Styringsklassen i Tyskland vil besluttsomt anvende alle midler for å drive frem tilbakevendingen til militarismen. Det ble understreket av den tyske forbundspresidenten Frank-Walter Steinmeier (SPD) i hans åpningstale på årets sikkerhetskonferanse i München.
«Verden av i dag er en annen enn i 2014,» erklærte han som innledning av sin opptreden. «For nøyaktig seks år siden, her i samme sal» hadde han «talt om hvordan Tysklands utenrikspolitiske ansvar konkret måtte bevises». Mye har «endret seg siden den gang», og han ønsket derfor i «klare ord» å utlegge hvordan «denne verden ser ut fra Tyskland idag».
Det tyske statsoverhodet la i det påfølgende ikke slør over hva han mente. Han tegnet et bilde av en verden der imperialistmaktene, som under opptakten til første og andre verdenskrig, åpent forbereder seg på krig og en nyoppdeling av verden. Man er vitne til «verdenspolitikkens stadig mer destruktive dynamikk». Med dét bestemmer «ideen om ‘stormaktenes konkurranse’ [...] ikke bare våre dagers strategidokumenter. Den former også på nytt virkeligheten rundt om i verden, og sporene kan følges helt til inn i de endeløse, offerrike krigene i Midtøsten og Libya.»
Tysk imperialisme regner i tillegg til Russland og Kina nå 75 år etter slutten av andre verdenskrig også USA med blant sine internasjonale kontrahender. «USA, vår nærmeste allierte, avviser under den nåværende regjeringen til og med ideen om et internasjonalt samfunn. Hvert og et land må selv se hvor det bærer, og sette egne interesser over alle andres. Som om alle blir tatt i betraktning når hver og en tenker på seg selv. ‘Great again’ – også på naboenes og partnernes bekostning,» kritiserte Steinmeier.
Hans konklusjon: etablering av en uavhengig tysk-europeisk militær- og stormaktspolitikk, som gjør det mulig for Berlin å spille en rolle i de kommende konfliktene, og får hevdet sine økonomiske og geostrategiske interesser over hele verden. «For Tyskland er ikke Europa bare ‘nice to have’ når andre partnerskap blekner,» forklarte han. «Det er vår sterkeste, vår mest elementære nasjonale interesse. For i dag og for i morgen gjelder: Europa er den ufravikelige rammen for vår selvhevdelse i verden.»
Steinmeier etterlot ingen tvil om at denne «selvhevdelsen» som tidligere betyr en massiv opprusting, krig og imperialistforbrytelser. «Det militære instrumentet er ufravikelig for vår sikkerhet,» formante Steinmeier skarpt sitt publikum på Hotel Bayrischer Hof. «Anstrengelsen» for å oppnå NATOs avtalte to prosent mål holdt han for å være «riktig og nødvendig». Man måtte ikke «overbelaste utenrikspolitikken med for stor frelseforventning» da «moralsk begrunnede posisjoner heller forvrenger enn åpner vårt blikk for våre handlingers nødvendighet og de faktiske mulighetene».
Dette er umiskjennelig: for å hevde tyske interesser over hele verden må man skitne til sine hender. «Den som vil skape fred i Libya må håndhilse på mange, som ikke alle har rene hender,» erklærte Steinmeier provoserende. «Den som vil bekjempe terroren i Sahel-regionen – og vi har noen års erfaring i Mali – kan ikke redusere det ned til spørsmålet ‘militær, ja eller nei?’ men må snu seg til de kompliserte konfliktårsakene for en suksessfull stabilering. På noen annen måte kan ikke konfliktløsning oppnås, enn si en forståelse av konfliktene.»
Utenriksminister Heiko Maas (også SPD) ytret seg like krigersk i hans påfølgende tale. Han kunngjorde: «For å si det klart: Tyskland er beredt til å bli mer involvert, også militært. ... Men dette militære engasjementet må være innebygget i en politisk logikk ... Tidligere forsvarsminister Peter Struck hadde rett. Han sa en gang: Tysk sikkerhet blir også forsvart i Hindukush. I dag må man tilføye: også i Irak, Libya og i Sahel-regionen – men like så vel ved forhandlingsbordet i New York, Genève eller Brüssel.»
Steinmeier og Maas forsøkte kynisk å selge deres aggressive argumentering for en tysk-europeisk verdenspolitikk i tett allianse med Brüssel og Frankrike, som svar på «lærdommene fra tysk historie» og gjenkomsten av fascistiske og høyreekstreme krefter. «I dag viser fortidens onde ånder seg i nye gevanter: völkisch-tenkning, rasisme, antisemittisme. Derfor er vi igjen utfordret – i Tyskland, men på ingen måte bare i Tyskland,» sa Steinmeier.
Talene fra både Steinmeier og Maas, så vel som hele den generelle politiske utviklingen i Tyskland, understreker faktisk at styringsklassen ikke har lært noe av 1900-tallets katastrofer. Som på 1930-tallet reagerer de på den dype kapitalismekrisen med militarisme, krig og fascisme.
I forrige uke gjorde CDUs beslutning i Thüringen, med valget av en Bundesland-ministerpresident i fellesskap med det høyreekstreme partiet AfD, det synlig hvor direkte det tyske borgerskapet allerede beror på høyreekstremister for å få presset gjennom sin militaristiske og arbeiderfiendtlige politikk, mot befolkningens motstand. Steinmeier spiller selv en sentral rolle i dette.
Allerede kort etter hans opptreden på München-sikkerhetskonferansen i 2014 gikk han som daværende tysk utenriksminister åpent i partnerskap med fascistiske krefter i Ukraina. Under utviklingen av det Berlin-støttede kuppet mottok han Oleh Tjahnybok, lederen for det fascistiske partiet Swoboda, i den tyske ambassaden i Kiev. Tjahnybok hadde inntil da hovedsakelig opptrådt som en alliert av NPD [o. anm.: det tyske nazi-etterfølgerpartiet]. Han er beryktet for sine antisemittiske tirader, der han hetser «mot jødesvin og den slags avskum». Hans forbilder er nazi-kollaboratører som Stepan Bandera og Roman Schutsjevytsj, som deltok i massemord av tusentalls ukrainske jøder.
Etter at AfD i september 2017 kom inn i Forbundsdagen anvendte Steinmeier sin tale på dagen for den tyske gjenforeningen til å slå et slag for et tettere samarbeid med høyreekstreme også i selve Tyskland. Med blikket på AfDs valgresultat erklærte han: «Våre meningsforskjeller må ikke bli til fiendtligheter – av meningsforskjeller må det ikke bli uforsonligheter.» I slutten av november 2017 inviterte han følgelig de daværende AfD-styrelederne Alexander Gauland og Alice Weidel til politiske samtaler på slottet Bellevue. Den nå planlagte opprusting- og krigsoffensiven vil ikke stoppe samarbeidet med AfD, men heller intensivere det ytterligere.