Et lydopptak av denne Perspektiv-teksten, lest av forfatteren David North, er tilgjengelig på onsdagens WSWS podcast.
I Overgangsprogrammet, Den fjerde internasjonales grunnleggingsdokument, beskrev Leo Trotskij sitt-ned-streikene som brøt ut i USA i årene 1936 og 1937, midt under Den store depresjonen, som uttrykk for «amerikanske arbeideres instinktive streben etter å heve seg til nivået for oppgavene som historien pålegger dem.»
Denne innsikten fra det tjuende århundrets store strateg for internasjonal sosialisme gir et historisk forankret rammeverk for å forstå betydningen av utbruddet av spontanstreikene til arbeidere ved Instacart, Amazon og Whole Foods. Det har også vært rapporter om protester fra General Electric-arbeidere i Massachusetts, Perdue-arbeidere i Kentucky og sykepleiere i San Francisco. Alle disse aksjonene har vært som respons på den kriminelle underordningen av arbeidernes sikkerhet til selskapsprofitter.
Kjennetegnet for enhver stor krise er at den åpenbarer motsetningene som har blitt akkumulert og har vært undertrykt over flere tiår. Alt som er baklengs, anakronistisk, korrupt, og i den mest dyptgående objektive forstand absurd, og til-og-med irrasjonelt i den økonomiske organiseringen, samfunnsstrukturen, det politiske lederskapet og den dominerende ideologien i det eksisterende samfunnet blir brutalt og helhetlig eksponert og avkledd.
Det som tidligere ble glorifisert blir plutselig foraktet. Heltene som så sine prestasjoner lovpriset blir gjenstand for universell forakt. Synet på de som representerer, eller blir ansett som apologeter for det rådende etablissementet, vekker blant masser av mennesker en følelse av forargelse, sinne og avsky.
Pandemien er en slik krise. I løpet av bare noen få uker har den i millioners øyne diskreditert den eksisterende sosiale, politiske og økonomiske orden. USA, det desidert rikeste landet i verden, med de største bankene og selskapene, og hjemstavn for det største antallet milliardærer, har vist seg ute av stand til å organisere noe som tilnærmelsesvis ligner en effektiv respons på sykdommen.
Det eksisterte ingen planer for å få bremset og stanset spredningen av Covid-19 viruset. Faren for en dødelig pandemi har vært gjenstand for mange medisinske studier og regjeringsrapporter de siste to tiårene. Disse advarslene ble bagatellisert og ignorert. For et økonomisk og politisk system der det primære målet har vært et parasittisk oligarkis berikelse, ble rettingen av finansielle ressurser inn til områder av forskning og produksjon som ikke genererte høye profittrater ansett som bortkastet tid og penger.
Resultatet av reaksjonær sosialpolitikk stilles nå til skue i det ekspanderende dødslandskapet der pandemien brer seg gjennom New York, Boston, Detroit, Chicago, New Orleans og Los Angeles. Ingen stat eller storby kan forvente å bli skånet. De rurale områdene, som heller ikke vil unnslippe pandemien, mangler i mange tilfeller selv de mest rudimentære fasiliteter for å hanskes med masseinfeksjoner.
USA, som bruker hundrevis av milliarder på de mest avanserte våpensystemene for sine multiple kriger i en eller annen del av verden, kan ikke besørge sine sykehus ventilatorer eller sitt helsepersonell pustemasker og annet verneutstyr. Testene som er påtrengende nødvendige for å spore og motvirke viruset, er ikke tilgjengelige. Utallige tusener med plager som kan være symptomer assosiert med koronaviruset får ikke med sikkerhet å vite om de er smittet eller ikke.
Leger, sykepleiere og alle de som yter essensiell støtte til pasienter arbeider 15-til-18-timer i døgnet, og er selv i konstant fare for å pådra seg sykdommen. De tiltrengte sykehus-sengepostene for pasienter med desperate behov for behandling, eksisterer ikke. Likhusene er overfylte. Selv de døde benektes den verdighet de har krav på.
Krisen har eksponert de uforsonlig motsatte interessene som er innebygget i det amerikanske samfunnet. Det er ingen større løgn enn at «Vi (dvs. kapitalister og arbeidere) alle står i dette sammen». Nei, «Vi» gjør så visst ikke det! Den styrende konsern-finanseliten og arbeiderklassen erfarer denne krisen på dypt forskjellige måter, og deres respektive bekymringer og prioriteringer er verdener fra hverandre.
Helt fra begynnelsen av har den største bekymringen for konsern-finanseliten og dens politiske lakeier i både Det demokratiske og Det republikanske partiet vært å beskytte elitens rikdom, og det kapitalistiske profittsystemet den er basert på, fra pandemiens økonomiske konsekvenser. Det var ikke infeksjonsraten og det økende antallet dødsofre som vekket Trump-administrasjonen og Kongressen til handling, men det plutselige og massive fallet av aksjeverdiene på Wall Street.
Som i 2008, men nå i en enda større målestokk, krevde styringsklassen den umiddelbare sprøytingen av billioner av dollar inn i finansmarkedene og storselskapenes hvelv. Ordene som alltid anvendes for å nekte lønnsøkninger for arbeidere, og for berettigelsen av store kutt i utleggene for essensielle sosiale tjenester – «Det er ingen penger» – var ikke å høre i Kongressens haller. Den vedtok å stille ubegrensede summer av penger til rådighet for bankene og storselskapene, uten noen vesentlige begrensninger eller tilsyn med anvendelsen av midlene. Viktigst av alt, redningsplanken på seks billioner dollar – den andre slike redningsaksjonen i løpet av litt mer enn et tiår – ble implementert uten i den minste grad å tre inn mot kapitalisteierskap og formue. Hva angår det overveldende flertallet av befolkningen, utgjorde mengden penger rettet til dens behov en ubetydelig brøkdel av Kongressens redningspakke.
Styringsklassen pustet lettet ut. Så snart redningspakka ble stemt over og vedtatt, var Wall Street-casinoet i operativ drift igjen, og aksjeverdiene gikk til værs der de innen få dager steg med 20 prosent. Men billionene som ble skyflet over av den samstemte Kongressen – en oppvisning av tverrpartienhet som senator Bernie Sanders behørig tok del i – forsterket den underliggende økonomiske krisen skapt av flere tiår med kapitalistisk parasittisme knyttet til prosessen med finansialisering – det vil si, den stadig større separasjonen av pengeskapingen fra selve produksjonsprosessen. Uansett hvor heftig borgerlige økonomer benekter den marxistiske arbeidsteorien om verdi, kan ingen kapitalistisk økonomi overleve uten forbruket av arbeiderklassens arbeidskraft. Som Marx kortfattet og treffende bemerket: «Ethvert barn vet at en nasjon som opphører å arbeide, jeg vil ikke si for et år, men bare noen få uker, ville gå til grunne.»
Og følgelig, kravet om en rask retur til arbeid ble snart nok fremmet. Dagens nye frase var: «Kuren for pandemien må ikke bli verre enn sykdommen.» Trump erklærte, der han ignorerte ekspertenes eksplisitte advarsler om pandemien, at arbeiderne skulle være tilbake i arbeid innen to uker. Det faktum at denne hensynsløse beslutningen, om den ble gjennomført, ville koste hundretusener av liv, var for Trump en total likegyldighet.
Men det er nettopp dette anliggendet den dype og uforsonlige konflikten mellom kapitalistklassens interesser og mål, og de arbeiderklassen deler som har eksplodert ut i det fri.
Det kapitalistiske kravet – støttet av betydelige deler av mediene – om en for tidlig og farlig gjenopptakelse av arbeid, er stikk i strid med arbeiderklassens krav om at pandemien må undertrykkes ved å stanse uvesentlig produksjon, og strengt overholde sikkerhetsprosedyrer for å beskytte de arbeidere som utfører arbeid som er essensielt, både i deres interesser og for allmennheten som de betjener. Selv om Trump-administrasjonen nå – i møte med en eksponentiell økning av infeksjonsraten, og raskt stigende antall dødsofre – har rygget tilbake fra sin oppfordring om en tidlig retur til arbeid, benekter fortsatt foretaksinteressene arbeidere som besørger essensielle tjenester de trygge betingelsene som deres liv avhenger av.
Arbeidernes arbeidsnedleggelser og protestaksjoner ved Instacart, Amazon og Whole Foods, og tilsvarende fra andre deler av arbeiderklassen, åpenbarer ikke bare samfunnets klassepolarisering. De er det initielle uttrykket for arbeiderklassens voksende bestrebelser for å fremme en progressiv løsning på denne krisen, en løsning som har sitt opphav i de objektive behovene til menneskeheten som helhet.
Det er ingen tvil om at aksjonene til arbeiderne ved Instacart, Amazon og Whole Foods støttes av den store massen av arbeiderklassen. For å mobilisere og organisere denne støtten oppfordrer vi arbeidere til å opprette grunnplankomitéer for å koordinere deres kamper, og for å bygge størst mulig enhet blant alle deler av arbeiderklassen.
Industriell aksjon krever en ny politisk orientering. Det er nødvendig å bryte med det kapitalistiske topartisystemet med Republikanere og Demokrater, som begge er totalt hengivne kapitalistklassen. Det er essensielt viktig at denne bevegelsen, som insisterer på livets absolutte prioritet fremfor profitt, antar en politisk bevisst, det vil si sosialistisk retning. Kampen mot pandemien er uadskillelig forbundet med arbeiderklassens kamp mot kapitalismen.
For dette formålet fremmer Socialist Equality Party (SEP) følgende krav:
• Opphev og trekk tilbake redningsplanken for storselskaper og Wall Street, og den umiddelbare omdirigeringen av finansielle og industrielle ressurser til bekjempelsen av pandemien, og til besørgingen av alle helse-, service- og industriarbeidere med alt nødvendig utstyr for å kunne betjene de som er rammet av viruset, og samfunnet som helhet, i et trygt arbeidsmiljø.
• Fjern profittmotivet fra medisin- og helsetjenester. Nasjonaliser hele helsetjeneste- og legemiddelindustrien, uten kompensasjon til storaksjonærer og direktører, og plasser den under arbeidernes, vitenskapsrepresentantenes og forskernes demokratiske kontroll.
• Nasjonaliser Amazon og andre essensielle tjenesteindustrier.
• Ingen reduksjon eller tap av lønn for arbeidere som blir permitterte, eller som har fått sine arbeidstimer redusert, for varigheten av pandemien.
• Initier globalt samarbeid av vitenskapsrepresentanter og forskere, for en verdensdekkende kamp mot pandemien. Få en slutt på utlegg for krig, og invester billioner i bekjempelsen av sykdommer, global oppvarming og andre eksistensielle trusler mot livet på denne planeten.
Når vi fremmer dette programmet erklærer vi åpent at dets realisering er forbundet med overføringen av politisk makt til arbeiderklassen, støttet av alle progressive krefter i samfunnet.
Denne erklæringen er fokusert på utviklingen i USA. Men pandemien er en global krise, og de samme sosiale og politiske anliggender er reist i hvert et land. Alle land – og mange med ressurser som kun er en brøkdel av de som er tilgjengelige for USA – opplever denne pandemiens tragedie. Det er derfor kampen mot pandemien krever arbeiderklassens enhet i en verdensmålestokk. Det er ikke noen plass for nasjonalsjåvinisme og stormaktspolitikk i denne kampen.
For et århundre siden, under opptakten til første verdenskrig, sa den revolusjonære sosialisten Rosa Luxemburg at alternativene menneskeheten konfronterte var enten sosialisme eller barbari.
I dag presenterer alternativene seg som det kapitalistiske profittsystemet og døden, eller sosialisme og livet.
Vår appell er til alle som erkjenner nødvendigheten av denne kampen for arbeidernes makt og sosialisme, om å bli medlem av Socialist Equality Party.
Forfatteren anbefaler også:
Koronaviruspardemien og perspektivet for sosialisme
[31. mars 2020]
Hvordan bekjempe COVID-19 pandemien: Et handlingsprogram for arbeiderklassen
[18. mars 2020]