Åpningsrapporten til Det internasjonale online-maidagstevnet

Covid-19-pandemien: En trigger-begivenhet i verdenshistorien

Av David North
5 May 2020

Vi publiserer her åpningsrapporten levert av David North til 2020 International May Day Online Rally, holdt av World Socialist Web Site og International Committee of the Fourth International (ICFI) den 2. mai. North er styreleder for det internasjonale redaksjonsrådet for WSWS og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party (SEP) i USA.

**

Kamerater og venner,

Vi avholder mai-dagen 2020 under høytidelige og trykkende betingelser. Alle de som deltar på dette møtet er klar over og påvirket av tragedien som utspiller seg på tvers av hele verden. Covid-19-koronaviruspandemien, som begynte i januar, fortsetter å spre seg raskt. Per fredag var det registrert nesten 3,4 millioner smittetilfeller. Det totale antallet dødsfall, basert på offisielle rapporter, utgjør i underkant av 240 000. De reelle tallene er uten tvil vesentlig høyere.

Denne forferdelige kostnaden, og vissheten om at antallet dødelige tilfeller vil fortsette å øke raskt i dagene og ukene som kommer, er grunn til sorg. Hver dag blir tusenvis av liv forkortet. Så mange av våre medmennesker, som helt nylig feiret nyttår og så hen til sin fremtid og ikke hadde noen grunn til å tro de skulle ha så liten tid igjen, ble plutselig rammet og døde, ofte i løpet av få dager.

Men sammen med sorgen er det en voksende harme. Det enorme tapet av liv er ikke bare resultat av et biologisk fenomen. Regjeringenes responser – deres manglende forberedelser, deres svimlende inkompetanse og åpenlyse likegyldighet til arbeidende menneskers liv – blir over hele verden sett som resultat av underordningen av menneskelige behov til kapitalistprofitter og akkumuleringen av personlige formuer.

Innen begynnelsen av januar hadde utviklingen i Wuhan blitt offentlig rapportert og var bekjentgjort for hele verden. De kinesiske myndighetene og det medisinske samfunnet delte detaljerte informasjoner med deres kolleger over hele verden. Senere i dette møtet vil kamerat Peter Symonds undersøke anklagene som er fremmet mot Kina, og bestrebelsen for å få gjort syndebukk av landet for spredningen av pandemien, og for den forferdelige kostnaden det har medført. Men la meg si med en gang at forsøkene på å flytte skylden over på kineserne mislykkes med å forklare den fullstendige fiaskoen og den direkte benektningen fra den amerikanske, de europeiske og andre lands regjeringers side av å respondere raskt og effektivt på pandemien. Kritisk tid ble sløst vekk. For Trump-administrasjonen, og tverrparti-kongressutvalgene som var ansvarlige for å overvåke pandemien, var dét anliggendet de først-og-fremst var opptatt av, å få reddet Wall Street og de globale finansmarkedene, og ikke menneskeliv. De forfulgte en politikk som med rette ble definert av World Socialist Web Site som «ondsinnet forsømmelse».

For bare en måned siden, den 1. april, utgjorde det totale antallet bekreftede dødsfall over hele verden 42 540. I USA sto da dødstallene på 4 000. Den 1. mai hadde det globale antallet dødsfall nådd 240 000. I USA er antallet koronavirusofre per i dag [2. mai] 65 000. I løpet av de 30 dagene av april bukket nesten 200 000 mennesker under for viruset. Nesten 60 000 av disse ofrene var amerikanere. Men i løpet av de samme 30 dagene, midt under grufulle scener av død og lidelse, steg [børsindeksen] Dow Jones Industrial Average mer enn 30 prosent, indeksens mest eksplosive stigning på mer enn 30 år! Hva er grunnen til Wall Streets feiring av død?

Svaret er som følger: Ved slutten av mars vedtok Kongressen, uten debatt, og Trump signerte det til lov, ei multi-trillioner-dollar redningspakke for bankene, storselskaper og Wall Street-spekulanter. All den råtne gjelda som var akkumulert i løpet av det foregående tiåret, skulle dekkes. [Sentralbanken] Federal Reserve erklærte at det ikke ville være noen begrensning på summene som ville bli anvendt for å støtte finansmarkedene. Summer av penger så store at de var hinsides fatteevne ble skapt av Federal Reserves digitale trykkepresser og overlevert, uten betingelser eller begrensninger, til finans-selskaps-eliten. Så snart redningen var gjennomført var krisen som gjaldt styringsklassen i all vesentlig grad løst. Innvirkningen av pandemien på befolkningen var av liten interesse.

Pandemien er en historisk begivenhet som avslører kapitalistsamfunnets økonomiske, politiske, sosiale og moralske bankerott. Den legger nakent for dagen det uoverstigelige juvet som eksisterer mellom selskaps-finansoligarkene som kontrollerer og bestemmer kapitalistregjeringenes politikk, og arbeiderklassens interesser og behov.

I sin analyse av den nåværende globale krisen har World Socialist Web Site definert pandemien som en «trigger-begivenhet». Den kan sammenlignes med attentatet mot den østerrikske erkehertugen Ferdinand og hans kone, den 28. juni 1914. Den hendelsen førte raskt til utbruddet av første verdenskrig bare litt mer enn fem uker senere, i begynnelsen av august 1914. Hadde ikke attentatet funnet sted er det tvilsomt om krig ville ha kommet i august. Men før eller senere, kanskje vinteren 1914 eller året etter, ville europeisk og global kapitalismes og imperialismes økonomiske og geo-politiske motsetninger ha ført til en militær ildebrann. Attentatet fremskyndet den historiske prosessen, men det utøvet sitt resultat på eksisterende og meget lettantennelige sosio-økonomiske og politiske betingelser. Det samme kan sies om pandemien.

I årene som kommer, når historikere ser tilbake på Den store 2020-pandemien, vil de uunngåelig spørre hvorfor denne begivenheten utløste revolusjonære massekamper fra den internasjonale arbeiderklassen, og en global bevegelse for sosialisme. De lærde akademikerene vil gjennomgå disse hendelsene, og vil rette oppmerksomhet mot elitenes unnlatelse av å handle etter advarslene om en forestående pandemi, besørget av forskere i løpet av de to foregående tiårene. De vil ta til etterretning den katastrofale tilstanden av den sosiale infrastrukturen i det mektigste kapitalistlandet, som etterlot USA ute av stand til å yte tilstrekkelig medisinsk behandling for sine innbyggere. Historikerne vil helt sikkert understreke de svimlende nivåene av sosial ulikhet, oligarkenes skrubbsultne grådighet, deres plyndring av nasjonalressurser, deres nektelser av å tilby økonomiske lettelser for arbeidsledige arbeidere og desperate småbedrifter, og deres brutale pådriv for å fremtvinge en gjenopptakelse av arbeid under utrygge forhold. Og historikerne vil forsøke å forklare hvordan og hvorfor Det hvite hus i et øyeblikk av ekstrem krise var bebodd av en sosiopatisk og imbesil personlighet.

Som respons på disse spørsmålene vil marxistene forklare at kapitalistklassens respons på pandemien var å videreføre og intensivere de samme parasittiske økonomiske og sosiale politiske retningslinjene som den hadde anvendt de siste tiårene, for å motvirke kapitalistsystemets systemiske krise. Som i tidligere historiske perioder som var vitne til dyptgripende sosiale transformasjoner gjorde styringselitenes avvisning av å akseptere enhver reform, uansett hvor nødvendig, som påvirket deres rikdommer og makt, revolusjon uunngåelig. Historikeren R.R. Palmer som skrev om omveltningene i det attende århundre, fastslo: «Det var en konservativ motstand i Frankrike selv, som i vesentlig grad både utløste revolusjonen og drev den til lengder som ikke opprinnelig var forutsett.» Det nåværende kapitalistaristokratiet oppfører seg ikke annerledes enn sine føydale forfedre, og deres handlinger vil frembringe tilsvarende resultater.

Kapitalismens langtrukne forfall har funnet giftig uttrykk i prosessen kjent som finansialisering, det vil si den stadig mer ekstreme separeringen av generering av velstand og formue for de parasittiske foretaks-finans-elitene gjennom utvidelsene av kreditter, fra samfunnets produksjonsprosess. Særlig i etterdønningene av krasjet i årene 2008 og 2009 grep [sentralbanken] Federal Reserve i USA og sentralbanker i Europa inn for å redde bankfolket, storselskapene og Wall Street-spekulantene fra konsekvensene av deres hensynsløse spekulasjoner. Redningsplanken fra 2008 og 2009, kjent som «kvantitativ lettelse» [‘quantitative easing’], skapte betingelsene og forutsetningene for det påfølgende tiåret med ville spekulasjoner, som sendte de amerikanske og globale aksjemarkedene til store høyder, mens det intensiverte utbyttingen av arbeiderklassen.

Den gjeldsdrevne amerikanske og den globale økonomiens prekære tilstand hadde vist seg allerede før utbruddet av pandemien. Ved slutten av 2018 prøvde US Federal Reserve å motvirke det plutselige fallet av Wall Street-aksjeverdiene med ytterligere kutt av styringsrenta. Innen begynnelsen av 2020 hadde aksjeverdiene nådd rekordhøyder.

Utbruddet av pandemien, som fremtvang en plutselig nedstengning av produksjonen, og forstyrrelsen av inntektene hentet fra høyt belånte spekulative virksomheter, førte til det enorme nedsalget på Wall Street i mars. I en eksponering av Wall Street-verdivurderingenes fiktive karakter ble billioner av dollar skrellet av aksjeverdiene i løpet av få dager – raskere enn noe annet fall i moderne historie. Kollapsens hastighet avdekket den uvirkelige karakteren av den tidligere stigningen av aksjekursene, som i vesentlig grad hadde vært drevet av buybacks, dvs. tilbakekjøp av egne selskapsaksjer.

Konfrontert med ruinering vendte finans-selskapsoligarkiet seg igjen til Federal Reserve med forlangender om at de måtte reddes. Denne gangen krevde de ikke bare milliarder, men billioner av dollar. En ny versjon av kvantitativ lettelse ble opprettet. I den opprinnelige versjonen, opprettet som svar på 2008-krasjet, brukte Fed cirka $ 80 milliarder per måned for oppkjøp av de nødstilte eiendelene [‘assets’] i selskapenes balanseregnskaper.

I den nye versjonen av kvantitativ lettelse er Federal Reserves anskaffelser økt til $ 80 milliarder per dag [NOK 828 milliarder].

Inntektene som kreves for å betjene Federal Reserves store gjeldsekspansjon, krever en ekstrem intensivering av utbyttingen av arbeiderklassen. Det er denne nødvendigheten som har generert kampanjen som mediene har innledet for å få gjenopptatt arbeidet, selv under betingelser som truer arbeidernes liv.

Utdelingen av billioner av dollar til styringseliten vekker ikke bare utstrakt avsky og raseri. Det undergraver hele det økonomiske og ideologiske grunnlaget som kapitalistsystemets legitimitet beror på. I det uendelige utropes det at kapitalisten besørger kapitalen, og påtar seg risikoen. Ingen av disse påstandene holder vann. De finansielle ressursene blir besørget av samfunnet, og risikoen elimineres med løftet om uendelige redningspakker.

Den brutale politikken som føres av styringsklassen som svar på pandemien radikaliserer arbeiderklassen. Men denne radikaliseringen var godt i gang før utbruddet av pandemien. De siste årene har bevitnet en vesentlig eskalering av klassekonflikter. Senteret for strategisk analyse og internasjonale studier (CSIS) [Center for Strategic and International Studies], ei vesentlig imperialist-tankesmie, advarte i en analyse av sosiale konflikter publisert i mars, akkurat da pandemien gjorde sin første opptreden:

Vi lever i en tid av globale masseprotester som historisk sett er av enestående hyppighet, omfang og størrelse ...

Fra Beirut til Barcelona, fra Hong Kong til Harare, opplevde mer enn 37 land massive antiregjeringsbevegelser bare i løpet av de første fire månedene av 2019. Og i løpet av året 2019 fant det sted protester mot regjeringer i 114 land – 31 prosent mer enn ett tiår tidligere ...

Bemerkelsesverdi er at fremskredne økonomier ikke har vært immune mot denne bølga av omveltninger. Faktisk vokste sivile antiregjeringsprotester raskere i Europa og Nord-Amerika enn det globale gjennomsnittet. Fra innsettelsen av president Donald Trump den 20. januar 2017 og til den 1. januar 2020 deltok nesten 11,5 millioner amerikanere i 16 000 protester i hver eneste amerikanske delstat, som omfattet de fem største demonstrasjonene i USAs historie.

CSIS gjør denne foruroligede spådommen

I en stor dreining av historien har protester blitt dempet de siste ukene, sannsynligvis på grunn av utbruddet av det nye koronaviruset. … Koronaviruset vil sannsynligvis undertrykke protester på kort sikt, både på grunn av myndigheters restriksjoner i urbane områder og på grunn av borgernes egen motvilje mot å utsette seg for store offentlige forsamlinger. Avhengig av det fremtidige forløpet for denne sannsynlige pandemien, kan imidlertid regjeringsresponsene selv bli nok en utløser for politisk masseprotest.

CSIS retter oppmerksom på et annet viktig aspekt av denne økningen av masseprotester:

Én bekymringsfull signatur for denne epoken av masseprotester er fellestrekket av deres lederløse karakter. Innbyggere mister troen på nåværende ledere, eliter og institusjoner, og tar til gatene i frustrasjon, og ofte i avsky.

Det er sant at et revolusjonært marxistparti enda ikke står i lederskap for masser av arbeidere. Men prosessen hvorved den marxistiske – det vil si trotskistiske – bevegelsen vinner massenes lederskap, modnes raskt. Veksten i leserskaren til World Socialist Web Site, som nå har et internasjonalt publikum på godt over én million unike lesere per måned, indikerer utviklingen av en revolusjonær sosialistisk orientering i voksende deler av arbeiderklassen.

Leo Trotskij, grunnleggeren av Den fjerde internasjonale, insisterte på at den avgjørende faktoren for arbeiderklassens politiske orientering er de objektive forholdene som oppstår som følge av kapitalismens krise. Klassekampens logikk driver arbeiderklassen mot revolusjonære konklusjoner. Når de er vitne til hvordan styringsklassen plyndrer samfunnet og stapper sine bankkontoer med billioner som blir overlevert dem gratis, mister arbeiderne respekten for kapitalisteiendommens rettigheter. De gamle fordommene mot beslagleggingen av kapitalisteiendom fordamper.

Marx’ ord, skrevet ved konklusjonen av bind I av Das Kapital, antar brennende aktualitet i vår egen epoke: «Kapitalisteiendommens dødsbjelle lyder. Ekspropriererne blir ekspropriert.»

Endelig kan arbeiderklassen, der den gjennomgår denne krisen, erkjenne som aldri før de arbeidende massenes felles kamp og skjebne, over hele verden. Pandemien er en verdenserfaring, som krever en verdensløsning. I kampen mot koronaviruset blekner anliggender av hudfarger, etnisiteter, nasjonaliteter og kjønnsidentiteter til ubetydeligheter. Kampen mot pandemien krever overstigningen av alle nasjonale barrierer som hemmer menneskehetens produktive og progressive samarbeid.

Det er en dyptfølt fornemmelse av at verden må endres. Pandemien har avslørt kapitalismen som et anakronistisk sosialsystem, en barriere for fremskritt ikke bare i den mest generelle forstand, men også for menneskeartens overlevelse.

Objektive betingelser tvinger arbeiderklassen mot sosialistisk revolusjon. Men det som er objektivt mulig og nødvendig, må det handles på. Den essensielle koblingen mellom det mulige og dets realisering er den bevisste handling. Det er ikke nok å kritisere verdens tilstand. Oppgaven er å endre den. Derfor appellerer jeg til alle som ser og lytter, over hele verden, om å ta beslutningen om å bli med oss i kampen for å bygge Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) som Verdenspartiet for Sosialistisk Revolusjon.

___________________________________________________________

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Pandemien, profitter og kapitalismens berettigelse for lidelse og død

[20. april 2020]

Wall Street mesker seg på død

[16. april 2020]

Trumps kampanje for gjenåpning av næringsvirksomhet setter livet på spill for hundretusener

[13. april 2020]