Lørdagens demonstrasjon i London i regi av kampanjen Don't Extradite Assange (DEA) [Ikke utlever Assange] hadde oppslutning fra anslagsvis 1 500 personer. Demonstrasjonsmarsjen og proteststevnet markerte det første slike arrangementet arrangert av denne offisielt WikiLeaks-støttede kampanjegruppa.

DEA-kampanjen frontes av John Rees, grunnlegger av pseudo-venstre gruppa Counterfire, som er en ledende figur i antikrigkoalisjonen SWC – Stop the War Coalition [o. anm.: der Corbyn i ei årrekke var styreleder].

Demonstrasjonen hadde utgangspunkt og samling ved Australia House i Londons Aldwych-distrikt, før det ble marsjert til Parliament Square. John Shipton, Assanges far, holdt en appell etterfulgt av Hellas’ tidligere Syriza-finansminister Yanis Varoufakis; WikiLeaks’ sjefredaktør Kristinn Hrafnsson; den tidligere pabloisten Tariq Ali; og Lindsey German, ledende Counterfire-medlem og convenor [‘samlingsfigur’] for Storbritannias Stop the War Coalition. Musikerne Roger Waters, Lowkey og Brian Eno, motedesigner Vivienne Westwood og den tidligere diplomaten Craig Murray holdt også appeller.

Mens de som deltok viste deres besluttsomhet for å slåss for Assange, har organisasjonen DEA, som først ble opprettet sist høst, etter at Assange allerede hadde lidd nesten et tiår under vilkårlig internering, nå i flere uker hatt fokus på sitt forsøk for å få rehabilitert Labour Party og fagforeningene, og spesielt på deres «venstre»-representanter, for å få styrt bevegelsen til forsvar for Assange inn under deres kontroll.

De siste ukene har DEA sluttet seg til Labour-lederen Jeremy Corbyn og hans skyggefinansminister John McDonnell og deres oppfordring for et fokus på appeller til Den konservative regjeringen, og oppfordringen til Boris Johnson om å motsette seg en «ubalansert» utleveringsavtale med USA.

Hrafnsson uttalte i sin tale at «mørke krefter» forsøker å få brakt Assange til taushet for alltid, og å få ødelagt WikiLeaks. «Det er en mørk kraft som nå vil ha Julian utlevert til USA for å kastes i ei celle for å tilbringe resten av sine dager der. Det må vi få stoppet. Vi må få stoppet denne kraften.»

I tråd med det nye fokuset for appeller til Johnson, la han til: «Dette handler ikke om venstre eller høyre i politikken. Vi kan forene oss om dette. Det er en mørk kraft kontra oss alle, vi som vil ha rettferdighet, åpenhet, ansvarlighet og sannhet.»

En slik uttalelse kan bare tjene til å avvæpne de som søker å få løslatt Assange, som er en bestrebelse som fordrer arbeiderklassens ufravikelige kamp mot Johnson- og Trump-regjeringene, som nå i fellesskap konspirerer for å få brakt ham til taushet for alltid.

Andre talere gjorde det klart at deres appeller var direkte rettet til Johnson.

Det er den samme mannen som var byrådsleder i London da Assange første gang ble arrestert i hovedstaden i 2010, og som autoriserte en Metropolitan Police-operasjon for å omringe den ekvadorianske ambassaden for å få arrestert Assange «på et øyeblikks varsel».

Som utenriksminister i Theresa May-regjeringen, da Assange illegalt ble arrestert i april i fjor der han ble slept ut av ambassaden av Metropolitan Police, hoverte Johnson i en tweet og erklærte: «Det er bare rett og riktig at Julian Assange endelig konfronterer rettferdigheten. Takk til @foreignoffice-funksjonærer som har arbeidet utrettelig for å sikre dette resultatet.»

At Johnson, som nå leder den mest høyreorienterte regjeringen i manns minne, blir vurdert som en potensiell alliert av DEA, ble oppsummert av Tariq Ali, som sa følgende om statsministeren: «Du har faktisk selv vært journalist. Vi var kanskje ikke alle enige i det du skrev, og det var aldri jeg. Du vet hva det er å publisere en tekst som støter folk, og som irriterer folk. Er du nå beredt til å sitte taus og uten et kny akseptere denne juridiske farsen, som skal begynne om noen timer? Vil du det? For dersom du gjør dét, da åpner du effektivt sett for at USA kan velge seg ut en utenlandsk journalist hvor som helst, og kreve hans utlevering.»

Som redaktør for pro-Tory avisa Spectator spesialiserte Johnson seg på å kværne ut antiarbeiderklasseuttalelser og rasistisk galle, som også var hovedbjelken i hans produksjon som Telegraph-spaltist, der han ble betalt £ 250 000 per år. Å snakke om Johnsons «journalistikk» i samme åndedrag som Julians Assanges banebrytende og modige bidrag, som besørget ham verdens styringselites fiendskap, er obskønt.

Varoufakis’ kommentarer til forsamlingen oppsummerte DEAs opposisjon mot en mobilisering av arbeiderklassen.

Det faktum at London-demonstrasjonen fikk oppslutning fra bare hundretalls mennesker i stedet for et antall av mange tusener, skyldes et helt tiår av Labour Partys og fagforeningenes opposisjon mot enhver massemobilisering til Assanges forsvar.

Corbyn og hans skyggefinansminister John McDonnell har siden 2015 ledet et parti med et medlemskap på over 500 000. Over hele denne perioden løftet de ikke en finger for å mobilisere partimedlemskapet til støtte for Assange. I stedet opprettholdt de deres taushet, for å berolige de krigshissende blairistene i Parlamentariske Labour Party (PLP), som insisterte på at Assange måtte utleveres til Sverige for å svare for fabrikerte beskyldninger om seksualmisgjerninger. Sverige ville, som kjent, ganske enkelt vært en mellomstasjon for Assanges utlevering til USA.

Men Varoufakis hevdet derimot at arbeiderne selv var ansvarlig for det relativt lave antallet som stilte opp for Assanges forsvar. Han sa: «Dere vet at Julians verste fiende, frihetens verste fiende, er ikke en gang mennesker i røykfylte rom som planlegger mot gode mennesker. Nei, Julians verste fiende, frihetens verste fiende, det er apati, det er tretthet. Det er gode mennesker som er for slitne, for utmattede, for mismodige etter å måtte jobbe null-time-kontrakter, eller hva som helst, til å kunne bruke den energien som vi, dere og jeg, har privilegiet å kunne anvende her i dag.»

«Det er mennesker som jobber i disse kontorene i [regjeringskvartalet] Whitehall, som hverken er gode eller dårlige. Som dere vet, de er ikke onde. De er ganske enkelt banale. For banale til å bry seg. Vi må få dem til å bry seg.»

Slike kommentarer kan bare ytres av en som taler for de sleipe og selvtilfredse sosiale sjiktene som er fjernt fra enhver av arbeiderklassens bekymringer. Varoufakis er en mangemillionær, gift med Danae Stratou, en kunstner fra en familie av velstående kapitalister.

Etter å ha undertegnet en utvidelse av EUs og Det internasjonale pengefondets (IMF) program for innstramminger i Hellas, hevdet Varoufakis at det kunne oppnås en avtale med EU om å få avsluttet pådrivet for innstramminger. Da befolkningen i folkeavstemmingen i juni 2015 stemte mot EU-innsparingstiltakene – og forpurret Varoufakis’ og Syriza-lederen Alexis Tsipras’ kalkyler, der de hadde antatt at folket ikke ville trosse EU – trakk Varoufakis seg brått fra finansministerposten. Kort deretter etablerte han den politiske bevegelsen Diem25, med det erklærte formål å reformere EU!

Fullt inneforstått med at en så nakent erklært høyreorientering bare kunne diskreditere DEA forsøkte deretter Counterfires Lindsey German å komme med en viss kritikk av Johnson-regjeringen, mens hun beroliget alle om at oppgaven fremfor alt var «å fortsette å fortelle disse MPene i Parlamentet at vi ikke kommer å gi opp. Vi vil ikke se Julian Assange bli utlevert.»