Skandalen over Trumps blatante forsøk på å presse den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskij til å etterforske sønnen til den ledende demokraten Joe Biden, som nå danner grunnlaget for den CIA-støttede granskningen for en mulige riksrettstiltale mot Trump, har kastet det ukrainske oligarkiet ut i en dyp krise.
Ukrainas parlament (Rada) har formelt bedt om at regjeringen publiserer hele utskriften av telefonsamtalen. Etter utgivelsen av CIA-varsler-notatet trakk Kurt Volker seg fra sin post som USAs spesialutsending til Ukraina. Han har vært nevnt som involvert i arrangeringen av møter mellom Trumps personlige advokat Rudolph Giuliani og medlemmer av Zelenskij-administrasjonen. Den tidligere ukrainske presidenten Petro Porosjenko beklaget Volkers fratredelse, som et slag for relasjonene mellom USA og Ukraina.
Utskriften av telefonsamtalen den 25. juli 2019 kaster et sterkt lys over det ukrainske oligarkiets slaviske avhengighet av amerikansk imperialisme. Som respons på at Trump sa USA hadde vært «veldig, veldig bra for Ukraina», svarte Zelenskij: «Ja, du har helt rett. Ikke bare 100 prosent, men faktisk 1 000 prosent ... Jeg har faktisk snakket med Angela Merkel, og jeg har faktisk møtt henne. Jeg har også møtt og snakket med Macron, og jeg ba dem ... Det viser seg at, selv om det logisk nok burde være EU som skulle vært vår største partner, så er det teknisk sett USA som er en mye større partner enn EU ...»
Da Trump presset ham til å få den ukrainske statsadvokaten involvert i å granske Mueller-etterforskningen, sa Zelenskij: «Det er veldig viktig, og vi er åpne for ethvert fremtidig samarbeid. Vi er beredt til å åpne en ny side av samarbeid i relasjonene mellom USA og Ukraina.» Zelenskij sa de allerede hadde erstattet sin ambassadør til USA for det formålet, og at en av hans egne assistenter personlig hadde snakket med Giuliani, og at han selv ville møte Giuliani i Ukraina. Zelenskij uttalte så at landets statsadvokat, som på daværende tidspunkt enda ikke var bekreftet av det ukrainske parlamentet Rada, var «100 prosent min kandidat, som vil bli godkjent av Rada og vil begynne som ny aktor i september».
Begivenhetenes kronologi indikerer at Trump, for å presse regjeringen i Kiev, tilbakeholdt $ 400 millioner i militærbistand, som allerede var godkjent av Kongressen.
En artikkel i New Yorker antydet at Trump-administrasjonen utnyttet Zelenskijs desperate bestrebelser for å få arrangert et personlig møte med den amerikanske presidenten som pressmiddel. Umiddelbart etter sin tiltredelse sendte Zelenskij rådgivere til Washington for lobbyvirksomhet for et personlig møte, uten at de lyktes. Ifølge en kilde i Zelenskij-administrasjonen hadde ei gruppe amerikanske embetsrepresentanter sagt til rådgiverne at forevist velvilje for å starte en etterforskning av Hunter Biden «ville hjelpe».
Den ukrainske regjeringskilden fortale til New Yorker: «Den første [gruppa av amerikanske rådgivere i Washington] sa: ‘Her er hva dere trenger å gjøre for å få aksept, for å si det sånn, og støtte’. Den andre gruppa sa: ‘Dette kan dere ikke gjøre, det ville sette dere i fare.’ Kakofonien av stemmer og agendaer som dukket opp fra Washington var forvirrende og demotiverende.»
Zelenskij-administrasjonen lanserte i siste instans ikke noen etterforskning av Biden.
Europeisk presse kommenterte Zelenskijs avvisende bemerkninger om Macron og Merkel, og antydet at de ville skade relasjonene mellom Ukraina og disse EU-landene. Både Paris og Berlin nektet å kommentere transkripsjonen offentlig.
De ukrainske mediene har blitt systematisk opplært til å bagatellisere skandalen og dens konsekvenser for Ukraina, og dekker den nå så lite som mulig. Alle offisielle uttalelser fra den ukrainske regjeringen har understreket at Kiev ikke tar stilling til tvister som er interne for USA, og at Ukraina er et «suverent land».
Zelenskij innrømmet på onsdag at han hadde trodd at bare Trumps side av samtalen ville bli publisert, og at han mente at detaljer om slike samtaler «mellom presidenter i uavhengige land» noen ganger ikke burde offentliggjøres. Han prøvde å glatte over anliggendene med Merkel og Macron, og uttalte at han hadde kommet med sine bemerkninger om dem under «en vanskelig periode ... Jeg ønsker ikke å si noe dårlig om noen. Vi takker alle som hjelper oss.»
Zelenskijs tale til FNs generalforsamling kombinerte en bønn om militær og politisk hjelp til Ukraina med advarselen om at en opptrapping av konflikten i Ukraina kan føre til en tredje verdenskrig. Der han avsluttet sine kommentarer, sa Zelenskij: «Noen sier nå: ‘Det blir ingen tredje verdenskrig. Det ville være den siste.’ Jeg håper denne formuleringen uttrykker en bevissthet om trusselen mot planeten, og at det ikke er en annonsering.»
Skandalen legger for dagen både det ukrainske oligarkiets fullstendige avhengighet av amerikansk imperialisme og det nærmest uløselige dilemmaet det står overfor der det prøver å balansere mellom de forskjellige imperialistmaktene og Russland.
Med EU og USA omsluttet av en eskalerende handelskrig og med spenninger over amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten, har det ukrainske oligarkiet desperat forsøkt å manøvrere mellom de forskjellige maktene og, til en viss grad prøvd å spille dem mot hver andre.
Særlig Frankrike har gjort store anstrengelser for å påvirke Zelenskij-administrasjonen. Franske embetsrepresentanter, som uttalte seg på betingelse av anonymitet, sa til Reuters at Macron hadde gått lange veier for å få møtt Zelenskij før sistnevntes valg – noe som stred mot normal protokoll. I august fullførte Ukraina og Russland en høyt profilert fangeutveksling [engelsk tekst], som i vesentlig grad ses som et skritt i retning Normandie-samtalene, som skal holdes uten USAs deltakelse, om en potensiell løsning av konflikten i Øst-Ukraina.
Det er høyst sannsynlig at fangeutvekslingen, som til en viss grad markerte en reversering av Zelenskijs tidligere forsøk på å oppnå støtte fra Tyskland og Frankrike for hardere sanksjoner mot Russland, i det minste til dels var en respons på presset utøvd av Trump-administrasjonen.
Medieoppslag antydet at Macron hadde spilt hovedrollen i å skyve på fangeutvekslingen. Financial Times tolket den som del av Macrons forsøk på «å styrke europeiske bånd til Russland for å sikre Moskvas samarbeid i andre internasjonale kriser, særlig den farlige striden om Irans nukleære ambisjoner». Berlin støttet også fangeutvekslingen, der Merkel kalte det et «håpefullt tegn».
Imperialistiske krigsplanleggere har historisk sett vurdert det ressursrike Ukraina, der det ligger geografisk i korsveien mellom Europa og Asia og det strategisk viktige Svartehavet, som nøkkelen til en dominans av den eurasiske landmassen. Kontroll over Ukraina var sentralt for den tyske imperialismens bestrebelser for å kontrollere Europa i både første og andre verdenskrig, der nazistene jobbet systematisk med lokale borgerlige fascistkrefter for å myrde landets jødiske befolkning og føre krig mot Sovjetunionen.
Siden den kalde krigens dager har USA vært sterkt involvert i å dyrke frem høyreorienterte politiske krefter i landet, for å bidra til å få brakt det under sin kontroll. Etter oppløsingen av Sovjetunionen og det stalinistiske byråkratiets restaurering av kapitalisme, har det ukrainske oligarkiet vært sterkt avhengig av, og påvirket av amerikansk imperialisme, samtidig som det har opprettholdt omfattende bånd til Tyskland, og til en viss grad også til Frankrike. Som en sentral komponent i den amerikanske imperialismens bestrebelser på å få omringet og isolert Russland har både republikanske og demokratiske administrasjoner iscenesatt to «fargerevolusjoner» – en i 2004 og en i 2014 – for å få brakt pro-amerikanske presidenter til makten i Kiev.
Etter den USA- og EU-støttede omveltingen av pro-Russland presidenten Viktor Janukovitsj, med sterkt engasjement fra høyreekstreme krefter, uttalte USAs viseutenriksminister Victoria Nuland at USA hadde pumpet rundt $ 5 milliarder inn i det ukrainske «sivilsamfunn». Siden 2014 har USA stasjonert militærrådgivere over hele landet, og bare USAs internasjonale utviklingbyrå (USAID) anvendte ytterligere $ 2 milliarder i Ukraina.