Den siste delen av HBOs seks-episoder-filmatisering av Philip Roths roman fra 2004, The Plot Against America, ble kringkastet den 20. april. Miniserien ble skapt og skrevet av David Simon og Ed Burns, og regissert av Minkie Spiro (episoder 1 til 3) og Thomas Schlamme (4 til 6).

Romanen og dens fjernsynsfilmatisering forestiller seg en alternativ historie der luftfartshelten og Hitler-beundreren Charles A. Lindbergh (1902-1974) blir Republikanernes presidentkandidat i 1940 på en heftig antikrig-plattform, og på grunnlag av hans personlige popularitet vinner generalvalget mot den to-periode-sittende Demokraten Franklin D. Roosevelt.

Bokas forteller er en karakter som heter Philip Roth, som i likhet med romanforfatteren (som døde i 2018) var syv-åring i 1940, og bor i det overveiende jødiske Weequahic-nabolaget i Newark, New Jersey sammen med sin far Herman, en forsikringsagent, og sin mor Bess. (I HBO-serien er familiens navn endret til Levin.)

Simon-Burns-serien er seriøst og intelligent skrevet og gjennomført, og selv om den tidvis faller under romanens nivå fra et psykologisk eller historisk synspunkt, forbedrer den faktisk Roths verk i andre sammenhenger.

Ved slutten av serien kan seeren tilgis om han eller hun holder fast ved ganske motstridende oppfatninger og følelser, sentimenter som kan ha flyttet i en positiv retning på et gitt tidspunkt, og i en mer negativ bare øyeblikk senere.

Det er urovekkende, ekte sosial sannhet her i den mørke og illevarslende vendingen av den amerikanske staten under Lindbergh og hans medsammensvorne (inkludert bilmogulen og den rabiat antisemittiske Henry Ford som innenriksminister) mot autoritært styre og åpen masseundertrykking. Faktisk, det kan skje her!

Serieskaperne skildrer effektivt de nedre-middelklasse Levinsenes angst og desperasjon, der de sammen med deres slektninger og naboer prøver å hanskes med en stadig mer truende politisk og eksistensiell situasjon. Det er virkelig rørende og overbevisende passasjer. Serieskaperne har deres øyne tydelig på de nåværende omstendighetene, og på Trump-administrasjonens ville høyreorienterte utspill.

På den annen side er den bredere sosiale og historiske dynamikken dårlig representert, og her har forfatterne og regissørene direkte arvet sine problemer fra Roth og hans roman. Selv om serien antyder visse av æraens sosiale og økonomiske utviklingstrekk, har den en tendens til å se fascisme, i Amerika og andre steder, bare som oppblussingen av år-gammelt hat og fordommer, spesielt mot jødene.

Denne oppfatningen underbygges av en svært selektivt betraktning av Amerika på slutten av 1930- og 1940-tallet. Bare en håndfull år etter 1930-tallets store sitt-ned streiker og andre enorme klasseslag fremstiller The Plot Against America en nasjon med den nesten gudelignende Roosevelt og hans supportere, blant de mer fremtredende sladrespaltisten Walter Winchell og New Yorks ordfører Fiorello La Guardia, på den den ene ekstremen, og fascisten Lindbergh, tilsynelatende støttet eller tolerert av flertallet av «vanlige amerikanere», med romanens ord «titusenvis av dem, kanskje millioner av dem» som hatet jøder, på den andre. Arbeidernes massebevegelse er fraværende, med de nylig oppståtte industrifagforeningene, og særlig Kommunistpartiet, Sosialistpartiet, trotskistene, venstreorienterte kunstnere og forfattere, og resten av datidens intellektuelle og ideologiske innbyggere.

Vi skrev en innledende omtale av serien i slutten av mars, som så på del 1 og 2. I delene 3 til 6 fortsetter Levinsenes og resten av Amerikas drama, og når et klimaks.

Etter å ha inngått en nøytralitetspakt med nazi-regimet i Tyskland initierer den nye Lindbergh-administrasjonen forskjellige programmer som tar sikte på å absorbere og oppløse Amerikas jøder inn i den generelle befolkningen. Tenåringen Sandy Levin (Caleb Malis), oppmuntret av si tante Evelyn (Winona Ryder) og delvis i opprør mot sin far Herman (Morgan Spector), ønsker å ta del i programmet ved å tilbringe tid på en gård i Kentucky. Først motsetter Herman seg Sandys deltakelse.

Levinsene som familie tar seg en lenge planlagt tur til Washington DC, der de møter både stadig mer frittalende antisemittisme og elementær anstendighet.

Den pompøse, nedlatende rabbineren Lionel Bengelsdorf (John Turturro), som Evelyn – den ugifte søstra til Bess Levin (Zoe Kazan) – har utviklet en personlig relasjon til, er gitt betydelig autoritet som en offisiell funsksjonær for, og som det «jødiske ansiktet» til den ultra-høyre administrasjonen i Washington, forsvarer dens handlinger med egeninteressert sofisteri.

Alvin Levin (spilt av den irskfødte Anthony Boyle), Herman Levins foreldreløse nevø, melder seg for det kanadiske militæret for å slåss mot Hitler, men mister et bein under en kommandoperaksjon. Han kommer hjem, fortvilet og ødelagt. Fordi han tok opp våpen mot Tyskland, nå en alliert av USA, kommer Alvin for FBIs årvåkne, illevarslende øye, som anser ham som en «kommunist» og klarer å få ham sparket fra jobben. Alvin, stort sett skildret i Roths roman som en døgenikt, skal i Simon og Burns’ versjon av ting, selv om han er trukket mot et liv av småskala gangsterisme, senere komme til live og delta i motstanden mot Lindbergh.

En av de sentrale trådene i episode 4 omfatter den heftige iveren til Bengelsdorf og Evelyn for å delta på en statsmiddag i Lindberghs Hvite hus, til ære for den tyske utenriksministeren og ledende nazisten Joachim von Ribbentrop (Orest Ludwig). Herman og Bess Levin er forferdet bare ved tanken, men Sandy, som tanta også har sikret invitasjon for, er fast bestemt på å delta. Når foreldrene holder tilbake deres tillatelse kaller Sandy dem «ghetto-jøder», og fordømmer faren sin som «verre enn Hitler».

Herman og andre jødiske ansatte ved Metropolitan Life Insurance blir beordret til å flytte til det amerikanske «heartland», som del av utvidelsen av et av rabbi Bengelsdors program for assimilering. I stedet for å flytte familien sier Herman opp sin stilling og begynner å jobbe for broren Monty (David Krumholtz), en vellykket og kynisk handelsmann i frukt. I en tidligere utveksling har Herman beskyldt sin bror og andre jødiske forretningsmenn for å innordne seg med, og imøtekomme Lindbergh, fordi i det minste for øyeblikket er virksomheten god og profittene stiger. Som David Simon påpeker i den tilhørende podcasten: «Det er utrolig hva Dow [aksjebørsindeksen] kan gjøre med noens samvittighet».

Bengelsdorf og Evelyn gifter seg på overdådig vis, uten at Levinsene er til stede. Bisart kunngjør Walter Winchell (Billy Carter), en høylydt og skoldende kritiker av Lindbergh, sine planer for å stille som president. Herman deltar på et av Winchells politiske stevner, som blir angrepet av fascistbøller. Når han kommer slått til blods hjem, truer Bess med å forlate ham og ta med seg barna til Canada dersom han fortsetter sin offentlige politiske opposisjon.

Fascistkrefters attentat på Winchells i Louisville utløser opptøyer og antijødiske pogromer i ei rekke byer. En tidligere nabo av Levins, fru Wishnow (Kristen Sieh), som ble tvangsbosatt i Kentucky, blir angrepet og myrdet av Ku Klux Klan. Herman og Sandy setter kursen for å hente hennes forfjamsede og knuste unge sønn Seldon (Jacob Laval) hjem til Newark.

Folkelig opposisjon mot Lindbergh begynner å mobiliseres, gitt stemme av ordfører La Guardia. I mellomtiden savnes presidentens fly, og visepresident Burton Wheeler overtar autoritet og myndighet, og innfører krigsrett. Alvin slutter seg med i ei underjordisk motstandsgruppe. Rabbi Bengelsdorf blir arrestert som en «jødisk Rasputin» (med Henry Fords ord), og Evelyn frykter at hun kan være neste. Bess nekter å gi henne ly: «Jeg vil alltid elske deg, men jeg vil aldri tilgi deg.»

På mystisk vis avleverer presidentfruen [First Lady] Anne Morrow Lindbergh (Caroline Kaplan) en landsdekkende henvendelse som oppfordrer til en slutt på angrepene mot jøder og et umiddelbart presidentvalg. Roosevelt fører kampanje for nok en periode, og på valgkveld avventer Levinsene spent utfallet ...

Som nevnt, det er virkelig rørende og kraftfulle sekvenser i denne filmatiseringen av The Plot Against America. Både Herman og Bess Levin kommer over som omsorgsfulle og beundringsverdige mennesker, i stand til stor uselviskhet. Bess’ innsats over telefon for å berolige Seldon, forferdet over sin mors forsvinning, er et av hennes beste øyeblikk. Herman er hardtarbeidende og samvittighetsfull, hele tiden og helt legitimt sint, om enn farlig naiv om permanensen og stabiliteten av USAs demokratiske institusjoner.

Om Herman skriver Roth beundrende, «det var nok for ham å gjøre noe (snarere enn alt) av seg selv, og gjøre det uten å ødelegge livene rundt seg. Min far ble født for å konfrontere, men også for å beskytte, og det å forårsake skade på en fiende fikk ikke hans bryst til å svulme slik det gjorde for hans eldre bror (for ikke å snakke om resten av de brutale fremfusende machere [mektige, innflytelsesrike personer]).»

Portrettene av rabbi Bengelsdorf og Evelyn er spesielt innsiktsfulle og relevante. Bengelsdorf, med hang til å pontifisere, ifølge Roth, om «‘amerikaniseringen av amerikanere’ som det beste middel for å bevare vårt demokrati mot ‘bolsjevisme, radikalisme og anarkisme,’» er fatalt tiltrukket av berømmelse og makt. Rabbien er i stand til å rasjonalisere enhver forbrytelse og ser ned på Newarks jødiske «hoi polloi», og forblir uvitende hele veien om masselidelsen som Lindbergh-administrasjonens politikk medfører. Evelyn, usikker, ustabil, selvopptatt og til slutt ynkelig, er et bilde av småborgerlige ambisjoner og villfarelser.

The Plot Against America er uvanlig amerikansk fjernsyn. Serien målretter offisielt hykleri og reaksjon, profittering og politisk korrupsjon, og mer generelt, mange av de løgnene som det offisielle Amerika forteller om seg selv, og den er designet som oppmuntring til tenking og kritikk. Simon og Burns gjør ingen hemmeligheter av sin antipati for Trump-administrasjonens xenofobi, antiimmigrant-ondskapsfullhet og reaksjonære sosialpolitikk. Simon ser «åpenbare paralleller» mellom det fiktive valget av Lindbergh og den faktiske veien til makt for Trump.

Grunnen til å gjøre serien nå, forklarer han, «er ikke å krangle om antisemittisme i 1940. Dommen over isolasjonisme, og om Lindbergh og America First, er allerede falt. Ingen grunn til å gjøre dette for å ta opp igjen dét argumentet. Det er allegorisk for hva som skjer med mennesker med svart og brun hud, og immigranter og muslimer, akkurat nå. Og jeg håper folk vil se det i noen henseender – det Roth gjorde med jødiske amerikanere gjelder videre fremover.»

Simon (The Wire, Generation Kill, Treme, The Deuce) er en av de mer interessante og provoserende individene som arbeider i amerikansk fjernsyn for tiden. Han og Burns, en tidligere politimann i Baltimore (som ser politiet som «de velståendes forsvarere» som «velger oligarkiets side»), synes forpliktet til å motvirke brutaliseringen og dumheten i så mye samtidig populærkultur.

Mye de gjør er kredittverdig. Men det er ingen grunn til å lukke øynene for de seriøse begrensningene i deres utsyn, knyttet til liberale og Demokrat-parti-kretser, og konsekvensene for deres kunstneriske arbeid.

Simon, som mange i hans velstående miljø, støttet Barack Obama og ser på Trumps 2016-seier som et reaksjonært tilbakeslag mot den angivelig «progressive» Demokrat-presidenten.

For eksempel bemerker han at første gang noen foreslo at han skulle lage film av The Plot Against America «var rett etter at Obama ble innviet for andre gang» i 2013. Boka forekom ham da «bare som en gjenstand, mens landet forflyttet seg i en mer inkluderende retning, og vi var mindre utsatt for frykt for den andre. Jeg så det bare ikke. Det føltes ikke som det politiske øyeblikket vi var i.»

Dette avslører hvor fjern Simon - som den øvre-middelklassens «venstre» som helhet – var fra de sviende økonomiske og sosiale betingelsene som store lag av befolkningen sto overfor og deres sydende sinne. Det var masseavsky mot Obama og Demokrat-kandidaten Hillary Clinton i 2016, som hadde en manifestert forakt for arbeiderklassen. Etter Simons syn ble imidlertid Trump valgt fordi det amerikanske folket var «sårbart for demagogi eller xenofobi» (med forfatter-produsentens ord).

Simon og Burns, som Roth selv, strekker denne misforståtte tenkningen til den mer generelle presentasjonen av fascisme. Som antydet ovenfor, tenderer romanen og serien begge mot synet at den fascistiske faren stammer fra befolkningens medfødte eller latente bogotteri. Som Herman Levin hevder i den siste episoden: «Hatet er der. Det er som tørt løv som venter på en gnist.» I Roths bok er Europa i 1940 i forfatterens vurdering redusert til et sted «der det var en tusen-år-gammel historikk for antisemittisme dypt forankret i det vanlige folket, og hvor nazi-styret var absolutt.»

Dette er feil og desorienterende. Borgerskapet i moderne kapitalistsamfunn vender seg mot fascistløsningen under betingelser av en økonomisk og sosial krise, som ikke lenger kan begrenses og kontrolleres innen demokratisk-parlamentariske former. Nettopp når og hvor det føler seg mest truet av faren for omveltning nedenfra, og til syvende og sist revolusjon og sosialisme, bestreber styringseliten seg med alle midler på å få klemt hver dråpe tilbakeskuenhet ut av de siste fordommene til de som selv er produkt av undertrykkelse, og konstruerer en massebevegelse på deres grunnlag.

Nazismens seier, som Leo Trotskij og trotskistbevegelsen har hevdet og bevist i løpet av flere tiår, ble imidlertid bare muliggjort av den tyske sosialistbevegelsens dype krise, som skutslet vekk eller forrådte mange muligheter mellom 1918 og 1933 for å få satt en slutt for tysk imperialisme. Det var ikke den iboende antisemittismen til «vanlige folk» i Tyskland som tillot Hitler å komme til makten, men de lammende, reaksjonære politiske retningslinjene til Det sosialdemokratiske partiet og Kommunist-partiet, som viste seg «å være politisk bankerotte og fullstendig ute av stand til å by de plagede massene en vei ut av katastrofen skapt av kapitalismen» (David North, «En kritisk gjennomgang av Daniel Goldhages Hitlers villige bødler» [engelsk tekst]).

I Roths roman ender Lindbergh-administrasjonen like brått og uforklarlig som den oppsto. Flyver-presidentens fly forsvinner, Wheeler-regimet kollapser og Roosevelt feier til makten i et spesialvalg. Det er så godt som ingen forsøk på å redegjøre for den plutselige endringen i folkelig oppfatning og stemning. Fascisme og antisemittisme reduseres til en sykdom som bryter ut, gjør sin forferdelige skade for deretter å avta, for å ligge mer eller mindre skjult under overflaten inntil neste utbrudd.

HBO-serien er faktisk mørkere i sin konklusjon, igjen antageligvis påvirket av den nåværende amerikanske situasjonen. Resultatene fra 1942-valget er fortsatt under tvil der serien konkluderer. Vi ser stemmesedler bli brent, kanskje vil resultatet bli rigget ...

Simon og Burns gjør mange ting rett her, selv om de også får viktige ting feil. Om ikke annet, deres oppnåelser vil oppfordre andre til å gå lenger og forfølge sosiale og historiske anliggender mer dyptgående. Og det er ingen liten ting.

Forfatteren anbefaler også:

Filmatisering av Philip Roths roman The Plot Against America på HBO: Hvis USA hadde blitt fascistisk

[27. mars 2020]