Ytterligere detaljer fremkommer om bredden av finanskrisen i midten av mars

En artikkel i Wall Street Journal (WSJ) tidligere denne uka ga ytterligere detaljer om hvor nært finansmarkeder kom til en nedsmelting ved midten av mars.

Med tittelen «Dagen koronaviruset nesten knakk finansmarkedene», beretter artikkelen hvordan markeder for finansielle verdipapirer [‘financial assets’], vanligvis ansett som nesten like gode som cash, frøs til da «det nesten ikke var noen kjøpere».

«Finanssystemet har gjennomgått og tålt mange kredittkriser og markedskrasj, og minnene fra 1987- og 2008-krisene setter en høy terskel for dysfunksjonsmarkører. Men langsiktige investorer ... sier at midten av mars i år var, i løpet av en kort periode, langt mer alvorlig. Dessuten var belastningene på finanssystemet bredere enn mange hadde sett,» står det.

Meklere i jobb på handelsgulvet på børsen New York Stock Exchange [Foto: AP Photo/Richard Drew]

I vitneforklaringer og intervjuer har styreleder Jerome Powell i [den amerikanske sentralbanken] US Federal Reserve, strukket seg langt for å få understreket at reguleringsmekanismer og politiske retningslinjer innført etter 2008-krisen har styrket finanssystemet.

I sitt intervju sist søndag på CBS-programmet «60 Minutes», da han ble spurt om utsiktene til at amerikansk arbeidsledighet ser ut til å stige til nivåer ikke sett siden Den store depresjonen, uttalte Powell at finanssystemet dengang «virkelig mislyktes».

I motsetning til på 1930-tallet, hevdet han: «Her er vårt økonomiske system sterkt [og] har vært i stand til å tåle dette. Og vi brukte ti år på å styrke det, etter den siste krisen. Så det er en stor forskjell.»

Faktisk blir Powells forsikringer motsagt av Feds egen Finansielle stabilitetsrapport, utgitt sist fredag. Med fokus på krisen ved midten av mars bemerket rapporen: «Selv om reformene av finansforordningene siden 2008 har styrket finanssektorens motstandskraft betraktelig, forsterket likevel finanssystemet sjokket, og finanssektorens sårbarheter vil sannsynligvis være betydelige i den nærmeste perioden.»

Begivenhetene ved midten av mars avslørte hva som faktisk har funnet sted. Mens Fed har iverksatt begrensede tiltak for å forsøke å dempe noen av bankenes mer risikofylte aktiviteter, som hadde utløst 2008-krasjet, har farene ganske enkelt blitt forflyttet til andre områder av finanssystemet.

Bankenes spekulasjoner kan ha blitt noe redusert, men de utføres nå av hedgefond og andre finansaktører. De er finansiert med ekstremt billige penger besørget av Fed gjennom sentralbankens lavrenteregime og markedsoperasjoner som eksempelvis kvantitativ lettelse, og nyligst, bankens massive inngrep i over-natta repo-markedet [o. anm.: kortsiktige intra-bank-lån].

WSJ-rapporten, basert på intervjuer med Wall Street-operatører, gir en viss innsikt i hvordan finanssystemet «forsterket» sjokket forårsaket av pandemien.

Ronald O’Hanley, administrerende direktør for investortjenester og bankholdingselskapet State Street, beretter om situasjonen som konfronterte ham morgenen mandag den 16. mars. På søndagkvelden, før markedene åpnet, hadde Fed kunngjort at de kuttet sentralbankens styringsrente til null og hadde planer om å handle obligasjoner for $ 700 milliarder [NOK 7 billioner; dvs. 6 947,92 milliarder], men til ingen nytte.

I følge rapporten fortalte en nestleder til O’Hanley at «selskapsfinansdirektører og pensjonsfondsjefer, som fikk panikk av den tiltakende økonomiske skaden forårsaket av Covid-19-pandemien, trakk milliarder av dollar fra visse pengemarkedsfond. Dette tvang fondene til å prøve å få solgt noen av obligasjonene de satt på. Men det var nesten ingen kjøpere. Alle var plutselig desperate etter cash.»

Artikkelen bemerker at i stedet for å beroliges av Feds ekstraordinære søndagskveld-aksjoner, så «mange selskaper, regjeringer, bankfolk og investorer beslutningen som grunn til å forberede seg på det verst tenkelige utfallet av koronaviruspandemien». Resultatet var at et «nedtrekk for obligasjoner som da ble ei blautmyr».

Det utvidet seg til det som hadde blitt ansett som de mest sikre områdene av finanssystemet.

WSJ-artikkelen fortsetter: «Bedrifter og pensjonsfondsforvaltere har lenge vært avhengige av pengemarkedsfond som investerer i kortsiktig selskaps- og by- og kommunegjeld [‘municipal debt’] som anses som trygt og likvid nok til å bli klassifisert som ‘cash-ekvivalenter’. … Men denne mandagen trodde ikke lenger investorer at visse pengefond var cash-lignende i det hele tatt. Da de trakk sine penger ut, slet ledere med å få solgt obligasjoner for å imøtekomme innløsningsfordringer.»

Så alvorlig var krisen at Prudential, et av verdens største forsikringsselskaper, «også slet med normalt trygge verdipapirer [‘securities’]».

Artikkelen besørger et slående eksempel på hvordan, når et fundamentalt dysfunksjonelt og råtnende system søker å få gjennomført en reform, det generelt bare forverrer den underliggende krisen. Dette fenomenet har lenge vært kjent innen politikken, men begivenhetene ved midten av mars viser at det har gyldighet også for finans.

På mandagmorgen da krisen brøt løs, kontaktet Vikram Rao, desksjef for gjeldshandel for investeringsselskapet Capital Group, senior bankdirektører for en forklaring på hvorfor de ikke handlet, og ble møtt med samme svar.

«Det var ikke rom for å kjøpe obligasjoner og andre verdipapirer [‘assets’] og fremdeles forbli i samsvar med regulatorenes tøffere retningslinjer pålagt etter forrige finanskrise. Med andre ord, kapitalregler som var ment å skulle gjøre finanssystemet tryggere, tappet i hvert fall i dette tilfellet markedene for likviditet,» hevder WSJ-rapporten.

Krisen hadde vesentlig innvirkning på investorer som hadde giret [‘leveraged’] deres aktiviteter med store mengder gjeld – ett av hovedmidlene for å akkumulere finansiell profitt i et regime med lavt rentenivå.

I følge WSJ-artikkelen: «Nedgangen i eiendomsobligasjoner [‘mortgage bonds’] var så enorm at det knuste ei gruppe investorer som hadde lånt fra banker for å sprite opp deres avkastning: investeringsfond for eiendommer.»

Feds tiltak har, i det minste midlertidig, løyet stormen. Men det har de bare gjort ved essensielt sett å bli ryggdekningen for alle områdene av finansmarkedet — statsobligasjoner, by- og kommunalgjeld, kredittkort- og studielångjeld, repo markedet og selskapsobligasjoner, inkludert de som har falt fra investeringsgrad til søppel status [‘junk bonds’].

Og som Powell gjorde det klart i sitt «60 Minutes»-intervju, planlegger Fed å gå enda lenger dersom banken finner det nødvendig.

«Vel, det er mye mer vi kan gjøre,» sa han. «Jeg må få sagt at vi ikke er tomme for ammunisjon, ikke på noen måte. Nei, det er egentlig ingen grense for hva vi kan gjøre med disse utlånsprogrammene vi har. Så det er mye mer vi kan gjøre for å støtte økonomien, og vi er forpliktet til å gjøre alt vi kan, og så lenge vi trenger.»

Påstanden om at Fed støtter «økonomien» er en fiksjon. Sentralbanken opererer ikke for økonomien til millioner av arbeidende mennesker, men som Wall Streets agentur, som er beredt til å fjerne alle stengsler, slik at sugingen av rikdom opp til finansoligarkiet, som banken allerede har promotert, kan videreføres.

En indikasjon på hva «mer» kan innebære, er gitt i referatet fra Feds møte den 28. og 29. april.

Det var en diskusjon om hvorvidt Fed burde organisere sine oppkjøp av finansdepartementets verdipapirer [‘Treasury securities’] for å sette tak på avkastningen på obligasjoner [‘yield’] på obligasjoner med kort og mellomlang løpetid. Dette er ei retningslinje anvendt av Bank of Japan og som også nylig ble vedtatt av Reserve Bank of Australia.

Ingen umiddelbar avgjørelse ble oppnådd, men anliggendet vil helt sikkert bli reist igjen. Over de neste månedene vil det amerikanske finansdepartementet utstede nye obligasjoner for å finansiere CARES Act-operasjonene som har besørget billioner av dollar for å støtte opp storselskaper mens de bare besørger begrensede lettelser til arbeidere.

I seg selv vil utstedelse av ny statsgjeld føre til et fall i prisene på obligasjoner på grunn av økningen av tilbudet, som i sin tur vil føre til en stigning i obligasjonenes avkastning (pris og avkastning beveger seg i motsatte retninger) og dét promoterer en generell rentestigning – hvilket Fed for enhver pris ønsker å unngå av hensyn til Wall Streets interesser.

Den eneste måten Fed kan motvirke dette oppadpresset er å intervenere i markedet ved å kjøpe opp statsobligasjoner, og dermed holde avkastningen nede. Det ville formalisere det som allerede de facto finner sted, der kapitaliststatens ene arm, det amerikanske finansdepartementet, utsteder gjeld mens den andre arma, sentralbanken Fed, kjøper den.

Dette ville ytterligere høyne berget av fiktiv kapital, som begivenhetene ved midten av mars så billedlig avslørte ikke har noen egenverdi og essensielt sett er verdt null.

Styringsklassen kan ikke gjenopprette stabiliteten i finanssystemet ved at den skaper enda mer penger ved å trykke på en dataknapp. Reell verdi må pumpes inn i finansielle assets [verdipapirer] gjennom ytterligere intensivering av utbyttingen av arbeiderklassen, og en forsterket utvisking av sosialprogrammer.

Finanskriser presenteres i mediene og andre steder som om de dreier seg om tall. Men bak de økonomiske og finansielle dataene er interessene til to uforsonlig motsatte sosialklasser – arbeiderklassen, samfunnets store masse, og det regjerende selskaps- og finansoligarkiet, som har sine interesser forsvart av staten, der Fed er en essensiell komponent.

Som 2008 demonstrerte, er det som oppstår fra en finanskrise en utdypende klassepolarisering. Det vil nødvendigvis være resultatet av begivenhetene fra midten av mars. En massiv sosial konfrontasjon, som allerede utviklet seg lenge før pandemien kom inn på scenen, er overhengende der arbeiderklassen vil bli konfrontert med nødvendigheten av å slåss for politisk makt for å få tatt økonomiens og finanssystemets styringsspaker over i egne hender.

________________________________________

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Covid-19-pandemien: En trigger-begivenhet i verdenshistorien (5. mai 2020)

The American oligarchy decides for death (5. mai 2020)

Trumps og Pompeos «store løgn» (5. mai 2020)

Loading