Oppfordringen fra den tyske forsvarsminister Annegret Kramp-Karrenbauer (CDU) [Den kristelig-demokratiske union] om en internasjonal sikkerhetssone i det nordlige Syria markerer en ny fase i gjenopplivingen av den tyske militarismen. Det diskuteres utplassering av mellom 30 000 og 40 000 tropper, under tysk-europeisk ledelse. Dette ville være den største tyske militæroperasjonen siden slutten av andre verdenskrig.
De historiske og politiske implikasjonene av Kramp-Karrenbauers forslag, som hun på torsdag skulle presentere for NATOs forsvarsministre i Brüssel, kan knapt overvurderes. Bare 80 år har gått siden utbruddet av andre verdenskrig. Nazistene la øde store områder av Europa, Sovjetunionen, Nord-Afrika og Midtøsten i løpet av deres erobrings- og utslettelseskriger.
Forslaget fra Tysklands forsvarsminister, en sannsynlig etterfølger av kansler Angela Merkel (CDU), står i denne tradisjonen. Tysklands militærintervensjon i Syria er ikke rettet mot å bekjempe «terrorisme» eller sikre «deeskalering» eller «fred», slik den offisielle propagandaen hevder. De virkelige krigsmålene er den nykoloniale underordningen av landet, så vel som den energirike og strategisk viktige Midtøsten-regionen, og deporteringen av hundretusenvis av flyktninger til en krigssone.
Det er livsviktig tydelig å identifisere konsekvensene av Kramp-Karrenbauers plan, som i seg selv bryter internasjonal lov. Tyskland ville sende tropper inn i en konflikt som allerede har rast i Syria i åtte år, og over hele regionen i 28 år, og som har krevd millioner av liv, skadet mange flere og tvunget enda flere fra sine hjem. Målene ville være under tysk ledelse å videreføre USAs ødeleggelseskampanje, der den tyske hæren til nå bare har spilt en støttende rolle, og å styrke de europeiske imperialistmaktenes innflytelse i regionen.
Hva angår Frankrike og Storbritannia, går denne innflytelsen så langt tilbake som til oppstykkingen av Det osmanske imperiet ved slutten av første verdenskrig. For Tysklands del er den enda eldre. I første verdenskrig var Tyskland innordnet med Det osmanske imperiet og spilte en direkte rolle i genocidet på armenerne.
I likhet med Balkan før første verdenskrig har Midtøsten-regionen i dag blitt et tennpunkt for internasjonale konflikter og konkurrerende interesser. Etableringen av en tysk-europeisk sikkerhetssone ville ikke bare representere et vesentlig brudd på syrisk suverenitet. Det ville dramatisk øke sannsynligheten for et direkte sammenstøt mellom stormaktene, og fundamentalt omdanne det tyske samfunnet.
Mobiliseringen av tusenvis av soldater ville kreve gjeninnføringen av verneplikt og undertrykkingen av antikrigopposisjonen. Militærbudsjettet, som allerede er planlagt å skulle overgå € 50 milliarder [NOK 507 milliarder] neste år, ville eksplodere ytterligere. Arbeidere og unge mennesker ville måtte bære kostnadene for krigen i mange henseender, fra angrepene på sosiale utlegg for å betale for gjenopprustinging til anvendelsen av dem som kanonfôr på slagmarkene, og til angrep på deres demokratiske rettigheter.
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Sosialistisk Likhetsparti] vedtok allerede i 2014 en resolusjon på en nødkongress mot krig, som advarte om de vidtrekkende konsekvensene av tysk militarismes gjenkomst. Bare noen måneder etter at Frank-Walter Steinmeier, den gangen utenriksminister og nåværende tysk president (sosialdemokrat; SPD), erklærte på sikkerhetskonferansen i München at Tyskland var «for stort og økonomisk for sterkt til bare å kommentere verdenspolitikk fra sidelinja,» skrev vi:
«Historien gjentar seg. Knappe sytti år etter nazistenes forbrytelser og nederlaget i andre verdenskrig, henfaller Tysklands styringselite igjen til erobringspolitikken forfulgt under keiseren og Hitler. Etterkrigstidens propaganda – at Tyskland hadde lært av nazistenes forferdelige forbrytelser, at landet hadde kommet til Vesten, hadde omfavnet en fredelig utenrikspolitikk og hadde utviklet seg til et stabilt demokrati – blir nå avslørt som løgner. Tysk imperialisme viser nok-en-gang sine sanne farger, slik den fremkom historisk, med all sin aggressivitet i inn- og utland.»
Fem-år-senere er det klart hvor riktig denne evalueringen var. Styringseliten aksepterer ingen begrensninger for forfølgelsen av sine imperialistinteresser til tross for dens historiske forbrytelser i det 20. århundre. Borgerskapets politikere og medier konkurrerer om å fremme den mest aggressive krigspropagandaen og de bestreber seg på å overbevise befolkningen om at det etter sytti år med relativ stabilitet i utenrikspolitikk nå igjen er nødvendig å føre vesentlige kriger i forfølgelsen av økonomiske og geopolitiske interesser. Kravene går så langt som til å anskaffe atomvåpen.
«Man må tolke militariseringen av Europa som et progressivt prosjekt,» konstaterer en artikkel publisert i det ukentlige nyhetsmagasinet Die Zeit. «For europeerne» må følgende konklusjoner trekkes fra amerikanernes retrett: «De må bli en uavhengig aktør i maktpolitikken ... Europa må enten etablere en felles hær, eller i-det-minste styrke sine nasjonale hærer og etablere en troverdig kjernefysisk avskrekking.» Dette er «uunngåelig i en verden der gamle allianser går i oppløsing».
Mange andre kronikkartikler har hyllet Kramp-Karrenbauers forslag som en lenge etterlengtet implementering av et skifte i utenrikspolitikken. I en tekst med tittelen «Endelig engasjement» publisert på Spiegel Online, ble forsvarsministerens beslutning rost som «intet mindre enn en utenrikspolitisk sensasjon, et vendepunkt i Tysklands sikkerhetspolitikk, et brudd med Tysklands kultur for militær tilbakeholdenhet, som til tross for alle krav om mer politisk ansvar i verden, har fortsatt å definere landets politikk.» Europa må «engasjere seg sterkere i Syria etter at USA har trukket seg tilbake», og har ikke råd til å «overlate kriseregionen sør for Europa ... til denne verdens Putiner og Erdoganer.» Tyskland er «for rikt, for stort og, ja, for mektig, til fortsatt å snike seg fra sitt ansvar».
Denne offensiven nyter også støtte fra alle de vesentlige partiene, som i likhet med mediene har blitt grepet av krigsfeber. Den eneste kritikken av Kramp-Karrenbauers forslag kom fra standpunkt om forslagets strategiske orientering, og hvordan å forberede sikkerhetssonen mer profesjonelt.
Det høyreekstreme Alternative für Deutschland (AfD) beskrev regjeringen i deres uttalelse som en «kaotisk hær», men partiet insisterte på at det i prinsippet var enig i forslaget. Armin-Paulus Hampel, AfDs utenrikspolitiske talsmann, krevde i [det føderale parlamentet] Bundestag i forrige uke at Tyskland må «presse på i FN for å opprette en sikkerhetssone i Syria ... støttet opp av et robust FN-mandat, og en internasjonal styrke som er beredt til å skyte dersom noen prøver å komme inn».
[Sosialdemokratene fra] SPD indikerte også sin støtte, selv om ledende partifigurer gjentatte ganger klaget over at de ikke hadde blitt konsultert om Kramp-Karrenbauers beslutning. «Det faktum at vi her i Tyskland diskuterer hva vi selv kan gjøre for å stabilisere situasjonen, er ikke illegitimt,» sa Fritz Felgentreu, SPD-representant i den parlamentariske forsvarskomitéen. «Diskusjonen [om en sikkerhetssone] bør føres, men til slutt må det komme noe realistisk ut av det».
Venstrepartiet [die Linke] og De Grønne [die Grünen] støtter også en mer aggressiv hevding av tyske imperialistinteresser i regionen, og krever at den fremfor alt må rettes mot Tyrkias militære operasjoner.
«Hovedprioritet» må være «å legge press på Tyrkia om å trekke seg ut fra det nordlige Syria og slutte å forfølge kurderne i disse områdene,» skrev Anton Hofreiter, parlamentarisk gruppeleder for De Grønne i en uttalelse. Den tyske regjeringen responderte «altfor motvillig på den illegale tyrkiske militærintervensjonen,» og prøvde nå «å skjule sin listing-på-tærne rundt Erdogan».
Venstrepartiet, som har vært et krigsparti i Syria-konflikten siden starten av, slo an en lignende tone. Regjeringen hadde «så langt ikke klart å bruke alle de politiske mulighetene for å få stoppet president Erdogans marsj inn i det nordlige Syria», klaget Özlem Alev Demirel, nestleder i Europa-parlamentets komité for sikkerhets- og forsvarspolitikk. «Før Kramp-Karrenbauer tenker høyt om en militærintervensjon bør regjeringen gjøre sine politiske hjemmelekser.»
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Sosialistisk Likhetsparti; tysk seksjon av ICFI] er det eneste partiet som er imot storkoalisjonens krigsplaner og som bestreber seg på å mobilisere den enorme opposisjonen blant arbeidere og unge mennesker. For å forhindre at styringseliten igjen pålegger sitt program for militarisme og krig med fascistiske styringsmetoder, må denne voksende opposisjonen besørges med et bevisst politisk grunnlag. En antikrigbevegelse må bygges, basert på prinsippene fremmet av ICFI – Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale – i uttalelsen «Sosialisme og kampen mot krig». Disse prinsippene omfatter:
• Kampen mot krig må baseres på arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet, som forener bak seg alle progressive elementer i befolkningen.
• Den nye antikrigbevegelsen må derfor være antikapitalistisk og sosialistisk, da det ikke kan være noen alvorlig kamp mot krig, bortsett fra i en kamp for å få slutt på finanskapitalens diktatur og det økonomiske systemet som er den grunnleggende årsaken til militarisme og krig.
• Den nye antikrigbevegelsen må derfor nødvendigvis være fullstendig og utvetydig uavhengig av, og fiendtlig innstilt til alle politiske partier og organisasjoner som representerer kapitalistklassen.
• Den nye antikrigbevegelsen må fremfor alt være internasjonal og mobilisere arbeiderklassens enorme makt i en samlet global kamp mot imperialismen. Borgerskapets permanente krig må besvares med perspektivet om permanent revolusjon av arbeiderklassen, hvis strategiske mål er avskaffelse av nasjonalstatssystemet og etablering av en verdenssosialistisk føderasjon. Dette vil muliggjøre en rasjonell, planlagt utvikling av globale ressurser og på dette grunnlaget utryddelse av fattigdom og heving av menneskets kultur til nye høyder.