James Mitchell, US Airforce-veteran og psykolog, som var en ledende arkitekt for torturmetoder gjennomgripende anvendt ved amerikanske «black sites» [hemmelige torturkamre] rundt om i verden, vitnet på tirsdag om hans egen rolle og om CIAs historikk for deres beryktede torturprogram, ved en innledende høring ved Guantanamo Bay om Khalid Shaikh Mohammed (KSM) og andre som er anklaget for involvering i angrepene mot New York og Washington DC den 11. september 2001.
I tillegg til å ha utformet de «forbedrede avhørsteknikkene» [‘enhanced interrogation techniques’] som ble gjennomgangsmelodi i USAs etterretningsoperasjoner under hele den såkalte Krigen mot terror, utførte Mitchell personlig en rekke waterboarding-økter [simulert drukning] mot fanger som Abu Zubaydah, det første og mest prominente offer for en slik tortur. Det ble senere fastlagt at Zubaydah ikke hadde noen forkunnskaper om angrepene den 11. september, og ikke var medlem av Al Qaida. Til tross for at han har vært innesperret i nesten to tiår har han ikke blitt anklaget for noen forbrytelse.
Hva angår Mitchells egen rolle virret hans vitnesbyrd fra aggressiv patriotisme til selvmedlidenhet. Han proklamerte med-en-gang stolt: «Jeg ville stått opp idag og gjort det igjen… Jeg mente at min moralske plikt til å beskytte amerikanske liv oppveide terroristers følelser av ubehag, de som frivillig tok opp våpen mot oss. For meg syntes det bare å ville være forsakelse av mitt moralske ansvar ... Jeg gjorde det faktisk for [9/11] ofrene og deres familier. Ikke dere.» Grufullt beklaget han at «noen av menneskene som så på grein… Jeg grein. Jeg gråter over reklame for hundemat, og det var spesielt vanskelig for meg å gjøre det.» Gjennom hele sitt vitnesbyrd avviste han bruken av begrepet «tortur».
Ifølge Mitchells vitnesbyrd ønsket han og andre psykologer som var på kontrakt med CIA i august 2002 å få avsluttet programmet, etter flere uker med waterboarding av Zubaydah, da de henviste til Zubaydahs samarbeid. CIA svarte i en melding: «Fortsett med den aggressive avhørstrategien de neste 2-3 ukene.» Etter flere ganger å ha bedt om å få stoppet den klarte de endelig å få overtalt en delegasjon fra Langley til å besøke torturkammeret.
«Jeg syntes synd på ham [Zubaydah]… jeg mente det var unødvendig. Han hadde sagt seg villig til å jobbe for oss.» Som respons på disse appellene kalte sjefene for programmet ved CIA psykologene for «pussies» [o. anm.: i utgangspunktet kattepuser, og i overført betydning feiginger; i dagligtale fitter]. Torturprogrammet ble videreført, og Mitchell og hans kolleger fortsatte deres sadistiske arbeid i det.
På mandag berettet Mitchell om torturen av KSM, og tilsto at han i mars 2003 truet med å drepe den internertes sønn. Han la raskt til at han var bekymret for de juridiske konsekvensene av å komme med en slik trussel, og først hadde gjort det etter å ha konsultert med CIA-advokater. Han ble kun anbefalt å gjøre trusselen betinget: «Jeg skjærer halsen over på sønnen din ... dersom det blir et nytt katastrofalt angrep i USA, der [KSM hadde tilbakeholdt] informasjon som kunne ha stoppet det ... eller dersom et annet amerikansk barn ble drept.»
Dette var ingen tom trussel, da to av KSMs sønner, Yusuf og Abed, henholdsvis 9 og 7 år gamle, hadde vært tatt til fange av pakistanske sikkerhetsstyrker i et fellesangrep med USA i september året før. KSM ble ikke informert om deres velvære før i 2006. Ifølge Zeke Johnson, en programdirektør for Amnesty International, er «å true med å drepe en internerts barn et brudd på Konvensjonen mot tortur, og ville være illegalt».
En rettssak mot Mitchell og John Bruce Jessen, en annen tidligere Air Force CIA-psykolog involvert i torturprogrammet, ble i 2017 avklart ved forlik [‘out of court’]. Detaljene i forliket er ikke offentlige og det antas at det ble gitt en kontantutbetaling til noen av ofrene, for å holde programmet i det skjulte. Alt som kom av det var en fellesuttalelse der psykologene sa de ga råd til CIA om overgrep, men at ingenting ellers hadde endret seg.
Mitchell sa den gangen det var «beklagelig at én fyr døde, og de andre karene ble dårlig behandlet. Vi hadde ingenting med dét å gjøre. Vi har ikke ansvar for det. De sier at det er vi, men etter min oppfatning tar de feil.»
CIA har betalt deres torturister godt. Både Mitchell og Jessen fikk opp mot $ 1 800 per dag, og de etablerte senere et selskap som siden grunnleggingen totalt ble betalt minst $ 81 millioner.
Samtidig som disse psykologene ikke konfronterer noen anklager og mottar massive utbetalinger går figurene som hadde tilsyn med black sites der torturen fant sted og som deretter destruerte bevismateriale, eksempelvis Gina Haspel [engelsk tekst], ikke bare straffefrie, men har sågar blitt forfremmet. Haspel ble i 2018 CIA-direktør, etter at den tidligere direktøren Mike Pompeo ble USAs utenriksminister.
Haspel var sjef for en CIA black site i Thailand som ble brukt for å torturere fanger, med anvendelse av nettopp de metodene Mitchell utarbeidet, og hun var direkte ansvarlig for å dekke over bevis for forbrytelsene, blant annet ved å slette videoopptak. Mitchell hevdet i sitt vitnesbyrd at den første personen han utsatte for waterboarding var Zubaydah, og at han utførte behandligen i 2002 ved nettopp denne black site i Thailand.
Da sentrale kongressdemokrater ga deres støtte for Haspels bekreftelse som CIA-direktør proklamerte Trump selv i sin presidentkampanjen i 2016 at «jeg ville bringe tilbake waterboarding, og jeg ville bringe tilbake et helvete mye verre enn waterboarding!»
Mens dominerende deler av militæret har gått ut mot waterboarding, og har stilt spørsmål ved effektiviteten og frykter for potensialet for at det kan vekkes masseopposisjon mot amerikansk imperialismes anvedelse av slike middelalderske metoder, er slike bekymringer kun taktiske.
Selv om amerikansk imperialismes strategifokus formelt er forskjøvet fra «krigen mot terror» og over mot konflikt mellom stormakter, opprettholdes legitimeringen av tortur å være et vesentlig mål for styringsklassen. Ingen del styringsklassen har fundamentale innvendinger mot disse barbariske metodene, med president Barack Obama som så beryktet dekket over torturprogrammet med sine oppfordringer til å «se fremover, ikke bakover». Både demokratene og republikanerne er samstemte om å forfølge en agenda for krig og diktatur, og ser anvendelsen av ekstraordinær vold og drakonisk undertrykking som nødvendig for det formålet.
Forfatteren anbefaler også:
Amerikas torturister og deres medskyldige må rettsforfølges
[10. desember 2019]
Washington buries the CIA torture report
[8. januar 2015]