Den elskede og aktede countrymusikk-sanger-låtskriveren John Prines bortgang av Covid-19 virker spesielt grusom. Den 73 år gamle musikeren, kjent for sine empatiske portretter av arbeiderklasselivet, ble den 26. mars innlagt på sykehuset Vanderbilt Medical Center i Nashville, Tennessee, der han trengte bistand av en ventilator for å kunne puste. Han bukket til slutt under for sykdommen den 7. april.
Prine var en fantastisk låtskriver, og etter alle beretninger å dømme en anstendig mann. Hans musikk innfanget momenter av ekte skjønnhet, patos og humor. I sin kunst og med hele sin personlighet førte Prine en eksistens helt motsatt den typen ført av dem som med deres kriminelle forsømmelser muliggjorde hans død av Covid-19.
Prine ble født i 1946 og vokste opp i Maywood, Illinois, storbyområdet rundt Chicago. Hans foreldre hadde flyttet dit fra Kentucky på 1930-tallet. I Maywood jobbet hans far på fabrikken American Can Company, og rekrutterte for sine kollegers fagorganisering. I sangen «Paradise» skrev Prine minneverdig om kullbyen i Kentucky som hans foreldre hadde forlatt, ødelagt av Peabody Coal Companys operasjoner kalt strip mining. Han sang:
Daddy won’t you take me back to Muhlenberg County
Down by the Green River where Paradise lay
Well, I’m sorry my son, but you’re too late in asking
Mister Peabody’s coal train has hauled it away
[Pappa kan du ikke ta meg med tilbake til Muhlenberg County
Nede ved Green River der Paradise lå
Vel, beklager min sønn, men du ber meg for sent
Mister Peabodys kull-tog har slepet det vekk]
Før karrieren innen musikken startet hadde Prine jobbet seks år på et postkontor. I 1966, med de eskalerende amerikanske operasjonene i Vietnam, ble Prine innrullert i hæren sammen med flere av sine venner. Under en opptreden på 1980-tallet i TV-showet Bobby Bare and Friends mintes Prine hvordan erfaringen forandret dem alle. Han husket at en venn, hjemme bare for litt mer enn en måned, gjennomgikk sjokkbehandlinger. Andre hadde rusproblemer. «Mange av dem som kom hjem, det virket som om de aldri kom tilbake,» sa han: «Mange av dem er fremdeles ikke hjemme.»
Disse erfaringene førte til at Prine skrev flere sanger som opponerte både mot krigen og amerikansk nasjonalisme. Den mest kjente var «Sam Stone», om en soldat som kommer tilbake fra Vietnam som heroinavhengig. Referengets åpningslinjer er knusende: «Det er et hull i pappas arm, der alle pengene forsvinner / Jesus Kristus døde for ikkeno’, antar jeg.»
Når krigsveteranen endelig overdoser, synger Prine:
There was nothing to be done
But trade his house that he bought on the G. I. Bill
For a flag draped casket on a local heroes’ hill.
[Det var ikkeno’ annet å gjøre
Enn å selge huset, som han kjøpte for bidraget fra G. I. Loven
For ei flagg-omsvøpt kiste i en lokal ås for heltene.]
Prine hadde en nifs evne til å komme seg under huden på et liv, og skrive om det derfra. Beretningene han fortalte hadde ikke alltid vært hans egne, og likevel syntes han å kjenne dem i de mest intime detaljer. Han tok det som syntes å være personers private lidelser og gjorde dem generelle og fortellbare. I det sanger-låtskriveren tilbød store antall personer kunne de se og forstå noe av deres egne erfaringer dypere.
På sitt beste satt Prines livlige tekster perfekt i sangene. Hvert et ord falt på sin rette plass. Da han avsluttet et vers eller sluttførte et rim, hadde det noe av samme effekten som en turner som setter nedslag etter å ha utført et forseggjort sprang. Det i seg selv taler til noe mer enn bare en individuell prestasjon. Kraftfull sosial trang, tanker og følelser finner en stemme gjennom slike sangere og utøvere.
Det er bemerkelsesverdig at Prine, da han enda var i begynnelsen av 20-årene, kunne skrive en sang som «Hello in There», og forestille seg livet til et eldre par med barn som alle hadde forlatt hjemmet, og en av dem borte i Korea-krigen. «Angel from Montgomery» utforsket et lignende terreng av uoppfylt lengsel. Sangeren Bonnie Raitt spilte inn den definitive versjonen i 1974.
Tett opptil de gripende tragediene sto Prines komedier, selv om skillelinjene mellom de to ofte blir uskarpe. I «Please Don’t Bury Me», sang Prine:
Please don’t bury me
Down in that cold cold ground
No, I’d druther have ‘em cut me up
And pass me all around
Throw my brain in a hurricane
And the blind can have my eyes
And the deaf can take both of my ears
If they don’t mind the size
[Ikke begrav meg
Nede i den kalde kalde bakken
Nei, jeg sku’ heller ha dem skjære meg opp
Og sende meg rundt
Kast hjernen min ut i en orkan
Og de blinde kan få øynene
Og de døve kan ta begge ørene
Om de ikke bryr seg om størrelsen]
I «That’s the Way the World Goes Round» synger han:
I was sitting in the bathtub counting my toes,
when the radiator broke, water all froze.
I got stuck in the ice without my clothes,
naked as the eyes of a clown.
I was crying ice cubes hoping I’d croak,
when the sun come through the window, the ice all broke.
I stood up and laughed thought it was a joke
That’s the way that the world goes ‘round.
[Jeg satt i badekaret og telte tærne,
da radiatoren ga seg, frøs hele vannet.
Jeg ble sittende fast i isen uten klærne,
naken som en klovns øyne.
Jeg gråt isbiter og håpet jeg skulle bikke,
da sola kom gjennom vinduet, brøt hele isen.
Jeg reiste meg og lo, tenkte det var en vits
Sånn går verden rundt.]
Prine skrev for mange bevegende og bemerkelsesverdige melodier til at alle kan listes, men man burde ikke utelate «Speed of the Sound of Loneliness» og «Christmas in Prison».
Disse og andre sanger får frem livligheten og optimismen innevevd i mye av Prines arbeid. Mens tragedie hadde en tilstedeværelse syntes ikke selvmedlidenhet å finnes i hans verden. Senere i livet fikk Prine alvorlige fysiske vanskeligheter å gjennomgå. I 1998 hadde han kirurgi for å få fjernet en svulst i nakken, som etterlot stemmebåndene og tunga skadet. I 2013 ble en del av ei lunge fjernet under en operasjon for å behandle en annen kreft. Da han kom seg, og var tilbake til arbeid, både så og hørtes Prine annerledes ut. Men han gikk videre. Noe av hans beste arbeid var fremdeles foran ham.
I sin senere karriere spilte Prine inn to minneverdige album av duetter, In Spite of Ourselves (1999) og For Better, Or Worse (2005). Duettene med Iris DeMent, deriblant det morsomme tittelsporet fra In Spite of Ourselves, om to usikre eksentriske personer som blir forelsket, var spesielt minneverdige.
I 2005-sangen «Some Humans Ain't Human», portretterte Prine av de sosiale typene som bemannet administrasjonen til George W. Bush, som fremstår som «cowboyen fra Texas». Han sang:
Some humans ain’t human
Though they walk like we do
They live and they breathe
Just to turn the old screw
[Noen mennesker er ikke mennesker
Selv om de går som vi gjør
De lever og de puster
Bare for å vri den gamle skruen]
Prines siste album The Tree of Forgiveness, utgitt i 2018, var nok et sterkt tillegg til hans katalog. Sammen med mer seriøse sanger inkluderte det den morsomme «Egg & Daughter Nite, Lincoln Nebraska, 1967», om ivrige unge landsens gutter som stakk for å møte bønders døtre på den lokale rulleskøytebanen.
Et halvt århundre inn i karrieren fortsatte Prine å lage meningsfull musikk som underholdt og beriket lytterne. Han ble venn med, og var mentor for mange unge countryartister underveis. En av dem, den talentfulle Sturgill Simpson, har også testet positivt for Covid-19.
Det som ser ut til å ha vært en grunnleggende godhet kom gjennom i alt John Prine gjorde. Iris DeMent uttrykte det meget vel i en kommentar publisert den 10. april i Rolling Stone, som var: «Vi vet alle at John beæret karakterene i hans sanger. Noen av oss som er heldige nok til å ha sett et av showene hans vet at det gjorde han også for sitt publikum. Jeg, som én, vet at det gjorde han også på lastebilholdeplasser, og også på Dairy Queens. John var en av tidenes store beærere av andre.»
Det er ikke noe tvil om at hans liv, i en alder av 73 år, ble kuttet for kort.