Samtidig som det britiske forsvarsdepartementet sist søndag kunngjorde at HMS Duncan, den andre britisk destroyeren, var ankommet Persiabukta, eskalerte oppfordringene på tvers av den europeiske styringseliten om å utplassere en europeisk marineflotilje i Persiagulfen, en «euroflåte», for å true Iran.
Påskuddet for denne europeiske opptrappingen er den militære krisen fremprovosert av Washington i den oljerike Persiagulfen. Etter at Washington ensidig rev istykker den iranske atomtraktaten fra 2015, og i fjor gjeninnførte sanksjoner mot Iran og Trump i år sa han hadde vært 10 minutter unna å bombe Iran, tok britiske tropper ulovlig beslag i et iransk tankskip utenfor Gibraltar på amerikanske ordre, og iranske båter tok beslag i tankskipet Stena Impero, som seilte under britisk flagg. EU-maktene reagerer imidlertid ikke med å motsette seg Washington, men med å true Iran.
Etter beslagleggelsen av Stena Impero den 19. juli lanserte embetsrepresentanter i Storbritannia og andre EU-land en kampanje der det ble oppfordret til en EU-marineintervensjon rettet mot Iran. I den franske nasjonalforsamlingen oppfordret utenriksminister Jean-Yves Le Drian den 23. juli til «bedre sikring av den maritime sonen i Persiagulfen», der han la til: «Dette er grunnen til at vi nå iverksetter et europeisk oppdrag med britene, tyskerne, så det vil bli et oppdrag for å observere og sikre den maritime sikkerheten i Persiabukta.»
Oppdraget er europeiske imperialisters uforsvarlige forsøk på å få hånd om en del av ressursene i den oljerike regionen rundt Persiagulfen, samtidig med det amerikanske krigspådrivet mot Iran.
I 2013, da Berlin remilitariserte Tysklands utenrikspolitikk for første gang siden nazistenes fall i 1945, dannet ei gruppe tyske storforetak sammenslutningen Råvarealliansen. I en artikkel med tittelen «Skal vi få se ressurskriger?» sa Dierk Paskert, en av gruppas representanter, til næringslivsavisa Handelsblatt: «Historien viser at mange konflikter har sitt opphav i kampen om ressurser ... Tilførsel av råvarer er grunnlaget for merverdi og for et lands velbefinnende, og det har derfor geopolitisk betydning.» Avisa la til at industrien ønsker «mer statlig – og militær – innvolvering i sikringen av råvarer.»
På mandag uttalte Dieter Kempf, lederen av det tyske industriforbundet (BDI), at han var for en tysk militærdeltakelse i en EU-intervensjon i Persiabukta. Som et ekko av Handelsblatts tidligere oppfordring til ressurskriger, sa Kempf: «For Tyskland, en eksportnasjon og en industrimakt, er navigasjonsfrihet av avgjørende betydning. ... Minst en femtedel av verdens etterspørsel etter olje blir transportert gjennom disse shippingtraséene.»
Kempf kalte kynisk EU-ekspedisjonen til Persiabukta en «defensiv intervensjon», og la til: «Det er et spørsmål om solidaritet mellom oss europeere; Tyskland burde delta i et slikt oppdrag.»
Kempfs posisjoner deles av kapitalistpolitikere på tvers av hele Europa. Norbert Röttgen, en toppembetsmann i Tysklands regjeringsparti CDU (Den kristelig-demokratiske union), oppfordret til det tyske militærets «genuine bidrag til et europeisk oppdrag». Den tyske forsvarsministeren Annegret Kramp-Karrenbauer (AKK), kansler Angela Merkels forventede etterfølger, utelukket ikke deltakelse i EU-oppdraget, der hun erklærte: «Vi kan snakke om det, når vi først vet nøyaktig hva som planlegges.»
I forrige uke ble det rapportert at franske, italienske og danske embetsrepresentanter støtter den britiske planen for et EU-marineoppdrag, mens spanske og nederlandske representanter fortsatt studerte den.
Iranske myndigheter fordømte på mandag EUs planlagte marineoppdrag. «Tilstedeværelsen av utenlandske styrker vil ikke bidra til sikkerheten i regionen, men vil tvert imot være hovedfaktoren for spenning,» sa den iranske presidenten Hassan Rouhani, mens regjeringstalsmannen Ali Rabiei sa: «Vi hørte at de har til hensikt å sende en europeisk flåte til Persiabukta, som naturlig nok bærer en fiendtlig beskjed, er provoserende og vil øke spenningen.»
Det er en åpen hemmelighet i europeiske styringskretser at disse planene er koordinert med Pentagon, som har oppfordret EU-makter til å sende sine krigsskip til Persiabukta som del av deres krigsplaner mot Iran. En senior EU-diplomat fortalte kynisk til Reuters: «Storbritannias anmodning, snarere enn Washingtons, gjør det lettere for europeere å samle seg rundt dette. Navigasjonsfrihet er essensielt; dette er atskilt fra USAs kampanje for maksimalt press på Iran.»
Tilsvarende rapporteres det at offisielle embetsrepresentanter i Sør-Korea diskuterer å sende et krigsskip for å delta i «navigasjonsfrihet»-operasjoner i Persiabukta, rettet mot Iran.
Kampanjen for et EU-marineoppdrag rettet mot Iran understreker den hysteriske høyreforflytningen innen styringskretser over hele Europa og internasjonalt. Samtidig med en ny marsj mot en stadig større Midtøsten-krig, gjentar Washington sine provokasjonsmetoder som førte til den illegale, USA-ledede invasjonen av Irak i 2003, den gangen basert på løgner om at Irak hadde «masseødeleggelsesvåpen». Men EU-maktene som kritiserte USAs provokasjoner mot Irak ved FN i 2002, anført av Berlin og Paris, kommer i dag ikke med noe offentlige forsøk på å motsette seg krigspådrivet mot Iran.
Til tross for Midtøsten-krigenes og Trumps upopularitet i den amerikanske, den europeiske og den internasjonale arbeiderklassen, forbereder de europeiske borgerskapene militæroperasjoner som, i hvertfall foreløpig, i det store og det hele sammenfaller med amerikansk imperialismes krigsplaner.
Ikke desto mindre er det vedvarende og dype motsetninger og konflikter mellom imperialistmaktene som alle sender sine styrker til Persiabukta. Mens Trump-administrasjonen prøver å få inkludert EU-krigsskip inn i sine krigsplaner, truer den også EU-foretak med hundrevis av milliarder dollar i handelskrigtariffer og forlanger at EU-maktene gir opp sine planer om en uavhengig EU-hær. Samtidig blir EU rystet av den truende Brexit-krisen. Disse konfliktene har ført til synlige spenninger mellom EU-maktene, der de nå prøver å utarbeide en antiIran-politikk.
Etter at Boris Johnson ble britisk statsminister i forrige uke og oppfordret til en no-deal-Brexit fra EU, droppet britiske myndigheter forestillingen om at en «euroflåte» ikke var knyttet til USAs krigsplaner. «Jeg tror vi ønsker å se en europeisk-ledet tilnærming, men det ser ikke ut til å være levedyktig uten amerikansk støtte,» sa den påtroppende utenriksministeren Dominic Raab til London-avisa Times. Avisa Daily Telegraph sa at Raabs bemerkninger «sannsynligvis vil forurolige Tyskland og Frankrike, som begge har uttalt at enhver europeisk innsats må være uavhengig av USA».
Den tyske utenriksministeren Heiko Maas svarte med å erklære: «Vi har gjort det klart at vi ikke skriver under på USAs politikk om maksimalt press. Våre tiltak i regionen må være gjenkjennelig europeiske.»
Frankrikes forsvarsminister Florence Parly uttalte til L’Est Républicain: «Vi jobber for å organisere oss kun mellom europeere, men én ting er klart: vår politikk må bare ha ett mål, å dempe dagens spenninger og forsvare våre interesser. ... Vi ønsker ikke å bidra til en styrke som kan oppfattes som å forverre spenningene.»
Berlins og Paris’ forsøk på å distansere seg fra USAs krigsplaner mot Iran er tvers igjennom hyklerske. Mens de proklamerer at de ikke ønsker maksimalt press, eller å skjerpe spenningene med Iran, rører de opp krisen og truer med å sende krigsskip til et av verdens mest ustabile brennpunkter både militært og kommersielt – et grep som spiller inn i hendene på USAs krigspolitikk.
EUs militaristiske politikk understreker at den eneste måten å motsette seg krigspådrivet mot Iran er å mobilisere den enorme misnøyen og opposisjonen mot krig blant arbeidere internasjonalt, i en kamp mot alle kapitalistregjeringene, også mot EUs imperialistmakter som truer Iran.