socialist Equality Partier tilknyttet ICFI en oppfordring til dannelsen av en Global forsvarskomité for å få stoppet Assanges utlevering til USA, og for å sikre både hans og Chelsea Mannings frihet.
Erklæringen uttalte: «Målet med denne kampanjen må være å politisk vekke og mobilisere den internasjonale arbeiderklassen – det overveldende flertallet av befolkningen, og den mektigste samfunnsmakt på planeten – til forsvar for Julian Assange og faktisk, for de demokratiske og sosiale rettighetene til alle arbeidere.»
WSWS oppfordrer alle som er seriøst forpliktet til å forsvare demokratiske rettigheter til å registrere seg nå, [lenke til oppropets engelske originalside, der det er direkte tilgang til videoer fra diverse samlinger med poengterte taler], og til å bli med i kampen for å forsvare Julian Assange