Den 27. oktober 2019 døde Vladimir Bukovskij i Storbritannia, en velkjent sovjetdissident og kritiker av Vladimir Putin.
I nekrologer i vestlig presse og av russiske liberale ble Bukovskij falskt presentert som Russlands «samvittighet» og en av de viktigste kritikerne av den russiske presidenten Vladimir Putin, men han døde i politisk og moralsk skam, med en historikk for høyreorientert politikk som spenner nesten et halvt århundre.
Bukovskij var utvilsomt den mest berømte politiske fangen i Sovjetunionen i etterkrigsperioden. Etter å ha tilbrakt 12 år av sitt liv i fangeleirer og fengsler, hvor han ble utsatt for langvarig psykisk tortur og isolert innesperring, ble han i 1976 utvist fra Sovjetunionen og tilbrakte resten av sitt liv i Storbritannia. Som en forbitret antikommunist innen slutten av 1970-tallet jobbet han som rådgiver for statsminister Margaret Thatcher og anbefalte på 1980-tallet USAs president Ronald Reagan å innta en mer krigersk holdning til Sovjetunionen.
Han avsluttet sitt liv i en alder av 76 år, etter å ha tjent som rådgiver for partiledelsen i Storbritannias ytrehøyreparti UKIP. Han satt også på rådgivende styrer for flere høyreorienterte tankesmier, deriblant Koch-brødrenes Cato Institute og stiftelsen Victims of Communism Memorial Foundation. I de siste årene av sitt liv ble Bukovskij også tiltalt for besittelse av barnepornografi, en siktelse han de facto innrømmet da politiet raidet hans hjem og han ble tatt in flagranti under nedlasting av pornografisk materiale. Mens hans advokater ikke overraskende prøvde å hevde det var Kreml som hadde hacket Bukovskijs datamaskin ble rettsaken mot ham faktisk henlagt utelukkende på grunn av hans dårlige helse.
En forståelse av Bukovskijs liv og rolle i politikken over det siste halve århundret må plasseres innenfor den bredere kontekst av utviklingen av Oktoberrevolusjonen i 1917, og den stalinistiske reaksjonen mot den.
Bukovskij ble født i Den autonome sovjetrepublikken Bashkir i 1942, ett år etter at nazistene hadde invadert Sovjetunionen. I årene før krigen hadde det stalinistiske byråkratiet, oppstått i Sovjetunionen under betingelsene av den internasjonale isoleringen av Oktoberrevolusjonen i 1917, sluppet løs en kampanje av terror og massemord. Den rettet seg fremfor alt mot Bolsjevik-partiets kader som hadde ledet revolusjonen i 1917, mot sosialistiske arbeidere og intellektuelle mer generelt og mot de 30 000 medlemmene av trotskistbevegelsen i Sovjetunionen. Denne kampanjen kulminerte med mordet på Leo Trotskij i Coyoacan i Mexico i 1940, han som hadde ledet kampen mot det nasjonalistiske sviket av Oktoberrevolusjonen og til forsvar for sosialistisk internasjonalisme.
Bukovskijs foreldre var etterkommere av den «gamle russiske intelligentsia», de var lojale medlemmer av Kommunistpartiet (KPSU) og overlevde Den store terroren uberørte. Hans far, som meldte seg inn i KPSU i 1931, var en velkjent journalist som skrev for det prominente sovjetiske magasinet Ogonyok.
Etter at krigen var over, som hadde medført minst 27 millioner sovjetborgeres død, vendte Bukovskijs familie tilbake til Moskva. Med store deler av landet fortsatt i ruiner, en hel generasjon av unge menn tapt i krigen, og der befolkningen fremdeles slet med matmangel ble etterkrigs-Moskva åsted for nok ei bølge utrenskninger i den umiddelbare etterkrigstiden. Da den kalde krigen begynte initierte Stalin en terrorkampanje med utrenskninger som først og fremst var rettet mot intelligentsiaen, og i stadig økende grad mot den jødiske intelligentsiaen. I 1952 nådde byråkratiets antisemittiske kampanje sitt høydepunkt med det såkalte «Doktor-komplottet», der Stalin anklaget sine jødiske leger for forsøk på å forgifte ham.
I sine memoarer fra 1977 beretter Bukovskij, på en måte ganske ugunstig for ham selv, at han var ekstremt mottakelig for de antisemittiske sentimentene som hadde blitt pisket opp av byråkratiet.
Etter Stalins død i mars 1953 skjedde det et vesentlig skifte av det politiske og intellektuelle klima. I februar 1956 følte Nikita Khrusjtsjev, Kommunistpartiets nye generalsekretær, seg tvunget til å erkjenne noen av Stalins verste forbrytelser i sin «hemmelige tale» til Den 20. partikongressen. Det stalinistiske byråkratiets krise ble fremfor alt fremprovosert av et utbrudd av arbeiderklassens opposisjon mot dets styre, i 1953 i Øst-Tyskland (DDR) og i 1956 i Ungarn og Polen. I Sovjetunionen selv var det økende sosiale spenninger, og et opprør i 1961 av arbeidere i Novotsjerkassk ble blodig undertrykt av byråkratiet.
Dette utviklingsforløpet radikaliserte en ny generasjon ungdom og intellektuelle i Sovjetunionen. Mange av de som senere ble velkjente dissidenter, deriblant Lyudmila Alexeyeva som også nylig gikk bort, begynte å studere Lenins Samlede verk, på jakt etter en ekte marxisme og leninisme som de følte hadde blitt forrådt av partiet ved makten. Andrey Sinyavskij, som senere også skulle vende seg til høyre, skrev sin første roman om en av de antistalinistiske ungdomsgruppene på begynnelsen av 1950-tallet, som hadde forsøkt å plassere sin kritikk av stalinismen på de få Leo Trotskij-skriftene de hadde funnet.
Bukovskij vendte seg også til å lese Lenin. I sine memoarer Å bygge et slott utgitt i 1977 insisterer han imidlertid på at alt han fikk ut av denne lesningen var at det representerte «en levende historie om bolsjevikenes forbrytelser».
Bukovskij var en tidlig og aktiv deltaker i dissidentbevegelsen som oppsto i Sovjetunionen på begynnelsen av 1960-tallet, og ble den internasjonalt mest synlige bevegelsen som kritiserte KPSU. Denne bevegelsen, som i stor grad var basert på deler av den tekniske og kunstneriske intelligentsiaen som i kraft av deres sosiale posisjon var nært partiet og det byråkratiske apparatet, involverte en rekke forskjellige tendenser: fra de som i likhet med Roy Medvedev talte for en mer «menneskelig» sosialisme og søkte, om enn begrenset, et venstreorientert oppgjør med stalinismen, til de åpent pro-kapitalistiske liberalerne og regelrette nasjonalistene og antikommunistene. Bukovskij ble relativt tidlig del av sistnevnte tendensen.
Det stalinistiske byråkratiet responderte på dissidentbevegelsen med en kombinasjon av politisk undertrykking – figurer som Bukovskij eller Andrei Sakharov ble fengslet eller eksilert – og forsøk på å innlemme og anvende dem. Bukovskij var blant de som ble ofre for de hardeste virkemidlene. Han ble gjenstand for innesperring i til sammen 12 år, i fengsler og leire, som også inkluderte år av isolat, å regne som psykisk tortur. Som en form for politisk undertrykking ble han også plassert i psykiatriske institusjoner der han ble påtvunget psykiatriske medikamenter, som uten tvil bidro til hans personlige og politiske desorientering og antikommunisme.
Selv om hans påfølgende ekstremt høyreorienterte utviklingsforløp ble underbygget av disse forferdelige forbrytelsene, var det i siste instans del av en bredere høyreforflytning av sjikt av intelligentsiaen både i Sovjetunionen og Vesten i kjølvannet av 1968. I memoarboka Å bygge et slott, utgitt i New York i 1977 etter hans utvisning fra Sovjetunionen, formulerte Bukovskij sin avvisning av enhver form for orientering mot sosialisme, og en stadig mer åpen forakt for og til og med hat mot arbeiderklassen, sentimenter som ble stadig mer utbredt i disse sjiktene.
Bukovskij grunnla disse synspunktene i en eksplisitt avvisning av ikke bare bolsjevikene og Oktoberrevolusjonen, men hele arven fra den russiske sosialistiske intelligentsiaen som hadde vært orientert mot den revolusjonære kampen for forbedring av samfunnet og folks ve og vel.
Der Bukovskij skrev i 1977 hadde han ingenting annet enn hån og forakt for disse tradisjonene. Bukovskij skrev at arbeidere ikke var i stand til «annet enn drukkenskap, slagsmål, knivkamper, obskøniteter og tygging av solsikkefrø. ... det avgjørende kjennetegn for proletariatet er et hat mot all kultur, kombinert med en slags uforklarlig misunnelse». Han gikk så langt som til å kalle sosialisme «fascisme med et menneskelig ansikt», og fordømte alle kamper basert på prinsippene om likhet, frihet og brorskap for uunngåelig å føre til «giljotinen». «Folk oppnår absolutt likhet bare på kirkegården,» skrev han, «så hvis du vil gjøre ditt land til en gigantisk kirkegård, da gå hen, bli med sosialistene».
I stedet for Lenin, eller tidligere 1800-talls sosialister som Alexander Herzen, var rolleforbildene for individer som Bukovskij figurer som filosofen Nikolai Berdyaev og dikteren Nikolai Gumilyov, som begge støttet De hvite i borgerkrigen og som produserte skrifter karakterisert av rabiat russisk nasjonalisme, mystikk og antisemittisme.
Det må understrekes at det fremfor alt var det stalinistiske byråkratiets forbrytelser og politikk som muliggjorde at slike synspunkter kunne blomstre. Ikke bare var en foraktelig holdning til, og et hat mot arbeiderklassen fremavlet av et sosialt og politisk klima der det stalinistiske byråkratiet hadde terrorisert og undertrykt arbeidere både fysisk og politisk gjennom flere tiår. De stadig mer åpent høyreorienterte ideologiske tendensene innen deler av intelligentsiaen ble også sterkt oppmuntret av byråkratiets promotering av en ekstrem russisk nasjonalisme.
Spesielt etter Praha-våren i 1968 og utbruddet av arbeiderklassebevegelser internasjonalt oppildnet det stalinistiske byråkratiet systematisk nasjonalistiske og antisemittiske sentimenter som et sentralt politisk anliggende. Åpent antikommunistiske og nasjonalistisk orienterte intellektuelle ble satt til å lede redaksjonene i de vesentlige statsstøttede tidsskriftene, som Molodaya Gvardia (Ung Garde) og Oktiabr (Oktober).
På denne måten oppmuntret og skapte det stalinistiske byråkratiet i mange tilfeller den typen antikommunistiske fiender av Sovjetunionen som kunne anvendes og utnyttes av imperialistmaktene i den kalde krigen. Da sovjetbyråkratiet innledet storskala-restaureringen av kapitalisme i 1985, ble disse samme sjiktene mobilisert for fullføringen av kontrarevolusjonen mot Oktober 1917.
Bukovskijs politiske rolle reflekterte denne generelle dynamikken. Rett etter hans utvisning fra Sovjetunionen i 1976 hadde Bukovskij et møte med den amerikanske presidenten Jimmy Carter. Han begynte snart å jobbe som rådgiver for både Margaret Thatcher og Ronald Reagan. I 1983 grunnla Bukovskij sammen med den høyreorienterte kubanske dissidenten Amando Valladares organisasjonen Resistance International, som distribuerte antikommunistisk propaganda for mujahedeen i Afghanistan, og også fungerte som laison for CIA-finansiert propaganda med høyreorienterte seksjoner av fagforeningen Solidaritet i Polen. Da det stalinistiske byråkratiet vendte seg til fullskala restaurering av kapitalisme under den såkalte perestroika-politikken, kunngjort av Mikhail Gorbatsjov i 1985, fordømte han det som ei «felle», og insisterte på at USA måtte forberede seg på krig mot Sovjetunionen.
I de to siste tiårene av sitt liv var Bukovskij sterkt involvert i den høyreorienterte politikken til den pro-amerikanske liberale opposisjonen i Russland. Han deltok i dannelsen av mange partier og blokker av den pro-amerikanske russiske liberale opposisjonen, og rådga figurer som Boris Nemtsov. I Storbritannia meldte han seg inn i ytrehøyrepartiet UKIP og var rådgiver for partiets lederskap. I 2014 var han blant de mest fremtredende russiske politiske figurene som støttet det USA- og EU-ledede fascistkuppet i Kiev, og den påfølgende kampanjen mot Putin og eskalerende krigsforberedelser mot Russland.
Mens Bukovskij har blitt bredt presentert som representant for den russiske demokratiske intelligentsiaen og som landets «samvittighet», var hans prominente politiske rolle i vesentlig grad basert på det stalinistiske byråkratiets politiske undertrykking og isolering av de virkelig progressive tendensene i den sovjetiske intelligentsiaen. Den store terroren hadde avskåret de progressive tendenser som dukket opp blant arbeidere og intellektuelle etter 1930-tallet fra tradisjonene og programmet til den sosialistiske intelligentsiaen og den marxistiske opposisjonen mot stalinisme, ledet og legemliggjort av Leo Trotskij.
Denne undertrykkingen og isoleringen ble understøttet av politiske tendenser som pabloistene, en revisjonistisk tendens som oppsto i Den fjerde internasjonale i etterkrigstiden. Der de falskt hevdet å representere trotskistbevegelsen orienterte de seg faktisk mot en innordning med, snarere enn en omveltning av det stalinistiske byråkratiet. De holdt derved intellektuelle i USSR og østblokklandene isolerte fra trotskistbevegelsen, Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), som forsøkte å gjenopprette forbindelsene til de revolusjonære tradisjonene fra Oktoberrevolusjonen, til tross for stalinismens forbrytelser.
Poeten Varlam Sjalamov, født i 1907, skrev hoveddelen av sine Beretninger om Kolyma på 1950- og 1960-tallet. I disse verkene dokumenterte han nøye stalinismens forbrytelser og livene og navnene på de som det stalinistiske byråkratiet med Den store terroren hadde forsøkt å utslette fra historien. Sjalamov hadde siden 1920-tallet vært under påvirkning av skriftene til den sovjetiske marxistiske litteraturkritikeren og trotskisten Alexander Voronskij og hadde tilbrakt 17 år av sitt liv i sovjetiske fengsler og fangeleirer, etter å ha deltatt i en Venstreopposisjon-demonstrasjon i 1927. Nå allment anerkjent som en av 1900-tallets viktigste forfattere, døde Sjalamov alene og nesten glemt i 1982 uten å ha sett sine hovedverk publisert i Sovjetunionen.
Sosialisten Vadim Rogovin, født i 1937 og av samme generasjon som Bukovskij, forble avskåret fra trotskistbevegelsen i flere tiår. Likevel arbeidet han flittig med sine studier av sosial ulikhet i Sovjetunionen, og stort sett i det skjulte på det som senere skulle bli en historie om Leo Trotskijs og Venstreopposisjonens kamp mot stalinismen. Han forble isolert i sitt arbeid og med sine synspunkter inntil han møtte Den internasjonale komitéen på begynnelsen av 1990-tallet.
Den kommende perioden vil se en voksende interesse for arven, ikke fra desorienterte og høyreorienterte figurer som Bukovskij, men for ideene og arbeidet til de som i likhet med Rogovin forsøkte å gjenopprette koblingene til de mest progressive tradisjonene fra den russiske og sovjetiske marxistbevegelsen, for å avdekke sannheten om Oktoberrevolusjonens skjebne.