«Four Corners»-veteranjournalisten Andrew Fowler fordømmer australsk regjerings nekting av å forsvare Assange

Andrew Fowler, en prisbelønnet gravejournalist og mangeårig forsvarer av Julian Assange, snakket nylig med World Socialist Web Site om fengslingen og forfølgelsen av WikiLeaks-utgiveren og dens implikasjoner for genuin gravejournalistikk, pressefriheten og grunnleggende demokratiske rettigheter. Det følgende er en redigert versjon av diskusjonen.

Fowler, som begynte sin journalistkarriere i Storbritannia, var stabssjef og fungerende utenriksredaktør for avisa Australian, og en seniorreporter og etterforskende TV-journalist for Special Broadcasting Services’ program «Dateline», og for Australian Broadcasting Corporations «Four Corners» [Fire hjørner] og «Foreign Correspondent» [Utenlandskorrespondent].

Han er også forfatter av bøkene The Most Dangerous Man in the World: The inside story of WikiLeaks (2011) [Verdens farligste mann: Innsideberetningen om WikiLeaks] and Shooting the Messenger: Criminalizing Journalism (2018) [Skyting av budbringeren: Kriminalisering av journalistikk], som i detalj beskriver hvordan regjeringer post-911 har brukt «krigen mot terrorisme» for å utføre vidtrekkende og uforlignelige angrep på demokratiske rettigheter.

Fowler intervjuet Assange tre ganger mellom 2010 og 2012, og rapporterte Sex, Lies og Julian Assange [Sex, løgner og Julian Assange], en detaljert «Four Corners»-avsløring [engelsk omtale] av de falske beskyldningene om seksualforseelser i Sverige mot WikiLeaks-grunnleggeren. Dokumentaren fra 2012, som ble utmerket med førsteprisen New York Festival Gold Medal, var en av få ærlige rapporter om den falske og politisk motiverte karakteren av beskyldningene mot Assange i Sverige, som ble sirkulert av foretaksmedier og «liberale» og pseudo-venstre publikasjoner over hele verden.

Sex, Lies and Julian Assange [Sex, løgner og Julian Assange]

I juni i fjor, etter at det australske føderale politiet (AFP) raidet Australian Broadcasting Corporations (ABC) kontorer, skrev Fowler en kraftfull kommentar publisert i Sydney Morning Herald der han advarte for at razziaene var «en vekker for journalister som lot Assange svinge» og oppfordret dem til å gå til forsvar for WikiLeaks-grunnleggeren. Fowler initierte også et åpent brev fra ABC Alumni – en organisasjon av tidligere ABC-ansatte – der han krevde at den australske regjeringen opponerte mot den amerikanske utleveringen av Assange, og måtte bringe ham tilbake til Australia.

Vi begynte vår diskusjon med å spørre om medienes taushet om [det internasjonale jounalist] oppropet «Speak up for Assange» [Snakk ut for Assange], en underskriftskampanje som sent på fjoråret var undertegnet av hundrevis av journalister [o. anm.: p.t. 1 254 fra 98 forskjellige land], og ba ham kommentere.

Andrew Fowler: Det er besynderlig at det ikke fikk noen dekning, spesielt gitt det faktum at det ble signert av [Kerry] O’Brien, [Daniel] Ellsberg, og mange andre fremragende journalister.

Min vurdering av hva som nå for tiden er nyheter er helt annerledes enn de som nå driver showet. De fleste av mediene har gått ned gata for den lette underholdningen – alt som vurderes å være for forstyrrende for folk har en tendens til å bli skjøvet ut til den ene siden. Det er infotainment-argumentet.

Det er en hel haug grunner til at media tier om dette, som jeg skal undersøke i oppdateringen jeg for tiden skriver av den forrige boka The Most Dangerous Man in the World. Spørsmålet som må besvares er: Hvorfor er den australske regjeringen taus om alt dette? Det er en uhyrlighet.

The Most Dangerous Man in the World[Verdens farligste mann]

WSWS: Din avsløring av beskyldningene mot Assange om de såkalte seksualovergrepene, med Sex, Lies og Julian Assange, ble også i vesentlig grad ignorert den gangen, og medienes bakvasking mot Assange fortsatte.

AF: Ja, det stemmer. Det å få på den historien var vanskelig, og vi la mye arbeid i den. Hvis du ser på programmet igjen vil du se at det analytisk og faktamessig er ekstremt sterkt, og har stått tidens tann. Men det ser ut til å ha blitt begravet, og hverken «Four Corners» eller noe annet program gikk tilbake til det, og har anvendt de fakta som vi avdekket.

Men så skjedde AFP-raidene på ABC og Annika Smethurst, som gjorde det ganske tydelig og som demonstrerte de advarslene Assange hadde kommet med. Plutselig ble journalister gjort oppmerksomme på hvor sårbare de er for endringene som skjer i dette landet – advarslene Kerry O’Brien kom med i sin Walkley Awards’ takketale, om at Australia på vei mot autoritært styre og til-og-med ned gata, som han antydet, mot fascisme.

Det som fascinerte meg med reaksjonen på AFP-raidene var måten ABC, og andre medier, skilte Assange fra alt dette.

Lenge før raidene hadde Hillary Clinton blitt gitt anledning til å opptre på nettverket og åpent anklage Assange for å gå Putins ærend, bare fordi Assange våget å publisere e-postmeldinger som viste at hun fikk fortrinnsbehandling fremfor Bernie Sanders. Ingen ABC-journalist utfordret henne på dette.

Hillary Clinton bakvasker Julian Assange i ABC-TVs program “Four Corners”

Hvordan kan noen som helst, og journalister spesielt, skille ut Assange, som avslørte en av de store beretningene i vår tid om Hillary Clinton – at hun fikk fortrinnsbehandling fremfor Bernie Sanders – og samtidig snu ryggen til den personen som publiserte dette? Hvordan gjør du kvadrat av den sirkelen [o. anm.: engelsk språkbegrep square the circle; få noe til å ‘henge på greip’]? Svaret er relatert til det større bildet av hvordan mange journalister nå ser sin rolle i samfunnet.

Journalister burde alltid stå på avstand fra makten, og ikke være del av den – å stå imot autoritet og autoritært styre, og ikke bare være PR-representanter. I stedet er det vi har sett de siste 20 eller 30 årene hovedstrømsmedienes journalister som har kommet til å se seg selv som del av den mektige eliten, og derfor blander de seg med politikere og administratorer, og har kommet til å se sin rolle som opprettholdere av status quo. Noen blir stenografer for den regjeringen som måtte være ved makten.

Du trenger bare høre på Michael Pezzullo, leder for [innenriksminister] Peter Duttons departement, for å få et visst perspektiv av dette. Pezzullo snakker om «pålitelige journalister». Åpenbart bør journalister stoles på av allmennheten, men å bli regnet som en «pålitelig journalist» av politikere, det er noe helt annet. Pezzullo snakker ikke om virkelige journalister, men om «trustees», som er en ekstremt usunn utvikling; det er gata ned mot autoritært styre.

WSWS: Hvordan vil du vurdere forholdet mellom det WikiLeaks avslørte i Australia – de amerikanske beskyttede kildene i Labor Party, og ellers – og Australias militærallianse med USA?

Shooting the Messenger: Criminalising Journalism[Skyting av budbringeren: Kriminalisering av journalistikk]

AF: WikiLeaks åpenbarte sannheten om alle de politiske partiene i Australia, og følgelig var organisasjonen partipolitisk uten venner. Jeg vet av egen erfaring at ingen av de politiske hovedstrømspartiene vil mønstre noe forsvar for deg dersom du nettopp har avslørt hva de alle gjør bak kulissene.

Julian Assange sitter nå i et fengsel for terrorister, i regelrett isolert innesperring og er siktet for spionasje fordi han åpenbarte bevis for krigsforbrytelser begått av et annet land – ting som seriøse og ærlige journalister er ment å skulle gjøre.

Og sånn er forholdet mellom USA og Storbritannia at landets rettssystemet vil tillate at han utleveres til nettopp det landet han har avslørt for å ha begått disse forbrytelsene.

For den britiske regjeringen har Assange blitt en omsettelig vare, og noe de kan bruke for å sikre deres tilgang til det amerikanske etterretnings- og informasjonsinnsamlingssystemet.

WSWS: Den samme relasjonen som Australia?

AF: Absolutt. Australske regjeringer er livredde for USA i tilfelle de skulle ble kuttet ut av etterretningsdelingen. Det var hva det australske engasjement i Irak-krigen dreide seg om. Skulle Assange bli brakt tilbake til Australia fra Storbritannia, da ville det bli et nytt amerikansk utleveringsforsøk her.

WSWS: Du så førstehånd, den innvirkning sexbeskyldningene mot Assange hadde på hans støttebase, og hvordan de ble brukt.

AF: Ja, det frembrakte et veldig dramatisk skifte politisk sett. Problemet var at påstandene var veldig, veldig spinkle og ikke kunne prøves før han var siktet, men svenskene anklaget ham ikke. Den svenske aktoren kunne lett ha dratt til London og faktisk gått gjennom prosessen, men det gjorde hun ikke.

Sveriges rolle i denne prosessen er ekstremt grumsete, men det er en veldig interessant e-post som ble avdekket av Stefania Maurizi, en italiensk journalist som har arbeidet mye med dette. E-posten var fra de britiske påtalemyndighetene CPS [British Crown Prosecution Service] til svenskene, som innstendig oppfordret dem til ikke å få kalde føtter og avslutte etterforskningen. Britene var mer opptatt av at Assange skulle komme seg unna enn det svenskene var.

WSWS: Kunne du kommentere på Nils Melzers rapport om behandlingen av Assange.

AF: Det er ikke så mye hva jeg synes om Melzers rapport, men heller responsen fra de australske mediene. Det var en sjokkerende tiltale av behandlingen og torturen av en australsk statsborger, og var som sagt den største gang up av flere såkalte demokratiske land mot ett individ han noensinne hadde sett. Det var kvalmende å lese det, men det ble knapt rapportert her. Det burde ha vært på forsiden av hver ei avis i Australia, og burde ha vært førende hovedoppslag for radio- og TV-beretninger.

Det pleide å være sunne debatter i nyhetsrom om hva som skulle være hovedberetninger og den slags.

WSWS: Helt fra begynnelsen av har WSWS understreket at forfølgelsen av Assange er uadskillelig fra Washingtons forberedelse for krig.

AF: Amerika forbereder seg alltid på krig – i Midtøsten, mot Kina – overalt. Forfølgelsen av Assange er et angrep på alle som uttaler seg mot USAs makt og autoritet. Det er en advarsel til hver en journalist: «Trekk inn hodet. Hold kjeft. Ikke still spørsmål. Bare rapporter det vi sier.»

Denne slags trusler burde imidlertid være en motiverende kraft for seriøse journalister, til faktisk å reise seg opp og stille spørsmål og utfordre autoriteten.

Forsvaret for Assange og WikiLeaks er ekstremt relevant for å forhindre nok en krig. Dersom folk ikke kan avsløre sannheten fra innsiden av etterretningsorganisasjoner. Dersom Andrew Wilkie [tidligere etterretningsanalytiker for Office of National Assessments] gjorde nå det han gjorde og sa om Irak-krigen i 2003, da kunne både han og [den australske journalisten] Laurie Oakes blitt siktet.

WSWS: Og blitt gjenstand for hemmelige rettssaker.

AF: Det stemmer. Vi gjennomlever et veldig viktig øyeblikk i historien. Spørsmålet er hvordan man kan gjøre folk oppmerksom på hvilken stor fare de står overfor, og hvorfor forsvaret av Assange er viktig.

Den australske offentligheten innser ikke hele omfanget av de antidemokratiske lovene som er innført i dette landet. Som Daniel Ellsberg har forklart, jo mer du avslører hva regjeringene virkelig gjør bak kulissene, jo strammere og mer restriktive blir de. Alle slags drakoniske lover har blitt pålagt oss av å være medlem av Five Eyes-gruppa, men vi har ingen av beskyttelsene i det amerikanske First Amendment eller i de europeiske menneskerettighetslovene.

WSWS: Det er enorm folkelig støtte for Assange på tvers av hele Australia og internasjonalt. Medienes taushet om disse anliggendene fremhever den enorme kløfta mellom hovedstrømsmedia og vanlige mennesker. Millioner av unge mennesker har ingen tillit til de etablerte parlamentariske partiene – hverken Labor eller de konservative.

AF: Ja, og det er et veldig godt poeng. Det er et skifte på gang. I desember, midt under krisen med bushfires [skogbranner] og røykteppet som omsluttet byen, fikk vi en demonstrasjon raskt sammenkalt om klimaendringer, og 20 000 mennesker møtte opp for å protestere, i sentrum av Sydney.

En annen ting som er ganske interessant, ut fra min erfaring – jeg vokste opp under Watergate-perioden – er at ungdommen i dag ikke har noen frykt for sosialisme. De ser ikke noe skremsel [bogeyman] i sosialisme, mens det i mer enn 30 år var «Røde under senga», og alt det der.

WSWS: Hvordan burde kampanjen for å få løslatt Assange utvikles, og hvilken rolle burde journalister spille?

AF: Meningsløshetene om Assanges personlighet må tas ut av det hele. Argumentet må dreie om hva som har skjedd og vil skje med journalistikken og mediene. Hvis du skal begynne å se på journalister og bedømme dem etter hvordan de lever sine liv, vel da ville du ikke stille opp for så mange av dem. Assange har gjort det enhver journalist burde gjøre, og fortalte sannheten om et mektig land, det mektigste landet i verden, og om forbrytelsene det har begått.

Det burde påhvile alle journalister i dette landet å rapportere om hver eneste ting som skjer med Julian Assange. Ikke bare som Julian Assange, men som sjefredaktør for WikiLeaks. Disse beretningene burde være i nyhetsoppslagene hver kveld, med live-kryssing fra domstolene.

Dette er et fundamentalt anliggende, og hvis vi ikke vinner denne kampen, vel det er ikke nødvendigvis over, men det er veldig nært at det er over-og-ut. Journalister må legge frem disse argumentene klart og tydelig for offentligheten, og heve bevisstheten rundt det som står på spill.

Noen journalister vil hevde at dette er politisk. Vel ja, selvfølgelig er det politisk – vi lever ikke i en apolitisk verden – og dette er en politisk kamp som vi må vinne.

Loading