Dommer beslutter at Assange ikke får sitte med advokatene under utleveringshøringene

Den første uka av utleveringshøringen i saken USA vs. Julian Assange ble avsluttet torsdag i rettslokalet Belmarsh Magistrates’ Court, der dommer Vanessa Baraitser avviste en innmelding fra Assanges advokater om at han måtte tillates å sitte sammen med dem i retten.

Baraitser besluttet at Assange måtte forbli i den skuddsikre glasskassa som er tiltakebenken, når høringene gjenopptas i mai for bevisføringsfasen. Assange kjemper mot flere siktelser etter spionasjeloven, for å ha eksponert USAs krigsforbrytelser, med frykt for at Trump-administrasjonen kan søke å få ilagt ham dødsstraff.

WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange [Foto: AP Photo/Matt Dunham]

I deres innmelding, som ble utferdiget over natta, til Baraitser etter en trossende protest fra Assange i retten dagen før, skisserte hans advokater flere måter deres klients rettighet til en rettferdig rettssak ble krenket.

Disse inkluderte: «i) den fysiske utformingen av retten og avstanden den plasserer mellom Mr. Assange og hans juridiske team, ii) rettens høye belegg, som betyr at forsvarets advokater ikke kan møtes fritt for å motta instruksjoner eller avgi råd, iii) rettens dårlige akustikk og lydforsterkning, spesielt bak glass, og nærheten til hørbare protester, iv) sikkerhetsprosedyrene på plass ved tiltalebenken i rettslokalet Woolwich Crown Court, som ikke tillater passering av notater og som hemmer konfidensiell instruksjon, v) den begrensede tilgangen til juridiske besøk utenfor rettens møtetider i løpet av rettsdagen, og vi) Assanges prekære psykiatriske sårbarhet, pågående medisinering, og den derav følgende økte følelsesmessige belastningen av denne rettsprosessen, som retten er klar over.»

Baraitser svarte med utilslørt ondsinnethet, der hun avviste hver av disse oppførte bekymringene og fortalte Assange og hans juridiske team: «Dere har ikke hatt noen problemer i det hele tatt.»

Der han omtalte innmeldingen skisserte forsvarsadvokat Mark Summers QC oppfatningen fra ledende juridiske autoriteter, deriblant Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (ECHR), som hadde fastslått at tilsvarende glasskasse-tiltalebenker i Russland hadde krenket de siktedes grunnleggende rettigheter til behørig prosess.

Slike tiltalebenker, som isolerer tiltalte fra domstolens lokale, var av relativt nylig opprinnelse i England. De ble introdusert på 1970-tallet, og de ble etablert i sin nåværende form som et separat glassomsluttet rom først på begynnelsen av 2000-tallet. I mange andre jurisdiksjoner, inkludert i USA, sitter tiltalte, også de som er anklaget for voldelige forbrytelser, sammen med sine advokater i retten – en essensiell del av presumsjonen av uskyldighet.

Baraitser hadde hevdet dagen før at hun ikke hadde noen jurisdiksjon til å la Assange sitte med sitt juridiske team. Summers siterte flere presedenser for det motsatte, og gjorde det klart at en distriktsdommer i magistrates’ court «har en iboende allminnelig juridisk fullmakt til å kontrollere gjennomføringen av saksgang ført i sin rett.»

Baraitser hadde også innvendt at hun ville trenge å foreta en «risikovurdering» relatert til at Assange skulle innvilges adgang til domstolens hovedlokalitet. I deres innmelding for Baraitser hadde Assanges advokater forklart at «denne domstolen er hverken invitert til, eller pålagt å foreta noen ‘risikovurdering’ av Assanges tilstedeværelse i domstolens hovedrom.»

Summers fortale Baraitser: «I terrorismerettssaker der advokater i herværende sak har vært involvert, har fanger av kategori AA avgitt vitnesprov i akkurat denne rettssalens hovedlokalitet over flere uker.» Assange er en fange av kategori B, for lav risiko.

Baraitser hadde også hevdet at forvaringskjeden ville bli brutt dersom Assange ble tillatt i rettssalens hovedlokalitet, og til-og-med spurt Assanges forsvarer om hvorvidt det ble fremsatt en kausjonsforespørsel. Sommers avviste denne bevisste tilsløringen, og refererte presedenser som gjorde det klart at «forvaring» var gjeldende for hvilken som helst lokalisering i rettsbygningen der tiltalte var under fengselspersonalets kontroll: «Så snart man er under forvaring er det ikke mer magi ved rettsbygningen enn det eksempelvis er med tunnelen fra Belmarsh til Woolwich, eller et rettstransportkjøretøy.»

innmeldingen fra Assanges juridiske team etterlot ikke noe rom for tvetydighet: Assanges rettigheter til behøring prosess blir krenket, og retten til en rettferdig rettssak benektet. Men Baraitser var fast bestemt på å benekte ethvert av Summers poenger. Til tross for at hun innrømmet at hun hadde jurisdiksjon til å beslutte om domstolsprosedyren, nektet hun blankt å la Assange sitte sammen med sine advokater. Hun ristet fra seg et forhåndsutferdiget svar til forsvarets innmelding, og konkluderte med å erklære: «Jeg er ikke klar over noe spesielt aspekt ved din tilstand som krever at du forlater tiltalebenken, for å sitte ved siden av ditt juridiske team.»

Dette var en blank løgn. Bare tre dager før hadde Assanges advokater sitert i retten de medisinske oppfatningene til professor Kopelman og dr. Sondra Crosby som innmeldte at Assange hadde alvorlig depresjon, var i en skjør tilstand og var i livsfare dersom han skulle bli utlevert. Baraitser hadde fortalt retten akkurat dagen før at Assange ble medisinert og hadde problemer med å konsentrere seg.

Tidligere på torsdag fortsatte argumentene om definisjonen av politiske lovbrudd og forbudet mot utlevering for politiske lovovertredelser som er fastsatt i den britisk-amerikanske utleveringsavtalen [Anglo-US Extradition Treaty].

Forsvaret har argumentert for at spionasje er bredt ansett som et «rent politisk lovbrudd», og automatisk utelukker enhver utlevering på disse anklagene.

Påtalemyndighetens advokat James Lewis QC hevdet som respons at «det ikke er noen lysende linje test» for hva som utgjør et «rent» politisk lovbrudd i henhold til engelsk lov. Han sa at for beslutningen om hvorvidt en krenkelse er politisk «må man alltid se på forbrytelsens formål».

Testen som må anvendes er om hvorvidt oppførselen hadde «som formål å omvelte eller endre regjeringen, eller påvirke den til å endre sin politikk». Ifølge påtalemyndigheten er det Assange er anklaget for «ikke innen en million miles av den definisjonen».

Lewis hevdet at spørsmålet om hvorvidt den opptreden påstått i tiltalen av Assange utgjør en politisk overtredelse er irrelvant. Der han gjentok påtalemyndighetens åpningsargument sa han at siden utleveringsloven [Extradition Act 2003] hadde fjernet unntaket om politiske lovovertredelser som sto i den tidligere Extradition Act 1989, og i 1870 Extradition Act før den, kan Assange ikke hevde dens beskyttelse.

Forsvarsadvokat Edward Fitzgerald QC adresserte direkte absurditeten i denne juridiske posisjonen, og sa: «Bare tre tilbake et øyeblikk, vi er i en ganske besynderlig Alice in Wonderland-verden ... det er et veldig bisart argument ... at en traktat som kontrollerer og gir opphav til forespørselen har ingenting å gjøre med forespørselens lovlighet eller dens forfølgelse.»

I motsetning til påtalemyndighetens påstander om at 2003-loven er det endelige ordet i anliggendet demonstrerte Fitzgerald hvordan den gjentatte ganger «har vist seg å være langt fra helhetlig ... parlamentet kan aldri se for seg alle omstendighetene som vil oppstå».

Fitzgerald sa: «Det er et helende middel tilgjengelig gjennom domstolenes kjennelser ... det kommer ikke fra lovens bokstav ... det er lest inn som et prinsipp i folkeretten.»

Der han snakket om definisjonen av en politisk lovovertredelse banket Fitzgerald fast det faktum at påstandene mot Assange, selv på påtalemyndighetens egne premisser, er uttrykkelig politiske.

Baraitser utfordret Fitzgerald og spurte hvorfor Assanges påståtte handlinger skulle ha forsøkt å få påvirket til en endring i regjeringens politikk, og i stedet ikke handlet om å avsløre regjeringsinformasjon. Fitzgerald svarte: «De to er nært forbundet ... Engasjementsprotokollene [The Rules of Engagement] ble publisert for å vise at det ble begått krigsforbrytelser, som brøt med deres egne protokoller for engasjement.»

Dette var, sa han, «selve definisjonen av å forsøke å få påvirket en regjering til å endre dens politikk ... Hvilket annet formål kunne det være?» Fitzgerald bemerket: «WikiLeaks prøvde ikke bare å få påvirket til en endring, organisasjonen påvirket en endring. Den var en av de hovedgrunnene til at de politiske retningslinjene ble endret, og hvorfor det var en tilbaketrekning [fra Irak].»

Utleveringshøringen vil gjenopptas den 18. mai. En kort administrativ høring skal finne sted ved Westminster Magistrates’ Court den 25. mars, kl. 10:00, og en saksbehandlingshøring er planlagt for Woolwich Crown Court den 7. april, kl. 10:00.

WikiLeaks’ sjefredaktør Kristin Hrafnsson henvendte seg til mediene kort etter høringen: «Det endte med en stor skuffelse, og en uhyrlighet der dommeren til tross for overveldende argumenter på vegne av Julian bestemte at han ikke skulle være i stand til å komme ut av glassburet for å sitte sammen med sine advokater når høringene gjenopptas i mai. Jeg sier det er en uhyrlighet fordi hans advokater la frem kjennelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (ECHR), hvor det ble besluttet at det under lignende omstendigheter var helt i strid med prinsippene for en rettferdig rettssak å holde et individ i et glassbur.»

«Det er en uhyrlighet at etter en presentasjon fra hans advokater på nesten en time, for at denne ikke-voldelige intellektuelle skulle tillates å sitte sammen med sine advokater i rettssalen, leste dommeren ut en forhåndsskrevet kjennelse.»

«Så nok en gang etter disse fire dagene, får vi en sterk indikasjon på at dette ikke er en rettferdig rettssak. Julian vil ikke få noen rettferdighet fra denne retten, og jeg er fullstendig opprørt. Vi har hørt eksempler på at overalt i verden er det vanlig praksis, av verdighet og rettferdighet, at en tiltalt sitter sammen med sin advokat.»

«Selv i Amerika sitter anklagede mordere ved siden av sine advokater i et rettslokale, uten lenker. I dette tilfellet snakker vi om en utgiver og en journalist som slåss mot utlevering ,som blir satt i et glassbur. Det er umulig for ham å få en rettferdig rettssak under denne betingelsen og [med] dommerens åpenbare partiskhet i denne saken.»

«Uka er nå kommet til en ende med denne dystre tonen, og den gir oss ikke noe håp om at det er noen rettferdighet å finne i denne retten.»

Jennifer Robinson, et ledende medlem av Assanges juridiske team, fortalte mediene: «Som dere har hørt i ettermiddag, har Assange betydelige vanskeligheter med å delta i denne saksgangen. Han er ikke i stand til å sende notater på en fortrolig og trygg måte til sitt juridiske team, han er ikke i stand til å søke avklaring fra sitt juridiske team eller til å gi noen instruksjon i løpet av saksgangen, og dommeren har nektet hans mulighet til å forlate tiltalebenken for å kunne delta på riktig måte. Dette reiser åpenbart alvorlige bekymringer om hans rettigheter til en rettferdig rettssak og hans evne til å kunne delta på skikkelig måte for å forsvare seg.»

«Denne uka har vært veldig viktig for å fastlegge forsvarssaken. I siste instans, dere hører hvordan USAs tiltale har feilaktig presentert fakta for å kunne berettige hans utlevering til USA. Og dette selvfølgelig i en sak som er helt enestående: det er første gang noensinne at utleveringsloven blir brukt mot en forlegger. Han blir søkt for utlevering for å ha publisert bevis for krigsforbrytelser, overgrep mot menneskerettigheter og korrupsjon over hele verden.»

«Vi hørte denne uka at WikiLeaks publiserte dette materialet etter at Chelsea Manning ga det, fordi det var, som hun sa i sin egen rettssak i USA, på grunn av hennes egen samvittighet, på grunn av krigsforbrytelsene hun hadde sett i materialet hun eksponerte.»

«Denne saken setter en forferdelig presedens for pressefriheter. Vi er veldig bekymret for prosessen, gitt det vi har hørt i dag. Og det er viktig at vi følger disse utviklingstrekkene på veien frem til mai.»

Loading