Kort før de britiske rettshøringene for Julian Assanges utlevering til USA innledes kommende mandag er det en voksende erkjennelse av at en alvorlig urettferdighet, med vidtrekkende konsekvenser for millioner av menneskers demokratiske rettigheter er på gang.
Det kritiske anliggendet er å omdanne dette latente sentimentet til en politisk massebevegelse av arbeiderklassen, til kamp for å få blokkert Assanges utlevering og for å sikre hans fullstendige frihet.
Mye står på spill.
Forsøket på å få sendt WikiLeaks-utgiveren til et amerikansk fengsel for å ha eksponert krigsforbrytelser er det mest vidtrekkende angrepet på pressefriheten på mange tiår. Assanges forsvarsadvokater og kolleger, som skrankeadvokat Jennifer Robinson og WikiLeaks-sjefredaktør Kristinn Hrafnson, har slått alarm: Dersom Assange blir utlevert til USA kan det samme gjøres med enhver journalist, utgiver eller aktivist som faller i den amerikanske regjeringens unåde.
Assange har allerede gjennomgått det FN-representant Nils Melzer har vurdert å være psykologisk tortur i hendene på regjeringene som forfølger ham. Han står nå overfor utsiktene til å bli behandlet som en terrorist, i de mørkeste avlukker av et CIA-fengsel, for resten av sitt liv.
Under en administrativ høring på onsdag forekom WikiLeaks-grunnleggeren matt og avmagret der han famlende oppga sin fødselsdato. Hans forsvarsadvokater signaliserte at de under den fulle høringen ville peke på Storbritannias forbud mot utlevering til USA for politiske overtredelser, og at de vil detaljere de utallige overgrepene Assange har vært utsatt for, deriblant å ha blitt spionert på i Ecuadors London-ambassade av amerikanske etterretningstjenester, der han var en politisk flyktning.
Bevisene brennmerker allerede den forsøkte utleveringen som en lovløs skuerettssak.
Foretakspressens representanter er imidlertid stort sett likegyldige til disse saksanliggendene. I stedet fokuserte de på åpenbaringen at et av forsvarets vitner vil gi vitnesbyrd for at USAs president Donald Trump tilbød Assange benådning via det tidligere republikanske kongressmedlemmet Dana Rohrabacher, på slutten av 2017. Tilbudet skulle angivelig ha vært i bytte mot bevismateriale som motbeviste påstandene om at Trump ble valgt som resultat av «russisk innblanding» i 2016-valget.
Mediene innordnet med Det demokratiske partiet har allerede respondert hysterisk, og hevdet at åpenbaringen bekrefter deres diskrediterte «Russiagate» konspirasjonsteorier som involverer en forfletning mellom Trump, Russland og WikiLeaks. Faktisk ble forhandlinger mellom Rohrabacher og Assange offentlig rapportert om på det aktuelle tidspunktet, i august 2017.
Assange hadde forøvrig ingen behov for noen tilskyndelse til å benekte et russisk engasjement i WikiLeaks’ 2016-publisering av Den demokratiske nasjonalkomitéens (DNC) e-postmeldinger, som fastslo denne organisasjonenes storskala korrupsjon. Han uttalte ved flere anledninger at Russland ikke var kilden til e-postmeldingene. Hans nære samarbeidspartner Craig Murray sa de hadde blitt besørget av personer på innsiden av DNC. Og uansett innholdet av diskusjonene er det Trump-administrasjonen som nå står i spissen for å få straffeforfulgt og fengslet Assange.
Det demokratiske partiets bakvaskelser av Assange og de langvarige forsøkene fra styringselitene internasjonalt for å få isolert ham bryter nå sammen.
Dette har kommet til uttrykk i Tyskland, hvor ledende aviser, kunstnere og pensjonerte politikere har fordømt forfølgelsen av Assange, og også med de australske parlamentarikerne Andrew Wikies og George Christensens beslutning om å besøke Assange i Belmarsh-fengselet denne uka, og med deres krav om at den australske regjeringen må forsvare ham som en av landets statsborgere.
Disse initiativene var utvilsomt som respons på ei grunnplanbølge av støtte. Bred folkelig sympati for Assange er ett uttrykk for den økende politiske radikaliseringen av arbeidere og ungdom, som i tiltakende grad tiltrekkes av venstreorienterte antikrigsentimenter og sosialistiske innstillinger, samtidig med et oppsving av klassekampen og en eksplosjon av imperialistisk militarisme.
Det avgjørende spørsmålet er hvordan kampen skal føres videre frem. Den største feiltakelsen – og den sikreste veien til å sikre Assanges utlevering – ville være å huse illusjoner om at noe element i kapitaliststaten, i Storbritannia eller noe annet sted, vil sikre WikiLeaks-grunnleggerens frihet.
Den britiske Labour-lederen Jeremy Corbyn er i fronten for bestrebelsene for å få avledet Assanges forsvarere inn bak nettopp det samme politiske etablissementet som er ansvarlig for hans skjebnesvangre situasjon.
Labour-lederen, i likhet med hans kolleger, promoterte forsøket på å sette opp Assange på falske beskyldninger om seksualforseelser i Sverige. Deretter forble Corbyn taus om Assange, Storbritannias politiske fange, i over 10 måneder, også under fjorårets generalvalg. Det gjennomskuelige formålet var å undertrykke opposisjonen, særlig blant Labour Partys grunnplanmedlemmer, mot utleveringen av Assange.
Nå, etter å ha tapt valget, og etter ved enhver anledning å ha kapitulert for høyresiden i sitt eget parti, har Corbyn hevdet at han er imot USAs forfølgelse av Assange. Erklæringen, som kom bare uker før han skal tre av som partileder, er innrettet på å rehabilitere Labour Party og få kanalisert harmen over angrepene på Assange inn bak det parlamentariske oppsettet.
Dette ble demonstrert av Corbyns forsøk denne uka på å få presentert Konservativ-statsminister Boris Johnson som en nylig konvertitt til kampen for å forsvare pressefriheten.
I et intervju med Australian Broadcasting Corporation (ABC) sa Corbyn at Johnson som respons på hans spørsmål reist i parlamentet, hadde «akseptert» at utleveringsavtalen mellom Storbritannia og USA var «ubalansert». Corbyn proklamerte at dette var en «stor endring» fra regjeringens side.
Corbyn erklærte deretter at Johnson «synes for meg å forstå at det er et prinsipp her, at en som åpner opp og forteller sannheten, slik Julian Assange har gjort, ikke burde møte deportering til USA».
Johnson er en ekstremt høyreorientert figur. Hans program er britisk nasjonalisme, oppbyggingen av militæret, et angrep på arbeiderklassens sosiale rettigheter, og politi-stat-undertrykking. Han hoverte da Assange illegalt ble slept ut av den ekvadorianske ambassaden av britisk politi i fjor.
Corbyn kom med disse kommentarene samtidig som det ble avslørt at Johnson har omgitt seg med fascistiske rådgivere, deriblant åpne talsmenn for eugenikk [rasehygiene].
Corbyns oppfordring til en moralsk appell til Johnson er et forsøk på å avlede opposisjonen mot forfølgelsen av Assange inn i harmløse kanaler. Forsvaret for Assange, som for alle demokratiske rettigheter, er uadskillelig fra kampen for å bygge en sosialistisk massebevegelse av arbeiderklassen.
Kampanjen for å få løslatt Assange er med andre ord en hovedkomponent i kampen for alle av arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter.
Den er uadskillelig fra kampen for å få en slutte på militarisme og krig, midt under stormaktenes forberedelser for nye katastrofale konflikter. Det er del av kampen for å forhindre myndighetenes sensur av internett, der de dreier seg i retning av stadig mer autoritære tiltak for å undertrykke sosial masseopposisjon.
De millioner av arbeidere som nå trer inn i store klasseslag, fra Frankrike, Libanon og Chile til Storbritannia, USA og Australia, er grunnlaget for forsvaret av Assange, den modige varsleren Chelsea Manning og alle klassekrigsfanger.
Som en del av sin kamp for å mobilisere arbeiderklassen til forsvar for Assange holder WSWS og Socialist Equality Partier en rekke initiativer de kommende ukene, deriblant stevner i Sydney og Melbourne denne weekenden, og et offentlig møte i London på søndag. Vi oppfordrer innstendig alle supportere av demokratiske rettigheter til å delta.
Forfatteren anbefaler også:
Den internasjonale heksejakta på Julian Assange
[15. januar 2020]