World Socialist Web Site har begynt en sporadisk serie artikler som profilerer Det demokratiske partiets vesentlige kandidater for presidentvalget i 2020. WSWS-skribenter vil undersøke politisk forhistorie og program for hver av kandidatene, og gjøre en sak for arbeiderklassen for et sosialistisk alternativ til både demokratene og Trump-administrasjonen. Den første artikkelen, om Elizabeth Warren, ble publisert på norsk den 13. juli.
I løpet av de siste seks månedene har Pete Buttigieg dukket opp som en potensiell outsiderkandidat i Det demokratiske partiets primærvalg for presidentkandidat. Den to-perioder-borgermesteren i South Bend, Indiana – nå referert til med kortformtittelen «Mayor Pete» – har fått omfattende mediedekning og bygd en innsamlingsmaskin, som raket inn $ 24,8 millioner i andre kvartal 2019, som er mest av alle demokratene.
Buttigieg har vært den mest aggressive arrangøren av stordonorevent [‘high-dollar fundraisers’], og deltatt på dusinvis av slike arrangement, spesielt i California og i nordøst, og reist mye av pengene sine fra Silicon Valley og Wall Street.
Hans meningsmålingresultater har imidlertid ikke respondert proporsjonalt til oppbyggingen. Han vises regelmessig på femteplass, som plasserer ham nederst av de topprangerte kandidatene. Og hans kampanje fikk et vesentlig slag i midten av juni, med drapet i South Bend der en svart borger ble skutt av en hvit politimann, og det tvang Buttigieg til kortfristig å avbryte sin kampanje for å håndtere krisen.
Tre faktorer står for Buttigiegs oppstigning. Hans alder, 37 år, står i skarp kontrast til de to toppkandidatene da han meldte seg inn i løpet med Joe Biden som er 76, og Bernie Sanders som er 77; for ikke å snakke om demokratenes geriatriske lederskap i Representantens hus: Nancy Pelosi, som er 79, Steny Hoyer som er 80, og Jim Clyburn som er 79. Buttigieg er den eneste åpent homofile kandidaten blant de 24 primærvalgdeltakerne, og han er gift med en annen homofil, Chasten Glezman. Og viktigst av alt – fra et standpunkt for hans aksepterbarhet for den amerikanske styringseliten – han er veteran fra marineetterretningen, etter å ha avtjent en turnus i Afghanistan, hvor han bidro til å identifisere mål for attentatskavdroner.
Disse egenskapene – relativ ungdom, identitet som homofil og en bakgrunn fra militæretterretning, sammen med hans offentlige omfavning av religion (han er en praktiserende episkopaler) – gjør Buttigieg til noe av en skreddersydd kandidat fra Det demokratiske partiets etablissements synspunkt. Hans kandidatur sjekker av en rekke krysspunkter: det forankrer primærvalgkampanjen i et høyreorientert sikkerhetsperspektiv; anvender ungdom og identitet for å appellere til de overveiende ungdommelige Sanders-supporterne; og det hever en høyreorientert figur som en «neste generasjons»-leder for demokratene, selv om han kanskje mer er en sannsynlig kandidat for visepresidentskapet enn for toppjobben.
Den amerikanske offentligheten kunne bli tilgitt for å lure på hvorfor borgermesteren fra en liten by i Midtvesten (den 306. største i landet) plutselig har dukket ekstensivt opp på deres TV-skjermer, i de gunstigste nyhetsrapportene, hvor han portretteres som en seriøs kandidat for den demokratiske presidentnominasjonen.
Buttigiegs eneste andre fremstøt inn i nasjonalpolitikken var et mislykket 2017-forsøk som leder av Den demokratiske nasjonalkomiteen (DNC), en posisjon som tiltrekker seg relativt liten offentlig oppmerksomhet. En meningsmåling fra slutten av mars viste at 62 prosent av respondentene ikke engang visste hvem Buttigieg var, selv om omfattende mediedekning har ført til at akkurat dét tallet nå faller raskt.
I mediene er Buttigieg beskrevet som en 37-årig «boy wonder», en «intelligent og verdslig mann» som snakker sju språk, med taler på kampanjerunden som utstråler intelligens og omtanke, en tidligere Rhodes-akademiker som er uteksaminert fra Harvard og Oxford, som er drevet av et forsett om offentlig tjeneste, og som vendte tilbake til sine ydmyke midtvestenrøtter for å bli borgermester i sin fattige hjemby, og som egenhendig utløste en renessanse i South Bend etter et halvt århundre med urbant forfall.
Som vanlig er mediefremstillingen i vesentlig grad i strid med virkeligheten.
En av de mest bemerkelsesverdige karaktertrekkene i Buttigiegs kampanje, så langt, er dens politiske formløshet. Selv etter standardene av amerikanske kapitalistvalg, hvor anliggender som opptar arbeiderklassen systematisk utelukkes fra den offentlige diskusjonen, har Buttigieg skilt seg ut for sin motvilje mot å ta konkret stillingstagen på vesentlige politiske spørsmål. Hans kampanjenettside hadde i utgangspunktet ingen referanse til politiske retningslinjer, og den snakket bare om nødvendigheten av å gjenopprette «verdier».
Som kampanjen har utviklet seg har Buttigieg inntatt håndfaste politiske posisjoner som viser at han er en etablissementsfigur tvers igjennom, innordnet med den «moderate» fløyen av demokratene som er ledet av tidligere visepresident Joe Biden, og i direkte opposisjon til politikken identifisert med Sanders. Buttigieg avviser single-payer «Medicare for All», slagordet foreslått av Sanders og tatt opp av mange andre demokrater som foretrekker etableringen av et «offentlig alternativ» tilgjengelig på helseforsikringsbørsene som ble satt opp under Obamacare.
Ett forslag som har oppnådd medieoppmerksomhet er hans plan om å utvide Høyesterett til 15 dommere, en kosmetisk forandring som ikke ville endre domstolens grunnleggende karakter av en bastion for politisk reaksjon. Han har også oppfordret til å eliminere valgkollegiet [‘the Electoral College’], selv om dét ville kreve en konstitusjonell endring, som er svært lite sannsynlig.
Velgere ville så visst finne lite i Buttigiegs politiske historikk – bestående av en to-perioders erfaring som borgermester i South Bend – for å inspirere entusiasme. I pressen er Buttigieg utnevnt som en «turnaround»-borgermester, som har plassert den lidende tidligere fabrikkbyen og hjemsted for University of Notre Dame på veien til økonomisk nyblomstring.
Faktisk inkluderer hans viktigste prestasjoner nedhøvlingen av hundrevis av tomme boliger i nedkjørte arbeiderklassenabolag, oppspritingen av bysentret, og tiltrekningen av beskjedne investering fra IT-selskaper, tiltak som ikke har bevirket til å heve arbeiderklasseinnbyggerne ut av fattigdom, men heller til å gentrifisere byen og drive opp eiendomsprisene. Selv en gunstig gjennomgang av «Mayor Petes» tid på posten, utført av en Indiana-økonom, var tvunget til å innrømme at «annet enn å ta del i reduksjonene av arbeidsledighetsraten i kraft av den nasjonale økonomiske ekspansjonen, har ingen av de øverste-linje økonomiske indikatorene for South Bend endret seg markert i løpet av Buttigiegs borgermesterperiode.»
New York Times skrev i en profil: «Noen av dataene er dystre. Selv om den totale fattigdomsraten har falt siden Mr. Buttigieg inntok sitt embete, forblir fattigdom blant afroamerikanere stabeint nesten dobbelt så høy som for afroamerikanere på landsbasis. Byen har en av de høyeste utkastelseratene i landet, og de har blitt doblet under borgermesteren, ifølge Eviction Lab ved Princeton University. I husholdninger med arbeidende voksne tjener 54 prosent ikke nok til å møte et ‘overlevelsesbudsjett’, ifølge United Way.»
En skjærende spottlys ble satt på den faktiske situasjonen i South Bend den 16. juni da en hvit politimann skjøt til døde den 53 år gamle svarte mannen Eric Logan. Politimannen, som tidligere hadde vært knyttet til brutalitetsrapporter, var utstyrt med et kroppskamera, men slo det ikke på da han konfronterte Logan på en parkeringsplass og skjøt ham fatalt, og etterpå hevdet at Logan hadde truet ham med kniv.
Buttigieg måtte forlate kampanjeløypa og vende tilbake til South Bend, der han stilte opp på møter i rådhuset hvor han og politikorpset ble høylytt fordømt. Selv om politidrap ikke primært er et rasemessig anliggende – størstedelen av de som blir drept av politiet er hvite, og politi av minoritetsetnisiteter skyter folk like ofte som hvite politibetjenter gjør – er det er tydeligvis et stort element av raseurett i South Bend. Byen er 40 prosent ikke-hvitt, men under Buttigiegs ledelse har andelen av afroamerikanske i politiet falt fra 10 prosent i 2011, til bare 5 prosent i dag. Under den demokratiske fjernsynskringkastede debatten i Miami hevdet Buttigieg å ha prøvd, men mislyktes med å rekruttere et mer etnisitetsmessig mangfoldig politikorps.
Gitt denne middelmådige historikken, hva er det som anbefaler «Mayor Pete» for promoteringen til de høyeste nivå av den amerikanske staten? Det er klart at det er andre faktorer som driver hans oppbygging i mediene.
Buttigieg ble talentspottet tidlig, og han har forflyttet seg i toppkretsene av det amerikanske sikkerhetsetablissementet fra han forlot college. Fra 2004 til 2005 (da han var 22 og 23 år), jobbet han som konferansedirektør for Cohen Group, en Washington-basert konsulentvirksomhet som rådgir klienter om internasjonale investeringsstrategier.
Cohen Group ledes av den tidligere republikanske senatoren William Cohen, som var forsvarsminister under den demokratiske presidenten Bill Clinton. Foretakets direktører inkluderer foruten Cohen også Marc Grossman, undersekretær for politiske anliggender i Bush-administrasjonen og spesialrepresentant for Afghanistan og Pakistan under Obama; pensjonert general Joseph Ralston, som avsluttet en 37-år-lang karriere i luftvåpenet som sjef for den europeiske kommandoen og alliert øverstekommanderende for Europa; og Nicholas Burns, amerikansk ambassadør til NATO og Grossmans etterfølger som statssekretær for politiske anliggender under Bush.
Dette aspektet av Buttigiegs resumé ligner sterkt på Barack Obamas, som jobbet for CIA-tilkoblede Business International i en alder av 21 og 22 år, og der fant sine forbindelser i det nasjonale sikkerhetsapparatet, som skulle stå ham vel under hans meteoriske politiske oppstigning.
Fra 2007 til 2010, året før hans første borgermesterkampanje, tjente Buttigieg som konsulent hos McKinsey & Company, et internasjonalt konsulentfirma med en omsetning på over $ 10 milliarder.
Mediekommentarer tyder på at Det demokratiske partiet ser som en av funksjonene til Buttigiegs kampanje, det å være et hinder for at Bernie Sanders skal vinne nominasjonen. En kronikkartikkel i Washington Post med overskriften «Buttigieg kan redde Det demokratiske partiet fra Sanders», applauderer Buttigiegs offentlige kritikk av Sanders’ sporadiske bruk av ordet «sosialisme». Buttigieg sa: «Jeg tenker på meg selv som progressiv. Men jeg tror også på kapitalisme, men det må være en demokratisk kapitalisme.» Post-forfatteren kommenterte: «På mange måter er Buttigieg ideell for å utfordre Sanders for Det demokratiske partiets hjerter, tanker og politiske overlevelse.»
Mens demokratene vet at Sanders ikke utgjør noen trussel mot amerikansk kapitalisme, er de fast bestemt på å forhindre at sosial opposisjon innen arbeiderklassen engang skulle finne en forvrengt refleksjon i partiets valgkampanje, som i 2016 da DNC måtte forsøke å få sabotert Sanders’ primærvalgkampanje.
Uansett, fra den amerikanske styringsklassens standpunkt er Buttigiegs viktigste legitimering så absolutt hans militære historikk. Fra 2009 til 2017 var Buttigieg løytnant og marineetterretningsoffiser i Naval Reserve.
Ifølge en rapport i Hill, «fant Buttigiegs reservistopplæring sted ved Naval Station Great Lakes i Nord-Chicago, der han studerte for å bli en etterretningsoffiser. Der tjente Buttigiegs bakgrunn som McKinsey-konsulent og hans Rhodes-akademikerstamtavle ham en direkte innrullering i marinen.»
«Vi hadde ei gruppe unge, dyktige sivile – amerikanske assistentadvokater og FBI-agenter,» sa Thomas Gary til Hill, en eldre innrulleringssjef den gang ved Great-Lakes-stasjonen. «Pete sklei rett inn.»
I 2014, under sin første periode som borgermester, ble Buttigieg utplassert til Afghanistan, hvor han var medlem av Afghan Threat Finance Cell, ei kontraterrorismegruppe etablert i 2008 av den-gang-kommanderende general David Petraeus. Gjennom sitt arbeid i denne spesialstyrken var Buttigieg involvert i aktiviteter som plasserte individer på det amerikanske militærets «drep-eller-fang-liste», som målrettet disse opponentene av den amerikanske okkupasjonen, for drap eller ekstraordinær overføring til en CIA black site [o. anm.: hemmelig tortursenter].
To av de syv språkene Buttigieg hevder å beherske flytene er arabisk og dari (den afghanske dialekten av persisk, talt av anslagsvis en tredjedel av den afghanske befolkningen). Slike språkkunnskaper er sannsynligvis produkt av intensiv militæretterretningsopplæring.
Tilstedeværelsen av tidligere militæroffiserer i Det demokratiske feltet er del av en større prosess, den direkte innlemmelsen av militær og etterretningsfigurer inn det ledende personalet av Det demokratiske partiet, som er et fenomen World Socialist Web Site identifiserte blant demokratiske kandidater til kongressvalget i 2018 (se: CIA-demokratene [tredelt artikkelserie på engelsk]).
Buttigieg sitter også i styret for Truman-senteret, ei gruppe for imperialistutenrikspolitikk. Andre styremedlemmer inkluderer tidligere utenriksminister Madeleine Albright, og Leon Panetta, tidligere CIA-direktør og forsvarsminister. Truman-senteret er et veritabelt treningssenter for CIA-demokrater, som tilbyr workshops og meldingsretningslinjer for kommende politikere. De skryter på si hjemmeside: «Våre medlemmer inkluderer mer enn 1 700 post-9/11-veteraner, førstelinje sivile, politikkeksperter og politiske fagfolk, som deler en felles visjon om amerikansk lederskap i utlandet.»
Buttigiegs relative taushet om utenrikspolitiske saker kan ikke forklares av manglende interesse eller noen mangel på kunnskap. Det kan bare forklares som et forsettlig forsøk på å unngå å lufte oppfatninger han vet er allment upopulære, men som derimot er gjengse innen Det demokratiske partiet.
Da han endelig holdt en vesentlig utenrikspolitisk tale, var det i mai på Hamilton Lugar School of Global and International Studies ved Indiana University, som er oppkalt til ære for den tidligere demokratiske kongresslederen Lee H. Hamilton og den tidligere republikanske senatoren Richard G. Lugar, begge søyler for utenrikspolitikketablissementet.
Buttigieg fordømte Kina for «autoritær kapitalisme» og for en dårlig historikk for menneskerettigheter, og han refererte spesielt til situasjonen for muslimske uighurer i Sinkiang, et lengetidig mål for CIA-arbeidet med å destabilisere Beijing-regimet. Han oppfordret til økt amerikansk investering i infrastruktur og utdanning, for å «konkurrere om den globale økonomiske fremtiden». Og han refererte sarkastisk til Trumps anliggender med Moskva, og kalte Russland «ikke en eiendomsspekulasjonsmulighet, men en fiendtlig aktør».
I 2018 utga Truman-senteret en meldingsbrosjyre for valgte embetsrepresentanter og kandidater som fullstendig sammenfaller med demokratenes høyreorienterte kampanje mot Trump over utenrikspolitikken. Den første delen erklærer for eksempel at Russland er en «historisk motstander» av USA, og hevder at etterretningssamfunnet (som er direkte representert på Truman-senterets styre) har «utvetydig bekreftet» at Russland «blandet seg inn» i 2016-valget.
I lys av Buttigiegs nasjonalsikkerhetsbakgrunn har hans kampanjeforslag om etableringen av et «nasjonaltjeneste»-program spesielt faretruende konsekvenser. Buttigieg argumenterer for at et slikt program er nødvendig for å fremme en følelse av enhet og «sosial samhørighet» innen den amerikanske befolkningen. I virkeligheten ville et slikt program utgjøre en tilbakevending til tvungen militærtjeneste, kanskje kombinert med arbeidsforpliktelser, som kunne bli brukt til å undertrykke lønninger og levestandarder for arbeiderklassen.
Hvorvidt Buttigieg i siste instans vinner nominasjonen eller ikke – og på nåværende tidspunkt synes muligheten fjern – stammer hans plutselige heving i forkant av primærvalgene fra bestemte politiske vurderinger innen selve Det demokratiske partiet. Den som vinner nominasjonen må være akseptabel for foretaksaristokratiet og for det militærapparatet demokratene representerer. Imidlertid har fiaskoen med Hillary-Clinton-kampanjen, mye til demokraternes overraskelse, vist at enhver figur som er offentlig identifisert med sosial ulikhet og krig, er utsatt for å bli hatet, særlig innen arbeiderklassen.
Innen denne konteksten har Buttigieg dukket opp som en figur som har en spesiell kombinasjon av personlige karakteristika – hans ungdom, hans seksuelle identitet som homofil, hans assosiasjon til det industrielle Midtvesten hvor Clinton ble knust av Trump, hans medieoppdiktede rykte for intelligent offentlig tale, og fremfor alt hans mangel av en velkjent politisk historikk – kan tjene som en mer passende pakke for samme brand av politikk.
Man får fornemmelsen av at Det demokratiske partiet forsøker å gjenta sin suksess med Barack Obama, der hans formløse demagogi om «håp» og «endring» var i stand til å avlede populær fiendtlighet mot det politiske etablissementet, og som tillot velgerne å se i ham hva de ønsket å se. Buttigiegs status som den første homofile mannen til å bli en seriøs presidentkandidat, ville dermed være en parallell til Obamas rolle som «den første svarte presidenten».
I kontekst av folkelig desillusjonering med åtte bitre år under Obama er det imidlertid usannsynlig at demokratene vil kunne dra det samme trikset med suksess to ganger.
Forfatteren anbefaler også:
Pete Buttigieg’s town hall debacle: A Democratic Party “golden boy” unmasked
[2. juni 2019]