Kreml har opprettholdt en relativt dempet offentlig respons på det illegale amerikanske droneattentatet på Irans general Qassem Suleimani. Utenriksdepartementet utstedte en initiell uttalelse som fordømte drapet, men påfølgende uttalelser fra Putin og fra Kreml har unnlatt å innta noen klar stilling i konflikten, og har oppfordret til deeskalering.
Under forrige onsdagens møte med den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğan, for åpningen av den russisk-tyrkiske TurkStream-rørledningen, avsto Putin fra å fordømme luftangrepet og han kommenterte ikke de iranske missilene avfyrt timer før mot amerikanske baser i Irak, som var gjengjeldelse for attentatet på Suleimani.
På lørdag mottok Putin den tyske forbundskansleren Angela Merkel for et tre-og-en-halv-timers møte i Moskva, der de diskuterte situasjonene i Midtøsten og Ukraina, og forøvrig den russisk-tyske Nord Stream 2-rørledningen, som har blitt utsatt for amerikanske sanksjoner i et forsøk på å forhindre sluttføring av leggingen. Putin og Merkel bekreftet begge deres støtte for rørledningen, mens Putin indikerte at leggingen ville sluttføres enten inneværende år eller i første kvartal av 2021.
Ingen av dem fordømte attentatet på Suleimani, mens både Merkel og Putin ga uttrykk for støtte til Iran-atomavtalen (JCPoA) som USA har ensidig opphevet. Merkel la vekt på at Iran må forhindres fra å anskaffe atomvåpen. Siden eskaleringen av krigskrisen har Iran kunngjort at de ikke vil anse avtalevilkårene som bindende.
Attentatet på Suleimani har i Russland i vesentlig grad blitt oppfattet som en demonstrativ handling av statsterrorisme, rettet ikke bare mot Iran men også mot Russland selv. I en opinionsartikkel publisert av Kreml-eide Russia Today ble det bemerket: «Trump truer ikke bare Den islamske republikken, han prikker den russiske bjørnen i brystet, i ryggen og også i ansiktet.»
General Suleimani hadde tette bånd til Kreml, og han antas generelt å ha spilt en ledende rolle i organiseringen av de felles militæroperasjonene mellom Iran og Russland i Syria. Den russiske avisa Gazeta.Ru beskrev ham som «iraneren som førte Russland inn i Syria». Suleimani gjennomførte fire kjente besøk til Moskva fra juli 2015 og til april i 2016, for forhandlinger om militæroperasjoner. En Reuters-rapport beskrev Suleimanis juli 2015-besøk i Kreml som «det første trinnet i planleggingen av en russisk militærtintervensjon som har omformet Syria-krigen». Ifølge Reuters involverte diskusjonene om de russiske og iranske militærtiltakene i Syria Putin og Suleimani direkte.
Siden 2015 har Irans og Russlands felles militærinnsats for å støtte opp Assad-regimet i Syria mot USA-støttede islamistiske militser og proxystyrker [stedfortredere], resultert i det som amerikanske tankesmier og medier generelt beskriver som en suksess for Teheran og Moskva, og en betydelig svekkelse av amerikansk innflytelse i regionen. En nylig artikkel i Foreigh Affairs bemerket at som resultat av intervensjonen i Syria «har Kreml posisjonert seg som maktmegleren [i Midtøsten] som alle aktører [Iran, Saudi Arabia, Tyrkia, Israel] må samtale med».
Russland og Iran har de to siste tiårene hatt relativt tette bånd i Midtøsten. Disse båndene har blitt betydelig utdypet, spesielt på militært og etterretningsnivå, gjennom de felles militærtiltakene i Syria. Russland har imidlertid også gode relasjoner til Israel, der nesten en femtedel av befolkningen snakker russisk, og har klart å opprettholde disse relasjonene selv mens de to landene kjemper på motsatte sider av konflikten i Syria. En ytterligere eskalering av det Israel-støttede amerikanske krigspådrivet mot Iran vil sannsynligvis gjøre det uunngåelig at Moskva må velge mellom det som er to av Kremls viktigste allierte på den internasjonale scenen.
Kreml har også lagt betydelig innsats i å etablere gode relasjoner med Saudi-Arabia, amerikansk imperialismes tetteste allierte i den arabiske verden, og en regional fiende av både Iran og Tyrkia.
Dessuten truer enhver åpen militærkonflikt med Iran med å smitte direkte over til Russlands grense, og sette Sør-Kaukasus i brann, som er en region sydende av geopolitiske spenninger og potensielle antenningspunkter for ytterligere kriger, deriblant Nagorno-Karabakh-konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan, og de pågående russisk-georgiske spenningene.
Sør-Kaukasus grenser til Iran, og har grenser med Tyrkia i sør og med Russland i nord. Regionen grenser i vest mot Svartehavet og i øst mot det energirike Kaspiske hav. Helt siden 1991-oppløsingen av Sovjetunionen har spesielt Svartehavet vært sentralt for amerikansk imperialismes pådriv for å få etablert direkte kontroll over hele regionen og dens ressurser, og for å få omringet Russland.
Med unntak av Russland er alle landene som grenser til Svartehavet – Ukraina, Romania, Bulgaria, Tyrkia og Georgia – fullverdige NATO-medlemmer, eller de er åpne supportere for amerikansk krigspådriv mot Russland. I februar 2014 orkestrerte USA og Tyskland et høyreekstreme kupp for å få brakt til makten et ukrainsk regime som er tett innordnet med det imperialistiske krigspådrivet mot Russland. Som respons annekterte Russland Krimhalvøya.
Den armenske statsviteren Il'gar Velizade advarte i fjor sommer i et intervju med det armenske tidsskriftet Noev Kovcheg for at en krig mellom USA og Iran ville føre til en «humanitær katastrofe» i Sør-Kaukasus, der hundretusener, om ikke millioner, iranere ville flykte inn i den fattige regionen. Han sa: «Man kan anta at alle Irans naboer på en-eller-annen måte ville bli trukket inn i nedslagsfeltet av en militærkampanje. [Missil-] angrep kunne utføres, ikke bare fra Persiabukta men også fra Svartehavet.»
Aserbajdsjan og Armenia har begge uttrykt sine kondolanser overfor den iranske regjeringen over drapet av Suleimani. Som kontrast ble attentatet støttet av Georgia, som er en nær alliert av USA. I fjor sommer var det masseprotester mot Russland i den georgiske hovedstaden Tbilisi, oppildnet av den amerikanske eskaleringen av krigsprovokasjoner mot Iran. I Aserbajdsjan er de politiske elitene splittet over forholdet til Iran, der Baku det siste tiåret har tatt betydelige skritt i retning av å støtte amerikanske og israelske militærforberedelser mot Iran. I den azeriske befolkningen er det imidlertid betydelig støtte for Iran, og en motstand mot amerikansk militarisme. Iran er hjemstavn for 10 til 15 millioner iranere av azeri-avstamming som bebor den nordlige delen av landet.
Kommentarer i russiske medier indikerer at opptrappingen av den amerikanske krigskampanjen mot Iran har ført til ytterligere opphetede konflikter innen det russiske oligarkiet, om deres utenrikspolitiske orientering.
En kommentar i Vzglyad forfattet av Timofei Bordatsjov, programdirektøren for diskusjonsklubben Valdai, som er ei tankesmie som jevnlig møter Kreml-representanter og Putin, understreket at attentatet endret «krigens regler», og signaliserte en fullstendig oppgivelse av noen-som-helst etablerte regler for krigføring. Kommentaren konkluderte: «Det er fullt mulig at det 21. århundre vil se krig returnert til sin opprinnelige betydning: som et instrument for diplomati og et virkemiddel for å løse territoriale konflikter.»
En annen kommentar i Vzglyad sa at Trump omdannet seg «til en ny Hitler», og at Russland nå ble konfrontert med valget om raskt å slutte en allianse med EU og Kina «for å prøve fredelig å få forhindret at USA går ned veien for å forvandle seg fra verdens politimann til verdens nyfascistiske ISIS», eller en forsinket forening med dem «under langt vanskeligere betingelser, som tilfellet var i 1941 etter tyskernes angrep mot Sovjetunionen.»
Novaya Gazeta, det ledende talerøret for den pro-amerikanske liberale opposisjonen mot Putin, kom først den 11. januar, etter mer enn ei uke der avisa ikke publiserte en eneste kronikk eller opinionskommentar om situasjonen, ut med en skoldende antiIran-raljering forfattet av Julia Latynina. Hun er en av de mest kjente supporterne av Alexei Navalnijs liberale opposisjon, og hun støttet effektivt sett attentatet på Suleimani, der hun hevdet at han hadde «krysset ei rød linje» og hun fordømte Iran som en «hybrid hooligan» USA måtte respondere på. Hun fordømte «Moskva-politikere» som «den iranske ayatollahens disipler» og forsikret at «ingen verdenskrig» i en tradisjonell forstand ville bli resultat av attentatet. I stedet, skrev hun, ville Iran «videreføre sin hybridkrig» i Midtøsten, og hun impliserte at enhver videre amerikansk aggresjon mot Iran måtte støttes.