Utover ettermiddagen på onsdag troppet de korrupte bossene for Frankrikes fagorganisasjoner etter tur opp for å gå i møter med statsminister Édouard Philippe, i de forgylte rommene i statsministerens offisielle residens Palass Matignon.
Med massestreiker i transport- og utdanningsvesenet og i energiforsyningen, som nå går inn i den tredje uka, krever arbeiderne å få slutt på samtalene med Philippe, som har uttalt at han i februar vil banke gjennom sine nedskjæringer i parlamentet i trossing av masseopposisjonen. Fagorganisasjonsledernes møter i Matignon, der de for fjernsynskameraene smilte og fleipet med Philippe, understreker klassejuvet som skiller dem fra de millioner av arbeidere og ungdommer som nå tar til gatene. Mens arbeidere slåss for å forsvare pensjoner, prøver fagorganisasjonene å finne måter å berettige et knefall, for å kunne lulle arbeidere i søvn mot de voksende farene for statsrepresjon.
Helt signifikant begynte Philippe sin dag på onsdag med å møte president Emmanuel Macron og deltakelsen i et topphemmelig møte med Frankrikes militærsjefer, om den nasjonale sikkerheten. Dette kom etter gjentatte uttalelser fra general Pierre de Villiers, tidligere øverstekommanderende for de franske væpnede styrker, med krav om «fasthet» mot de streikende.
Ikke desto mindre dro fagorganisasjonsbossene til Matignon, der de etter å ha møtt Philippe uttalte seg til mediene for å promotere deres bestrebelser på å få sluttet avtaler med regjeringen, mens de forholdt seg tause om militærplanene som klekkes ut innen statsmaskina.
«En åpning for diskusjon kan være en åpning for en alternativ løsning. Jeg håper dette finner sted, og at Édouard Philippe bekrefter det i morgen,» sa Laurent Escure, lederen for UNSA – Nasjonalforbundet for autonome fagforeninger [Union nationale des syndicats autonomes] – som møtte Philippe først. Philippe var meldt å skulle holde en offentlig kunngjøring på torsdag ettermiddag om pensjonskuttene, etter et kollektivt møte med alle fagorganisasjonsbossene.
Philippe Martinez, boss for det stalinistiske fagforbundet CGT [Confédération général du travail], slo an den mest dystre tonen, der han understreket sin frykt for arbeidernes voksende militans. «Jo lengre denne streiken trekker ut, desto mer blir den sosiale harmen til noe annet,» sa han. Martinez hevdet at han hadde advart Philippe for at «jo tøffere streiken blir, jo vanskeligere vil det være for deg å få overbevist noen», om å få sluttet en avtale om pensjoner.
Laurent Berger, fra Det demokratiske franske arbeidsforbundet CFDT [Confédération française démocratique du travail], som er et pro-regjeringsforbund, gikk som den siste i møte med Philippe. Etter møtet med statsministeren erklærte Berger: «I dag var det først en diskusjon, hvor vi bemerket våre uenigheter, foreløpig uten å finne noen løsninger. Men jeg må få si at vi kunne føle en klar iver etter diskusjon og utveksling.»
Med utgangspunkt i arbeiderklassens interesser er det ingenting å forhandle med Philippe om. Regjeringen har gjort det klart at den ikke vil endre noen av de essensielle elementene av sine pensjonskutt; men at den derimot vil pålegge dem, til tross for at 70 prosent av den franske befolkningen er imot pensjonsreformen, og at regjering vil sende ut opprørspolitiet for å angripe protester mot dens politikk. Veien fremover for arbeidere er å trekke bredere lag av arbeiderklassen, i Frankrike og internasjonalt, med seg inn i klassekampen, og slåss for å få ned Macron.
Klasseinteressene som ligger til grunn for fagorganisasjonsbyråkratenes forhandlinger med Philippe er av en helt annen karakter. Mens de hevder å lede «fagforeninger» representerer ikke disse velbeslåtte medlemmene av øvre-middelklassen arbeidere. En offisiell fransk rapport fra 2012 [engelsk tekst] om finansieringen av fagforeningsapparatet, som fagforbundene ikke engang forsøkte å tilbakevise, fant at på grunn av medlemsfrafallet etter tiår av deres forræderier av utallige streiker, er disse oppsvulmede byråkratiene basert på subsidier fra staten og næringslivet for over 90 prosent av deres årsbudsjett på € 4 milliarder [detaljering på norsk; fra januar 2019].
Fagorganisasjonene er fast bestemte på å «forhandle» med Philippe, men ikke fordi de prøver å få endret regjeringens politikk. Derimot kaver de desperat etter å få opprettholdt deres egen finansiering fra staten og næringslivet, som er deres organisasjoners livsnerve, samtidig som disse korrupte byråkratene samspiller med Philippe for å koke sammen et uredelig kompromiss som de kan få anvendt for å få tvunget arbeidere tilbake til jobben, og til å godta Macrons nedskjæringer.
Hovedtiltakene i disse pensjonskuttene er en heving av pensjonsalderen med to år til 64, elimineringen av den offentlige sektors pensjonsplaner, og overgangen til et system der arbeidere får «poeng» fra deres respektive pensjonsplaner. Disse «poengenes» pengeverdi er ikke fast, og staten kan endre dem etter eget forgodtbefinnende over tid. Som tidligere statsminister François Fillon sa i 2016, vil et slikt system «tillate den tingen ingen politiker våger å innrømme. Det gir mulighet for hvert år å redusere størrelsen, verdien av poengene, og dermed redusere pensjonsnivåene.»
På onsdag bekjentgjorde Élysée-presidentpalasset i en kort uttalelse at Macron er villig til å «forbedre» sine pensjonskutt, for å sikre «målet om å få avsluttet bevegelsen» før julehøytiden. Det er pressespekulasjoner om at CFDT ville kalle for en nedleggelse av streiken dersom Macron droppet, eller kanskje bremset litt på gjennomføringen av hevingen av pensjonsalderen.
Det har oppstått en politisk konfrontasjon mellom Macron, støttet av EU og det internasjonale finansaristokratiet, og arbeiderklassen. Det er en voksende fornemmelse blant de streikende, «gul vest»-protesterende og ungdommen, om at de ikke kan få organisert en fortsatt kamp underlagt fagorganisasjonenes tvangstrøyer. Det er essensielt for arbeidere å ta kampen ut av fagorganisasjonenes hender, og bygge deres egne uavhengige aksjonskomitéer for å forhindre et knefall, for å slåss for å få ned Macron og forberede maktoverføringen til arbeiderklassens organisasjoner.
Etter at nesten to millioner arbeidere, skoleelever og studenter, ungdommer og pensjonister marsjerte på tirsdag i protester mot Macron, fant det også sted streiker og protester på onsdag som skulle videreføres de kommende dagene. Den folkelige støtten for streiken er fortsatt høy. Ifølge en RTL-meningsmåling sa 62 prosent av de spurte at de støttet streiken.
I Paris var på onsdag bare halvparten av de 16 metro-linjene i drift, samtidig som de fleste av de som fortsatt kjørte bare opprettholdt svært begrensede tjenester. Kun de automatiserte linjene 1 og 14 var i normal operasjon. De fleste togsystemene er også rammet av streiker. Ifølge statsforetaket SNCF – De franske nasjonale jernbaner [Société nationale des chemins de fer français] – var bare ett av fem TGV-høyhastighetstog [Train à Grande Vitesse] operativt, og bare ett av seks intercity-tog.
I Paris, der tirsdagens største demonstrasjonen fant sted med over 300 000 protesterende, fortsetter studenter og skoleelever å støtte de streikende. Ungdomsskoleelever blokkerte på onsdag skoler over hele Paris. I Paris-bydelen 10. arrondissement bygde hundre elever fra ungdomsskolen Colbert provisoriske barrikader i Château-Landon-gata. «Vi er også i streik,» ropte skoleelevene da de ble konfrontert av politiet.
Etter hvert som streikene og protestene blir mer militante føler næringslivet stadig mer på konsekvensene. Bransjeforeninger rapporterer om omsetningstap på fra 30 til 60 prosent, sammenlignet med fjoråret. I følge bransjeforeningen for små og mellomstore foretak CPME [Confédération des petites et moyennes entreprises] koster streiken økonomien rundt € 400 millioner hver dag.
Samtidig med den enorme folkelige støtten for streiken og fagorganisasjonenes manglende evne til å få den raskt avsluttet, etterlyser voksende deler av styringseliten og militæret en opptrapping av undertrykkingen. Sist mandag sa general Pierre de Villiers på RTL-radio: «Vi må gjenopprette orden, slik kan vi ikke fortsette.» Han forlangte at regjeringen skulle «skape en balanse mellom menneskelighet og fasthet» i håndteringen av de streikende. Han beklaget også den «dype kilen» mellom det politiske etablissementet og befolkningen.
Streikende som opponerer mot Macron kan ikke overlate oppgaven med å mobilisere arbeiderklassen mot faren for statsundertrykking til Frankrikes kjøpte-og-betalte fagorganisasjoner. Fagforbundene motsatte seg ikke unntakstilstanden pålagt i Frankrike fra 2015 til 2017, som var forberedelser for de brutale tilslagene mot de siste årenes sosiale protester, og som både stalinistiske og pseudo-venstre parlamentarikere stemte for å støtte i Nasjonalforsamlingen. Dessuten fordømte de også «gul vest»-protestene fra ifjor av, selv da brutale politiangrep mot protestene førte til over 10 000 arresterte og etterlot tusenvis av demonstranter såret.