I en feiring av tverrpartienhet vedtok det Demokrat-kontrollerte Representantenes hus på fredag med en muntlig avstemming lovfremlegget for en uovertruffen redningspakke på $ 2,2 billioner [NOK 23,36 billioner; dvs. 23 360 milliarder] for å berge nasjonens aksjeselskaper og banker, samtidig som det besørger begrenset og midlertidig bistand til arbeidere rammet av de økonomiske konsekvensene av koronaviruspandemien.
Husets avstemming fulgte opp det Republikaner-kontrollerte Senatets godkjenning av lovfremlegget på onsdag kveld, med 96 stemmer for og ingen mot. President Trump, som hadde ført en intens lobbyvirksomhet for forslaget, signerte det til lov bare timer etter at det ble vedtatt i Huset litt over kl. 13:30.
Lovforslagets estimerte kostnad på $ 2,2 billioner tilsvarer mer enn halvparten av hele det føderale budsjettet, og overgår med stor margin lovforslaget vedtatt i 2008 på $ 700 milliarder [NOK 7,4 billioner; dvs. 7 432 880 millioner] dengang for redningen av bankene, men underestimerer det faktiske omfanget av regjeringen utdeling til big business. Det største enkeltstykket av lovfremlegget, $ 454 milliarder [NOK 4,8 billioner; dvs 4 820 750 millioner] for finansieringen av garanterte lån til storselskaper, er designet for å bli kredittunderstøttet av Federal Reserve Board for anslagsvis $ 4,5 billioner [NOK 47,78 billioner; dvs. 47 780 milliarder] for lån og subsidier.
Dette utgjør en tilnærmet ubegrenset backstop for landets foretaks- og finansaristokrati, uten noen reelle strenger tilknyttet. Forordningene som besørger krisebistand til de millioner av permitterte arbeidere, eller de som blir beordret til å arbeide uten noen beskyttelse mot det dødelige viruset, er utformet for kortsiktig å kunne avverge et utbrudd av klassekonflikt, slik at styringsklassen får kjøpt seg tid til å forberede en motoffensiv for å få plassert hele tyngden av redningspakka på arbeiderklassens rygg. Vedtaket av lovforslaget sammenfaller med Trumps påtrykk for å «åpne opp» landet og tvinge arbeidere tilbake til fabrikkanleggene og arbeidsplassene for å gjenoppta pumpingen av profitter for big business.
Senatets lovforslag ble støttet av Vermont-senatoren Bernie Sanders, en av de to gjenværende kandidatene til Demokratenes presidentnominering, som skrinla sine «sosialistiske» pretensjoner for å lovprise tiltaket som en velsignelse for arbeidende mennesker. Det ble ikke gjort noen anstrengelser fra Sanders’ «progressive» allierte i Representantenes hus, deriblant Alexandria Ocasio-Cortez og Rashida Tlaib, begge medlemmer av De demokratiske sosialister i Amerika (DSA), for faktisk å motsette seg lovforslaget.
Ocasio-Cortez raste innledningsvis mot lovforslaget under den fire timers gulvdebatten på fredag formiddag, men hun mislyktes med oppfølgingen av sin trussel om å stanse godkjenningen av tiltaket med et krav om avstemming ved navneopprop. Det var den høyreorienterte Republikaneren Thomas Massie fra Kentucky, medlem av Husets ultrakonservative gruppe Freedom Caucus, som forsøkte å få utsatt vedtaket ved å motsette seg en muntlig avstemming, og formelt kreve at den skulle være dokumentert.
Med Huset in recession [dvs. ikke formelt i sesjon, med samlet tilstedeværelse] hadde Det hvite hus, Demokratenes House Speaker Nancy Pelosi og Republikanernes minoritetsleder i Huset Kevin McCarthy blitt enige om at de ville unngå å kreve at Husets medlemmer var personlig tilstede for å avgi deres stemme, under betingelsene med nedstengninger og reisebegrensninger i store deler av landet og den raske spredningen av Covid-19, og i stedet søke å få lovforslaget vedtatt med enstemmig samtykke. Det ville bare fordre noen få representanters tilstedeværelse.
Massie nektet imidlertid å gi etter og tvang dermed frem en muntlig avstemming [‘quorum call’] for å avklare om mer enn halvparten av kammerets 435 medlemmer var tilstedeværende – hvilket var tilfelle. Han var imidlertid ikke i stand til å få et eneste medlem av Representantenes hus til å støtte hans krav om en personlig stemmegiving per navneopprop [‘roll-call vote’], som dermed tillot Husets lederskap å presse lovforslaget gjennom med en muntlig avstemming. Det var bare noen få spredte «nays» blandt det overveldende koret av «ayes».
Etter avstemmingen dukket Pelosi og McCarthy opp side om side for å hylle lovforslagets vedtak, og fremstilte det kynisk som en humanitær livredning for vanlige amerikanere. Pelosi siterte pave Frans der hun berømmet tiltaket.
Lovforslaget inkluderer to hovedbestemmelser som besørger øremerket bistand til arbeidere. Det bevilger $ 300 milliarder [NOK 3,1 billioner; devs. 3 185 520 millioner] for direkte kontantbetaling til mer enn 150 millioner husstander. De som kvalifiserer, som ikke inkluderer udokumenterte arbeidere, vil motta $ 1 200 per voksen [NOK 12 742] eller $ 2 400 per par, pluss tillegget $ 500 [NOK 5 309] for hvert barn. Dette er en engangstøtte.
I tillegg allokerer lovforslaget $ 250 milliarder [NOK 2,6 billioner; dvs. 2 654 600 millioner] for forlengelse av arbeidsledighetsstøtten med 13 uker, og legger til $ 600 per uke [NOK 6 371] til det som besørges av delstatene. Dette føderale supplementet skal avsluttes primo august for arbeidere som meldte sine krav i forrige uke. Lovforslaget gjør også frilans- og gig-arbeidere berettiget for den samme ledighetsstøtten.
Det skal fordeles anslagsvis $ 500 milliarder [NOK 5,3 billioner; dvs. 5 309 200 millioner] for å mildne kostnadene for bekjempelse av koronavirusepidemien og andre sosiale nødvendigheter. Denne summen inkluderer $ 207 milliarder [NOK 2,1 billioner; dvs. 2 198 010 millioner] for myndigheter i delstater, lokalsamfunn og for urbefolkninger, skoledistrikter og etater for offentlig transport; $ 130 milliarder [NOK 1,3 billioner; dvs. 1 380 390 millioner] for sykehus og offentlige helsefasiliteter, og $ 45 milliarder [NOK 477,83 milliarder] for katastrofehjelpsfondet administrert av den føderale kriseforvaltningsetaten FEMA [Federal Emergency Management Agency]. Øremerket for sykehusenes anskaffe av personlig verneutstyr (PPE) [Personal Protective Equipment] og pustemasker er kun $ 16 milliarder [NOK 169,89 milliarder].
Den vesentlige hoveddelen av lovforslaget er en massiv utdeling til næringslivet, der det aller meste går til aksjeselskaper. I tillegg til finansdepartementets understøttelse med $ 454 milliarder [NOK 4,8 billioner] for Fed-lån og tilskudd til storselskaper, besørger lovforslaget $ 46 milliarder [NOK 488,45 milliarder] i målrettede lån fra finansdepartmentet, i all hovedsak til den kommersielle flytransportindustrien, med $ 17 milliarder [NOK 180,51 milliarder] blinket ut for Boeing.
Forslaget avsetter $ 350 milliarder [NOK 3,7 billioner; dvs. 3 716 440 millioner] i lån og bistand til småbedrifter, som er definert som foretak med opp til 500 ansatte. Dette kan inkludere multi-milliarder-dollar hedgefond og andre finansforetak.
Det er også $ 50 milliarder [NOK 530,92 milliarder] for «skattelettelse for opprettholdelse av ansatte», til bedrifter som opprettholder sine ansatte på lønningslista.
Det er også andre tilgodeseelser for næringsvirksomheter dypt begravet i lovverkets mer enn 800 sider. En forordning som direkte vil kunne komme Trump eller hans assosierte til gode, er den fullstendige gjenopprettingen av den enorme skattelettelsen for rentekostnadene og driftstap for eiendomssektoren, som ble begrenset av 2017-skattelettelsen.
Restriksjonene pålagt foretak som mottar statsstøtte er i stor grad ugyldiggjort av diverse modifiseringer. Det er en bestemmelse som forhindrer at selskaper som mottar lån får skjære ned sysselsettingsnivåene med mer enn 10 prosent frem til den 30. september. Denne bestemmelsen er imidlertid sikret med uttrykket «i den grad den er aktuell».
Aksjeselskapsmottakere er også forhindret fra å ta utbytte eller gjennomføre tilbakekjøp av egne aksjer for ytterligere å berike sine direktører og storinvestorer. Denne bestemmelsen kan imidlertid fravikes av finansminister Steven Mnuchin, som er multimillionær og tidligere adm. dir. i OneWest Bank, hvor han ble saksøkt for illegale foreclosures [o. anm.: bankovertakelser og utkastelser av nødstilte huseiere].
Lovforslaget setter presedensen for den ubegrensede plyndringen av sosiale ressurser, for å støtte opp foretaksoligarkiet, samtidig som det besørger en fullstendig utilstrekkelig bistand til arbeidende mennesker som er ruinert av de helsemessige og økonomiske konsekvensene av en pandemi som enten kunne vært minimert eller helt stanset i utgangspunktet. Flere helseeksperters advarsler ble ignorert, ingen forberedelser for en slik krise ble truffet, og viruset ble ikke tatt på alvor av regjeringen da det brøt ut i Kina.
Lovfremlegget som ble støttet av begge partiene gjør ingenting for å mobilisere teknologiens og industriens enorme kraft på en planlagt og koordinert måte, for raskt å få produsert og distribuert de respiratorer og pustemasker og det PPE-materiale som er nødvendig for å redde liv, eller for å bygge intensivstasjoner (ICU) [Intensive Care Units] og sykehus, og besørge den nødvendig opplæringen av personal for å forhindre at helsevesenet blir fullstendig overveldet.
Det besørger ikke for massetesting, kontaktsporing og den utvidede sosiale distanseringen som er nødvendig for å få begrenset, kontrollert og beseiret sykdommen. Det pålegger heller ikke nedstengningen av alle arbeidsplasser og fabrikkanlegg som ikke leverer essensielle tjenester og produkter, uten noe inntektstap for arbeiderne, eller trygge betingelser under kvalifisert medisinsk tilsyn for dem som det kreves opprettholder sitt arbeid.
Dette er kravene som arbeidere må reise, sammen med gratis og lik omsorg for alle som er rammet av viruset og et moratorium for husleier, huslånbetalinger og personlige lånebetalinger, for den perioden krisen varer.
Disse kritiske behovene kolliderer på hvert punkt med prioriteringene i profittsystemet og det private eierskapet av produksjonsmidlene. Koronaviruspandemien har over hele verden vist arbeiderklassens livsnødvendige behov for å få slutt på kapitalismen og få erstattet den med sosialisme.
Forfatteren anbefaler også:
Bipartisan corporate bailout gives $17 billion to Boeing
[27. mars 2020]
[24. mars 2020]