Med støtte fra russiske pabloister forflytter Alexeij Navalnij seg i retning av det stalinistiske partiet KPRF

Av Clara Weiss
10 September 2019

Søndagens valg til byrådet i Moskva var ledsaget av et bemerkelsesverdig skifte i Alexeij Navalnijs orientering i retning av støtte for det stalinistiske partiet KPRF – Den russiske føderasjons kommunistparti – men akkurat dét ble det lagt praktisk talt helt lokk på av vestlige medier, som har vært engasjert i en årelang kampanje til støtte for den høyreorienterte «liberale» opposisjonspolitikeren.

Forut for valget var det i den russiske hovedstaden to måneder med protester, med krav om at liberale opposisjonskandidater måtte få stille. Protestene i Moskva ble dominert av sjikt fra middelklassen og av høyreorienterte nasjonalistkrefter orienterte mot en allianse med amerikansk imperialisme.

Russiske myndigheter iscenesatte bevisst et massivt tilslag, som omgjorde deler av byen til en regelrett krigssone. Deres mål var ikke bare å undertrykke Navalnijs supportere, men enda viktigere var det å intimidere de millioner av arbeidere og ungdommer som syder av raseri over massefattigdom og Putin-regjeringens reaksjonære politiske retningslinjer.

Kort etter at protestene nådde sitt høydepunkt den 10. august, med opptil 60 000 tilstedeværende, oppfordret Navalnij til at de måtte avsluttes. På sin blogg uttalte Navalnij at i stedet for å protestere skulle alle nå fokusere på valgstrategien «stem smart». Han skrev: «Vår minimumsoppgave er nå å besørge at [det regjerende partiet] Det forente Russland får mindre plasser enn det har nå [38]. Vår maksimaloppgave er å frata Det forente Russland partiets flertall.»

Av de 45 kandidatene Navalnijs team anbefalte, stilte ikke mindre enn 35 for det stalinistiske partiet KPRF – Den russiske føderasjons kommunistparti. De andre stilte for det USA-innordnede liberale partiet Jablako [russisk for Eple], og for [det sosialdemokratiske] partiet Rettferdig Russland, og én som var uavhengig. Flere ledende figurer fra den «liberale opposisjonen» støttet av USA, deriblant Garry Kasparov og eks-oligarken Mikhail Khodarkovskij, kritiserte Navalnijs «stem smart»-strategi.

Navalnij forsvarte sin oppfordring til å stemme for KPRF-kandidatene der han skrev: «Disse [KPRF-kandidatene] er forskjellige slags mennesker, som alle søker en plass i opposisjonen, innenfra systemet. Hvorenn det er en sjanse for å bli valgt bruker de oss, og vi bruker dem. Hvis vi velger mange av dem, da vil de bli dristigere og vil begynne å forsvare våre interesser bedre. Velger vi bare få av dem, da vil de sitte stille og vi vil få liten hjelp av dem. Å stemme basert på ideologiske overbevisninger (det vil si for de med synspunkter som er nærmest våre) gir nå ingen mening.»

Det ligger en bestemt politisk logikk bak Navalnijs orientering om å støtte opp under KPRF i dette byrådsvalget. Som WSWS har forklart taler Navalnij, som vestlig presse i flere år har promotert som et «demokratisk» alternativ til Putin, på vegne av de deler av det russiske oligarkiet og den øvre middelklassen som søker å få erstattet Putin-regimet med et annet som er direkte på linje med amerikansk imperialisme. Uansett deres meningsforskjeller på utenrikspolitikken og på fordelingen av rikdom og makt øverst på toppen, deler de imidlertid en gjensidig fiendtlighet mot, og en frykt for arbeiderklassen.

Under betingelser av veksten av klassekampen internasjonalt er de fremfor alt fast bestemt på å forhindre russiske arbeideres offensiv, og dens tilknytning til arbeiderklassen i en internasjonal skala. Det er dette som driver Navalnij i retning av å inngå en allianse med de politiske kreftene som har størst erfaring med å undertrykke og politisk desorientere arbeiderklassen: stalinistene og pabloistene.

KPRF er en tvers igjennom stalinistisk og prokapitalistisk organisasjon. Partiet ble grunnlagt av funksjonærer fra det tidligere Sovjetunionens kommunistparti (CPSU), som likviderte Sovjetunionen etter at de hadde forrådt arbeiderklassen og Oktoberrevolusjonen gjennom flere tiår, på basis av programmet «sosialisme i ett land». KPRF berømmer den dag idag Stalin, og partiet forsvarer hans mest grufulle forbrytelser, deriblant massemordene av revolusjonære og anslagsvis 30 000 trotskister på 1930-tallet.

Gjennom hele 1990-tallet støttet KPRF en nasjonalistisk fraksjon av det fremvoksende oligarkiet, som motsatte seg Jeltsin i frykt for at han og oligarkene som var på linje med ham, med deres «sjokkterapi» skulle fremprovosere en sosial eksplosjon, og for at Jeltsin & co. skulle reservere seg størstedelen av kaka i det som var en historisk uforlignelig plyndringsorgie. Gjennom de to siste tiårene har partiets hovedrolle i russisk politikk vært å innta rollen som et «lojalt» opposisjonsparti for Putin, og det har arbeidet for å få avledet sosial misnøye over i nasjonalistiske kanaler.

Selv om KPRF har meningsforskjeller med Navalnij om orienteringen av russisk utenrikspolitikk, der et flertall av KPRF motsetter seg den tette alliansen med amerikansk imperialisme som Navalnij forfekter, fremmer begge parter aggresivt russisk nasjonalisme og de har en gjensidig historie for oppildning av antiimmigrantsentimenter og samarbeid med ytrehøyreorganisasjoner.

Den første åpne alliansen mellom KPRF og Navalnij fant sted i fjor, over pensjonsreformen. Under betingelser der omtrent 90 prosent av befolkningen var imot hevingen av pensjonsalderen stilte KPRF opp sammen med det fascistiske liberal-demokratiske partiet LDPR, det stalinistiske Forente kommunistpartiet OKP og med Navalnij og brede seksjoner av pseudo-venstre, i den såkalte «Narod Protiv»-alliansen (‘Folket Imot’) for å få avledet denne masseopposisjonen over i nasjonalistiske kanaler, for å forhindre at den utviklet seg til en bevegelse av arbeiderklassen mot Putin-regimet, og mot kapitalismen.

Navalnijs «stem smart»-strategi viser at denne alliansen var del av en bevisst respons fra deler av oligarkiet og den øvre middelklassen, mot det de oppfatter som en voksende fare for uro i arbeiderklassen rettet mot Putin-regimet og det kapitalistiske systemet. I disse bestrebelsene får Navalnij og stalinistene kritisk støtte fra pabloistene, som gir denne reaksjonære alliansen en «venstre»-ferniss.

Pabloistene oppsto som en revisjonistisk tendens innen den trotskistiske Fjerde internasjonale i etterkrigstiden. De brøt med trotskistbevegelsen på grunnlag av avvisningen av programmet for en internasjonal sosialistisk revolusjon, og av kampen for å bygge seksjoner av Den fjerde internasjonale for å gjennomføre programmet. I det tidligere Sovjetunionen tok de til orde for arbeiderklassens orientering i retning av angivlig «reformistiske» fraksjoner av det stalinistiske byråkratiet. Denne orienteringen kulminerte på 1980-tallet i deres helhjertede støtte for gjenopprettelsen av kapitalisme.

Den russiske sosialistbevegelsen (RSM), den nåværende russiske gruppa tilknyttet det pabloistiske Internasjonale sekretariatet, har i årevis støttet Navalnij og har flere ganger inngått allianser med stalinistiske og høyreekstreme krefter. RSM gjorde det klart av at de var fast bestemt på å fortsette å inngå allianser med høyreorienterte krefter, og insisterte i en uttalelse den 14. august på «behovet for en bred politisk koalisjon, med inkludering av regionene, rundt betydningen av sosiale krav».

Krill Medvedev, en av RSM-lederne, støttet i en artikkel den 26. august stilltiende Navalnijs «stem smart»-strategi, der han konkluderte med uttrykkelig å si at de som «holder sitt folk i forakt, og som anser det å være en stum, føyelig masse .. burde ikke sitte i Moskvas byråd». Denne uttalelsen kunne ikke tolkes som annet enn en oppfordring til å stemme på alle andre enn kandidatene fra Forente Russland – det vil si, følge hovedlinja til Navalnij.

Boris Kagarlitskij og hans nettsted Rabkor.Ru, som allerede var del av «Narod Protiv»-alliansen mot pensjonsnedskjæringene, har inntatt ei tilsvarende linje. Som en av de mest erfarne borgerlige politikere i Russland er Kagarlitskijs rolle av spesiell betydning. Over de fire-siste-tiårene har han rutinemessig grepet inn hver gang kontrollen over arbeiderklassen var truet, for enten det stalinistiske byråkratiet, eller siden for den nye russiske styringsklassen. Da det stalinistiske byråkratiet i 1985 begynte å iverksett programmet for en full gjenoppretting av kapitalismen med programmet «perestroika» etablerte Kagarlitskij nære forbindelser med pabloistene og gikk hen til å promotere valget av Boris Jeltsin og hans «sjokkterapi», som skulle kaste millioner ut i fattigdom.

Nå som det russiske oligarkiet er i en dyp krise blir Kagarlitskij igjen påkalt for å gripe inn. For første gang siden 1997, da han uten hell stilte som kandidat for blokka til Nikolai Gontsjarov, som den gangen var innordnet med president Boris Jeltsin, stilte Kagarlitskij igjen som kandidat til Moskva-byrådet. Bortsett fra å promotere for sitt eget kandidatur publiserte Rabkor den 1. september ei liste med anbefalte kandidater, der de skrev at «vår viktigste anbefaling er å delta i valget den 8. september».

I 30 av 45 tilfeller godkjente Rabkor.Ru åpent eller implisitt de samme kandidatene som Navalnij. De fleste av disse stilte på valgprogrammet til det stalinistiske KPRF. I ett tilfelle der Rabkors anbefalinger ikke overlappet med Navalnijs teams, anbefalte Rabkor sine lesere ikke å stemme for den stalinistiske kandidaten, men heller for Andrej Petrov fra det fascistiske LDPR, som de beskrev som «uventet levende». Hverken for denne eller for de andre anbefalingene tok nettstedet opp kandidatenes eller deres partis politikk.

Rabkor støttet også kandidaturet til Daria Mitina, medgrunnlegger og leder av det stalinistiske partiet OKP – Det forente kommunistpartiet. Mitina er, som WSWS har avslørt, en stalinist gjennom tiår, som opprettholder tette bånd både til Kreml og de Russland-støttede østukrainske separatistene – som hun besøkte flere ganger under sin valgkamp – så vel som til ytrehøyrekrefter.

Oppstillingen av disse kreftene er rettet mot fremveksten av en sosialistisk bevegelse i arbeiderklassen, og må forstås som en advarsel om oligarkiets og dets lakeiers fremskredne forberedelser for et utbrudd av sosiale kamper.

Arbeidere, ungdom og intellektuelle som er forpliktet til kampen for sosiale og demokratiske rettigheter, må gjøre sine egne forberedelser ved å vende seg til kampen for å bygge en seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) i Russland. Den viktigste politiske forutsetningen for denne kampen er en assimilering av lærdommene fra trotskistbevegelsens kamp mot stalinismens nasjonalistiske forræderi av Oktoberrevolusjonen, og fra ICFIs kamp mot pabloistisk revisjonisme.