Del 1: Massakrens etterdønninger og responsene
Inneværende år markerer 200-årsmarkering for Peterloo-massakren, en kritisk begivenhet i britisk historie. Den 16. august 1819 samlet det seg en menneskemengde på anslagsvis 60 000 til 100 000 fredelige demonstranter på Manchesters St. Peter's Field. De kom for å appellere for stemmerett for voksne, og for en reform av parlamentarisk representasjon.
Den ikke-stemmeberettigede arbeiderklassen, som menneskemengden besto av – bomullsarbeidere, mange av dem kvinner, med en stor kontingent irske arbeidere – led under de stadig vanskeligere økonomiske betingelsene etter slutten på Napoleonskrigene fire år tidligere.
Kort etter at det store samlingsmøtet begynte oppfordret lokale rettsfullmektige Manchester og Salford Yeomanry til å arrestere foredragsholderne [o. anm.: Yeomanry var den tidens bevæpnede tropper av frivillige kavalerister; benevnelsen anvendes fortsatt på underavdelinger av British Army Reserve], og de beordret Yeomanry-kavaleri og et regulært arméregiment til å angripe menneskemengden. De stormet den med trukne sabler. Atten mennesker ble drept og opptil 700 såret.
Den 16. august i år publiserte WSWS en historisk vurdering av massakren [engelsk tekst], og i april i år norske oversettelser av David Walsh’ omtale av Mike Leighs film om Peterloo i anledning premieren i USA, og hans intervju med regissøren fra fjorårets presentasjon på Toronto International Film Festival.
Det følgende er del én av en todelt artikkel med fokus på den store poeten Percy Bysshe Shelleys respons på massakren.
Massakren utløste en umiddelbar og rasende respons fra arbeiderklassen og deler av middelklassens radikalere.
Den regjerende klassens opptrapping av undertrykking som fulgte, og som resulterte i en tiltakenede undertrykking av sivile rettigheter, ble møtt med møter med oppslutning av tusener, og en bred sirkulering av beretninger om massakren. Det var en fast beslutning om å lære av massakren og ikke la den bli glemt eller bli feilrepresentert. Poetiske responser spilte en vesentlig rolle i nedfellingen av minnene om Peterloo.
Voldelig klassekonflikt brøt ut over hele det nordvestlige England. Yeomen og hussarer [o. anm.: andre avdelinger av uniformert og væpnet ordensmakt] fortsatte angrepene på arbeidere rundt i Manchester-regionen, og styringsklassen iverksatte en intensiv kampanje av desinformasjon og gjengjeldelse.
Under rettssaken mot Rochdale-arbeidere som var siktet for opprør kvelden etter Peterloo, gjorde riksadvokat sir Robert Gifford det klart at styringsklassen ikke ville stoppe for noe, for å få knust utviklingen av massenes radikale og revolusjonære stemning. Han erklærte: «Mennesker villeder seg selv om de tror at deres tilstand ville bli bedre av en slik reform som alminnelig stemmerett [Universal Suffrage], med årlige parlamenter og valg med stemmesedler [Vote by Ballot]; eller at det er rettmessig at landets eiendom skulle være likt fordelt mellom dets innbyggere, eller at en så dristig innovasjon noensinne skulle finne sted.»
Samuel Bamford, en reformator og vever som var anfører for en kontingent av flere tusen som marsjerte til Manchester fra byen Middleton, sa han tilbrakte massakre-kvelden «i fundering, i en stemning av hevnlyst mot utøverne av vår ydmykelse». Under hans rettssak for oppvigleri sa Bamford til dommeren at han ikke igjen ville anbefale til ikke-voldelig protest.
Arbeiderne inntok en mer direkte respons, selv da militæret ble mer bredt satt inn mot befolkningen. Til tross for den militære tilstedeværelsen og pressens påstander om at byen var under kontroll, fortsatte opptøyene over hele Manchester.
Den 20. august ble to kvinner skutt av hussarer. Et par uker etter Peterloo ble Manchester-distriktet New Cross, det mest berørte området, portrettert i London-pressen som et synonym for trøbbel og et risikabelt område for velstående å passere gjennom. I området brukte soldater sine geværer for å spre opprørere. Den 18. august avfyrte en spesialkonstabel sin ladde pistol i New Cross-gatene og ble da angrepet av en rasende mengde som slo ham i hjel med ei stang og steinet ham.
Det var en tilsvarende respons andre steder lokalt i regionen, med opptøyer i Oldham og Rochdale, og det en historiker har beskrevet som «et reelt slag» i Macclesfield natt til den 17. august.
Folkemengder av tusener ønsket vogna som brakte Henry Hunt og de andre arresterte Peterloo-talerne til retten i Salford velkommen, byen over elva Irwell fra Manchester. Det ble rapportert at Salfords rettsfullmektige fryktet en «tendens til tumulter», mens hussarer i Bolton hadde problemer med å holde publikum fra de andre som var arresterte. Publikum ropte: «Ned med tyrannene!»
Mens domstolene utdelte skarpere straffer til de arresterte opprørerne, fortsatte massemøter og protester over hele Storbritannia. Møter som fordømte massakren fant sted i Wakefield, Glasgow, Sheffield, Huddersfield og Nottingham. I Leeds ble folkemengden spurt om de ville støtte fysisk makt for å oppnå en radikal reform. De hevet enstemmig sine hender.
Dette var møter der det deltok titusentalls, og de sluttet ikke til tross for den eskalerende undertrykkingen. Twitter-kontoen Peterloo 1819 News (@ Live1819) tilbyr en nyttig daglig oppdatering av historiske svar, som vedlikeholdes frem til slutten av inneværende år.
Et protestmøte holdt den 25. august ved Londons Smithfield trakk en folkemengde anslått å være mellom 15 000 og 40 000. Minst 20 000 demonstrerte i Newcastle den 11. oktober. Ordføreren skrev bedragersk til innenriksminister lord Sidmouth om denne tallmessige og helt ryddige og fredelige demonstrasjonen, at 700 av deltakerne «kom beredt med (skjulte) våpen for å motsette seg ordensmakten».
Responsen føltes over alt på De britiske øyer. I Belfast skrev avisa Irishman: «Reformens ånd stiger opp fra Manchester Martyrenes blod, med en kjempestyrke!»
Et folkemøte ble holdt i Dundee i november, med 10 000 deltakere som samlet inn penger «for å oppnå rettferdighet for de lidende fra Manchester». Samme måned så et møte med 10 000 i Leicester og ett med 12 000 i nærheten av Burnley. I Wigan, bare noen mil nord for Peterloo-området, samlet det seg rundt 20 000 mennesker for å diskutere «parlamentarisk reform og massakren i Manchester». Yeomanry sto oppmarsjert og klare ved mange av disse møtene.
Staten var fast bestemt på å undertrykke kritikk. I kommentarer til begivenhetene ble det publisert falske uttalelser om massakren og de individuelle dødsfallene. Den radikale parlamentarikeren sir Francis Burdett ble bøtelagt med £ 2 000 pund og dømt til fengsel i tre måneder for «oppviglerske injurier», som respons på hans fordømmelse av Peterloo-massakren. Den 2. september talte han på et på et møte i Londons Palace Yard der det deltok 30 000, og han krevde strafferettslig forfølgelse av de Manchester-rettsfullmektige.
Den radikale forleggeren Richard Carlile, som hadde vært tilstede ved Peterloo, ble arrestert sent i august. Han ble fortalt at saksprosessen mot ham ville bli henlagt dersom han sluttet å sirkulere sine beretninger om massakren. Det gjorde han ikke og ble følgelig stilt for retten og dømt for oppviglerske injurier og blasfemi.
Hovedsiktelsen mot ham var publiseringen av Thomas Paines bok The Rights of Man [Menneskers rettigheter]. I likhet med Bamford konkluderte Carlile også med at væpnet forsvar nå var nødvendig: Han skrev: «Hver mann i Manchester som sverger til sine meninger om nødvendigheten av reform, må aldri gå ubevæpnet – gjengjeldelse har blitt en plikt, og hevn en handling i rettferdighetens navn.»
I Chudleigh, Devon, ble John Jenkins arrestert for å ha et grovt, men nøyaktig gravering av yeomanry som stormet Peterloo-mengden der Henry Hunt blir arrestert. En lokal sokneprest og en sorenskriver informerte om Jenkins, og hans største «forbrytelse» var at han formidlet informasjon om Peterloo. Jenkins viste graveringen til folk ved hjelp av et forstørrelsesglass i en visningsboks. Tiltalen mot Jenkins påsto at graveringen var «ment for å oppildne Hans Majestets subjekters formeninger, og for å frembringe hat og forakt for Hans Majestets soldater».
Mot dette forsøket på å undertrykke den historiske dokumenteringen var det et bredt spekter av forsøk på å bevare minnet om Peterloo. Det dukket opp mange vers, dikt og sanger. I oktober bar et banner i Halifax følgende strofe:
I inderlig sorg over de
Som falt som offer for vår sak
Der vi i indignasjon og gru
Beskuer blodige Peterloo.
[With heartfelt grief we mourn for those
Who fell a victim to our cause
While we with indignation view
The bloody field of Peterloo.]
Anonyme vers ble publisert i de billigste avispublikasjonene [‘broadsides’], mens andre ble kreditert lokale radikale arbeidere. Mange berettet om skjebnedagens begivenheter, ofte med en undergravende undertekst. Balladen «En ny sang om Peterloo-møtet», trykt i en broadside ble eksempelvis skrevet til melodien «Parkers enke» [‘Parker’s Widow’], en sang om enka etter marinemytteristen Richard Parker, fra 1797.
Vever-poeten John Stafford, som ofte opptrådte med sang på radikale møter, skrev en lengre, mer detaljert beretning om skjebnedagens begivenheter, i en sang med tittelen «Peterloo».
Skomaker-dikteren Allen Davenport satiriserte i sang pastor Charles Wicksteed Ethelston fra Cheetham Hill – en rettsfullmektig som hadde organisert spioner mot den radikale bevegelsen, og som var leder av de Manchester-rettsfullmektige som autoriserte massakren, og som hevdet å ha opplest opprørsloven [Riot Act] ved Peterloo.
Ethelston spilte en vesentlig rolle i myndighetenes undertrykking etter Peterloo. Under en høring i september, av to menn beskyldt for å ha holdt militærøvelser på en hede nord i Manchester-regionen dagen før Peterloo, sa han til den ene av dem, James Kaye: «Jeg tror at du rett-og-slett er en undergravende reformator [‘downright blackguard reformer’]. Noen av dere reformatorer burde henges; og noen av dere vil helt sikkert bli hengt – reipet har dere allerede rundt halsen; loven har vært alt-for-mild mot dere.»
Ethelston ble også angrepet i vers av Bamford, som kalte ham «Komplott-presten» [‘the Plotting Parson’]. Davenports «St. Ethelstones dag» skildrer Peterloo som Ethelstons forsøk på selvforherligelse. Innholdet er poengtert – «De slaktet ivei i et evig jag, bedrukne av blod på St. Ethelstones dag» [‘In every direction they slaughtered away, Drunken with blood on St. Ethelston’s Day’] – men Davenport skjerper satiren ytterligere ved å spesifisere melodien «Gee Ho Dobbin», prinsregentens favoritt. (Disse sangene er inkludert på det siste albumet Road to Peterloo fremført av tre sangere og musikere fra nordvest-England – Pete Coe, Brian Peters og Laura Smyth.)
Den poetiske responsen var ikke begrenset til sosialreformatorer og radikale arbeidere. Den mest forbløffende uttømmingen av litterært åndsverk kom fra isolerte radikale borgerlige elementer som befant seg i eksil.
Den 5. september nådde nyheter om massakren poeten Percy Bysshe Shelley (1792-1822) der han oppholdt seg i Italia. Han forsto betydningen og responderte umiddelbart. Shelleys reaksjon på Peterloo, det en biograf har kalt «de mest intenst kreative åtte ukene i hele hans liv», legemliggjør og fremhever det som er størst ved hele hans livsverk. Det understreker hans betydning for oss nå.
Selv blant de radikale romantikerne er Shelley særegen. Han har lenge vært fremhevet av marxister av nettopp den grunn. Som Franz Mehring så berømt bemerket: «Med henvisning til Byron og Shelley erklærte han [Karl Marx] imidlertid at de som elsket og forsto disse to dikterne, må kunne anse det som heldig at Byron døde i en alder av 36 år, for hadde han levd ut hele sitt liv ville han utvilsomt blitt en reaksjonær borgerlig, mens man på den annen side kan beklage at Shelley døde i en alder av 29 år, for Shelley var en tvers igjennom revolusjonær, og han ville ha forblitt i sosialismens opptog hele sitt liv.» (Karl Marx: History of His Life, Harvester Press, New Jersey, 1966, s. 504)
Shelley kom fra en velstående landeierfamilie, hans far en Whig-MP. Byrons vedvarende stolthet over sin adelstittel, og hans erkjennelse av den avstanden som skilte ham som adlet [‘a peer of the realm’] fra hans jevnaldrende venn og arving fra det landeiende borgerskapet [‘landed gentry’], viser presset pålagt Shelley, og det faktum at han var i stand til å overskride sin bakgrunn.
Fortsettelse følger.