Mange tusen foreldre, elever, pedagoger og barnevernarbeidere har opponert mot den chilenske regjeringens skyv for klasseromsundervisning under den forventede toppen for koronaviruspandemien. Påskyvet fra president Sebastian Piñeras ultrahøyre-regjering er som respons på den utdypende økonomiske krisen og kravene fra finans- og selskapseliten om øyeblikkelig gjennomføring av tilbake-til-arbeid-tiltak, uansett helsemessige konsekvenser. Utdanningsminister Raul Figueroa og helseminister Jaime Mañalich har gått i front for kampnjen for en gjenopptakelse av arbeidet.
I en bedragersk raljering i slutten av forrige måned sa helseminister Mañalich at han hadde motsatt seg nedstengingen av skoler helt fra begynnelsen av, fordi det utsatte barn for å bli skadelidende. «Vi ville aldri, vi delte aldri som helsedepartement ideen om å stenge ned skolene, aldri. Og de bevisene vi nå har samlet viser at denne nedstengingen virkelig var en alvorlig feiltakelse, som etterlot barn uten vaksinasjoner, uten utdanning, uten mat, uten beskyttelse,» hevdet han.
Dette var ikke annet enn et ondsinnet forsøk på å tvinge foreldre til å sende sine barn tilbake til skolene. Faktum er at hele administrasjonen har respondert på pandemien med kriminell uaktsomhet og blanke løgner, der den helt fra begynnelsen av forsøkte å bagatellisere farene reist av det nye koronaviruset. Mañalich hevdet først at viruset ville mutere til noe i likhet med en vanlige influensa. Tidlig i april hevdet han bedragersk at antallet infeksjoner hadde flatet ut, og at Chile hadde passert sin første topp. I dag utsteder han Covid-19-immunitetskort og insisterer på at de som har vært infiserte men er frisknet til, ikke kan bli infisert på nytt, i en total ignorering av Verdens helseorganisasjons advarsel om å unngå kategoriske påstander om virusets enda ukjente innvirkninger.
De offentlige sykehusene blir fortsatt strupet for kritisk utstyr, PPE og personell, mens det har blitt avslørt at noen privatsykehus ikke har akseptert å ta imot Covid-19-pasienter. Antallet nye mekaniske respirator-ventilatorer som ministeren hevdet ble kjøpt i januar, har i løpet av tre måneder falt fra å være 1 000 til 600, så til 400 og da de endelig ankom i forrige uke var det 72.
Når det gjelder Mañalichs påstander om hans bekymringer har til dags dato flertallet av landets barn ikke blitt vaksinert mot influensa, fordi helseavdelingene nasjonalt gikk tomme for vaksine tidligere i april, mens matkurvene regjeringen lovet skulle besørge ernæringen av hvert barn i en urbefolkningsfamilie har vist seg å være like fraværende som ventilatorene.
Utdanningsminister Figueroa motsa Mañalichs påtatte alarmering da han meldte sin egen ondsinnede kommentar: «Jeg hører stadig vekk fra foreldre som føler at det å gjenoppta klasseromsundervisningen betyr å utsette barna deres for ekstrem risiko. Vi vet bedre, for barn er ikke er en risikofaktor for viruset.»
Men helsedepartementets egne, om enn bare delvise og mangelfulle tall avslører at godt over 1 000 barn og ungdommer har pådratt seg viruset, og dessuten er i stand til å smitte de som i Chile i all hovedsak er rammet, nemlig 20- til 60-åringer, som til sammen utgjør 76,6 prosent av totalen på bekreftede tilfeller, som siden den 3. mars raskt har steget til tirsdagens 22 016. Denne «yrkesaktiv alder»-gruppa utgjør 57 prosent av dem som trenger sykehusinnleggelse, inkludert intensivpleie. Detaljdata om de 275 personene som har omkommet er ikke tilgjengelig. Antallet er heller ikke det reelle for omkomne, for som Mañalich selv forklarte, regner han som tilfrisknende «de mennesker som har gått 14 dager siden diagnosen, eller som dessverre har dødd». Slik er forakten for menneskeliv!
Lærere, elever og foreldre har meldt intens kritikk av Figueros og Mañalichs oppflammende uttalelser. Isidora Godoy, koordinerende forsamlingsleder for videregåendeskoler, sa at ungdomsskole- og videregåendeelever ikke kommer tilbake til skolene mens antallet infeksjoner fortsetter å øke, og forklarte at utkantskolene «ikke har de mest minimale helsetiltakene. Vinteren kommer, og vi finner klasserom som lekker, skitne toaletter,» blant andre ting.
Silvia Silva, leder for barnevernarbeidere, insisterte: «Fra dag én har vi kategorisk oppfordret [barnevern-] arbeidere til ikke å møte på deres arbeidsplasser. Vi har holdt fast ved ... at hverken frivillig, eller noen annen form for arbeid vil videreføres, siden vår tjeneste er enormt sensitiv.»
Luciana Cortés, en lærer i kommunen Pedro Aguirre Cerdas, og en av mange som har gitt uttrykk for deres opposisjon på nettet, sa: «Vi mener at regjeringen per i dag ikke har besørget de nødvendige forutsetninger for å desinfisere våre skoler. ... Jeg oppfordrer utdanningsarbeidere, assistenter, foreldre, elever og lærere til å si at [den 27. april] eller når regjeringen vil begynne å gjenoppta klasseromundervisning, da stiller vi ikke tilbake på skolen.»
Online-klasser ble igangsatt i mars, men som med alle andre aspekter av det sosiale liv, har det avslørt hvor stratifisert det chilenske samfunn er: 44 prosent av husholdningene har ikke noen fast internettforbindelse, 170 kommuner i landet, som representerer over 77 000 mennesker, har ingen Internett-tilgang, og bare 30 prosent av befolkningen har tilstrekkelig tilgang til Internett. En TV-kanal ble lansert for å besørge utdanningsressurser.
Fem hundre lærere ble permittert ved slutten av fjoråret, og hundrevis flere ble oppsagt før begynnelsen av skoleårets første semester, av borgermestre av alle varianter, fra Sosialistpartiet (PS) og det stalinistiske Kommunistpartiet (PCCh), fra pseudo-venstre-partier og til de uttalt høyreorienterte. Det er del av av den enorme arbeidsplassuttynningen som videreføres ubehindret. 400 000 arbeidere ble erklært overflødige i februar og mars, der mange ikke fikk noen kompensasjon for mange års tjeneste. Etter vedtak av en lov som tillater arbeidsgivere å permittere arbeidere på grunn av pandemien, utnyttet ytterligere 56 986 foretak den nye loven og det rammet 800 000 arbeidsplasser i den andre uka av april.
Trekk er nå på gang for å sløye lønningene, medregnet for utdanningsarbeidere som har ei startlønn på NOK 9 200 per måned for 44 timers skift, og der husleier tar mer enn halvparten av inntekten med et gjennomsnitt på NOK 5 950.
Evelyn Matthei, den spesielt motbydelige Providencia-borgermesteren fra det høyreekstreme partiet Union Democratica Independiente (UDI), som opptrer på TV-skjermen ad nauseam, erklærte: «Spørsmålet er, vil vi være istand til å kunne fortsette å betale [lærere], for jeg kan fortelle dere at jeg har ikke til å klare meg til slutten av året i kommunen, så jeg kutter alles lønninger, alle sammen.»
Som datter av en general oppsummerte hun konsist den chilenske styringsklassens holdning til arbeiderklassen og utdanningen av dens barn: «La oss se, først og fremst, halvparten av det er ubrukelig. Jeg var en lærer i et helt år, halvparten av fagplanen brukt i matematikk er rent søppel, det vil aldri være nyttig for dem igjen i livet, hvorfor skal barn måtte lære å lage logaritmer, har noen noen gang brukt logaritmer?»
Koronaviruset har eksponert en dyp krise på alle sosiale områder. Selv om hverdagsbetingelsene alltid var usikre og skjøre, blir de nå i dag uutholdelige. Den chilenske staten garanterer ikke retten til helse, utdanning, sosialtjenester, bolig, økonomisk trygghet, pensjoner eller andre sosiale nødvendigheter, fordi det hele har blitt plassert i hendene på store innenlandske og transnasjonale selskaper og konglomerater.
Befolkningen for øvrig har blitt etterlatt til å klare seg selv i regi av det «frie marked». Resultatene kan leses av de siste indeksene over sosial ulikhet: Den rikeste 1-prosenten i Chile konsentrerer 33 prosent av nasjonalinntekten i sine hender; 70 prosent av arbeiderne tjener mindre enn NOK 6 800 per måned, 70 prosent av pensjonistene lever på en pensjon som er under NOK 3 400, 11,5 millioner mennesker står i gjeld, og 4,7 millioner er på etterskudd med nedbetalinger.
Der staten har grepet inn, har det vært for å overføre den offentlige formuen til bank- og foretakseliten. Bortsett fra å styrke de undertrykkende statsinstitusjonene var et av de første tiltakene Piñera iverksatte som respons på pandemien ei redningspakke på $ 12 milliarder [NOK 123 milliarder], hovedsakelig i form av kapitalisering av statsbanken for å øke likviditeten og implementere skattefritak, der de største fordelshaverne var store og mellomstore selskaper. Ytterligere tiltak ble kunngjort i den andre uka av april, for angivelig å garantere likviditet til små og mellomstore bedrifter (SMB) i form av nullrentelån garantert av staten, men hvor igjen store selskaper tok brorparten.
Hva angår de mer enn 1,2 millioner som nylig er permitterte, beror støttesystemet som Piñera vedtok med Kongressens godkjenning, den såkalte «sluttvederlagforsikringen», på at de arbeidsledige får tilgang til midler de ble tvunget til å ansamle på individuelle kontoer mens de var sysselsatte, med et ubetydelig bidrag fra staten. Når det gjelder arbeidsstyrken på 2,6 millioner i den uformelle sektoren, sammensatt av gateselgere og superutbyttede arbeidere uten kontrakter, har de praktisk talt ikke fått noen bistand. En mye hauset stimulanspakke for å bistå denne prekære sektoren som er hardest rammet av karantener og tiltakene for sosial distansering, besto av en engangsbetaling på NOK 615, nok til å fortsette å sulte i brakkebyene eller på gata, når koronaviruset når sitt høydepunkt den kommende vinteren.
Det er derfor betydningsfullt at elever, lærere, forelesere, utdannings- og barnevernspersonell og andre deler av arbeiderklassen på tvers av hele Chile tok avstand fra utdanningsdepartementets ordre om å gjenåpne skolene fra den 27. april. Avvisningen viser at hele det politiske etablissementet er blottet for legitimitet i millioner av chileneres øyne og enhver av dets beslutninger blir oppfattet med ekstrem fiendtlighet og dyp mistanke. Når det gjelder gjenåpningen av skoler var regjeringen forpliktet til å foreta et volte face [kuvending], men presser fremdeles på for å få gjenopptatt arbeidet.
Responsen avslører også at de uforlignelige massedemonstrasjonene som brøt ut i oktober i fjor siden har utviklet seg, og nå inkluderer stadig større deler av arbeiderklassen, ikke bare i form av streiker og stevner, men i lokale aksjoner og initiativ som tar sikte på å beskytte sikkerheten til lokalsamfunn fra spredningen av koronaviruset. Faktisk fortsetter det å bryte ut demonstrasjoner over hele landet, også under karantener og portforbud som blir håndhevet av det beryktede Carabinero-politiet og militæret.
Den 1. mai så Carabineros gjennomføre voldelige arrestasjoner av demonstranter, der de banket løs på og rundet opp ledere for fagforbundet CUT, menneskerettighetsadvokater og medlemmer av både nasjonale og internasjonale medier, deriblant CNN Chile, Prensa Latina og Telesur. Ved en tidligere hendelse, som minnet om de verste dagene under militærdiktaturet, åpnet to Carabineros ild fra et umerket kjøretøy mot en demonstrasjon i Santiago-området La Florida den 27. april, hvor de såret 10.
Mens de sosiale spenningene nå øker er det tiltakende opposisjon mot den offisielle chilenske venstresiden, som består av Sosialistpartiet (PS), det stalinistiske Kommunistpartiet (PCCh) og deres pseudo-venstre-satellitter, som i sine stillinger som borgermestre, parlamentsmedlemmer, senatorer og fagforeningsledere har vært medvirkende for påleggingen av regjeringens politikk.
Raúl Núñez Browton, som er lærer, reiste skarp kritikk mot lærerfagforbundet som «ikke har tatt grunnplanet i betraktning i det hele tatt». Anliggender som reduksjon av antall elever i klassene, regjeringens tilbakeholding av pensjonerte læreres rettigheter i to påfølgende år, og den «historiske gjelden» skyldt til lærere som ble forfulgt under det 17-år-lange militærdiktaturet, at ansiennitet ikke gjøres gjeldende, og usikkerheten for kontraktsarbeidere – ingen av disse presserende sakene har blitt behandlet av fagforbundslederskapet.
«Vi må også huske at så mange borgermestre, som Recoltas [PCCh-ordfører] og mange andre som nå spiller de snille typene, disse borgermesterne er de som har svartelistet og forfulgt lærere ... deres partier som PS, PCCh stemte imot arbeidere med [permitterings-] loven, som helt klart favoriserte big business.»
_________________________________________
Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien
• Covid-19-pandemien: En trigger-begivenhet i verdenshistorien (5. mai 2020)
• The American oligarchy decides for death (5. mai 2020)
• Trumps og Pompeos «store løgn» (5. mai 2020)