Storbritannia: Johnson-regjeringens krise forverres etter Dominic Cummings’ pressekonferanse

Av Thomas Scripps og Chris Marsden
28 May 2020

Statsminister Boris Johnsons nøkkelrådgiver Dominic Cummings er i sentrum for en utdypende regjeringskrise, etter at det ble avslørt at han med familien hadde reist 416 kilometer til sine foreldre, under den britiske Covid-19-nedstengingen.

På mandag ettermiddag forsøkte Cummings å bortforklare sine handlinger på en pressekonferanse i Downing Streets rosehage. Hans historie var en vev av unnvikelser, halvsannheter og løgner.

Ifølge hans beretning mottok han en oppringning fra kona mens han var på jobb den 27. mars, på høyden av koronaviruskrisen, der hun fortalte at hun var syk og kanskje ikke i stand til å passe deres fire-år-gamle barn. Cummings dro hjem for å avklare med henne, og returnerte deretter til Downing Street. Dagen etter kjørte han de tre til sin familiegård i Durham, som bebos av hans foreldre.

Han påstod som formildende faktorer en antatt og ikke-belagt manglende evne til å få sikret barnepass i London, og frykt for «angrep» på hans hjem i London av venstreorienterte demonstranter. Durham ville også gi paret tilgang til barnepass, om nødvendig besørget av hans søster og hans nieser.

Cummings tilbrakte deretter to uker i Durham. Mye av hans beretning besto av kronglete berettigelser for forskjellige øyenvitners observasjoner av hans turer utenfor familiegården, og forsøk på å forhindre enhver etterforskning fra politiets side basert på mobiltelefonlokaliseringer.

Han hadde dratt til det lokale sykehuset for å hente kona og barnet, fordi det visstnok ikke var noen tilgjengelige drosjer. Skogområder der han ble sett spaserende var faktisk privateid av hans familie.

Men den desidert største fornærmelsen mot befolkningens intelligens var Cummings forklaring for at han ble sett den 12. april, ved ei elv ved den lokale landsbyen Barnard Castle. Han hevdet at Covid-19 hadde påvirket hans syn – et hittil ukjent symptom. Gitt at han dagen etter hadde tenkt å reise tilbake til London for å gjenoppta arbeidet, foreslo kona visstnok en «prøvekjøring», for å se om det var trygt å gjøre det.

Denne prøvekjøringen innebar en tur til et lokalt utkikksted, med kone og barn på slep, der han stoppet et sted langs elva, slik at hans barn kunne gå på toalettet. Dette bemerkelsesverdige barnet hadde tilsynelatende tidligere klart å reise 416 kilometer til Durham uten å behøve noen toalettpause, siden Cummings insisterte på at han ikke hadde stoppet underveis. Naturopplevelsen og «prøvekjøringen» sammenfalt med konas bursdag.

Ingenting av dette burde uansett ha funnet sted.

Da Cummings dro hjem for å pleie sin syke kone den 27. mars, trodde han at hun «kunne ha Covid». Han følte også at det var en «klar sannsynlighet» for at også han allerede var smittet. I henhold til hans egen regjerings retningslinjer var han derfor pålagt å forbli hjemme og i karantene med familien i 14 dager. I stedet vendte han tilbake til sitt arbeidssted i Downing Street, før han dagen etter kjørte sin syke familie hundrevis av kilometer på tvers av landet.

Hans handlinger er helt og holdent av samme stykke som Johnson-regjeringens erklærte politiske retningslinje om «flokkimmunitet» – det å la sykdommen bre seg uhemmet gjennom hele befolkningen. Toryene hadde motvillig sett seg tvunget til å innføre en nedstenging, men dét skulle ikke få stoppet Cummings fra å gjøre som han ville.

Påstanden om at hans handlinger var berettiget av de «eksepsjonelle omstendighetene» presentert av «trusler om vold» som etterlot ham «bekymret for muligheten for å måtte forlate min kone og mitt barn hjemme» er også tull og tøys. I motsetning til ham, observerte resten av befolkningen den nasjonale nedstengingen, og marsjerte ikke mot Islington.

Cummings sentrale oppgave under hele pressekonferansen var å beskytte Johnson, ved å hevde at han ikke hadde fortalt sjefen sin, eller noen annen ledende Tory, om statsministerens nærmeste rådgiver og politiske alliertes planlagte tur til Durham. I to uker skal angivelig ingen ha spurt hvor han befant seg.

Tvunget til å erkjenne at han må ha snakket med Johnson, på et eller annet tidspunkt under det to-uker-lange Durham-oppholdet, innrømmet han en senkveld-telefonsamtale som begge visstnok var for syke til engang å huske – inntil flere uker senere da Daily Mirror og Guardian avslørte Cummings forflytninger.

Cummings forkastelige forsøk på å få en slutt på Johnson-regjeringens krise over hans egne handlinger har bare utdypet den. Til tross for hans anstrengte innsats for å anmode om sympati for en «bekymret far», var det som kom klarest frem fra hans beretning det nakne klasseprivilegium og den knapt tildekkede forakten for de arbeidende menneskene han har krevd oppofrelser fra.

Det uendelige refrenget om at «fornuftige mennesker kan meget vel være uenige» om hans handlinger var en provokasjon for de millioner av mennesker som under nedstengingen ikke hadde fått se sine kjære – ikke engang da de døde, eller kunne delta i begravelser – og som ikke kunne nyte noen landlig retrett, inklusive privat skogområde.

Siden Margaret Thatchers betegnelse som «Jern-madammen» [‘the Iron lady’], har politiske feiginger og inkompetenter på «venstresiden» søkt å få investert deres motstandere med en kvasi-mystisk viljestyrke og en machiavellisk genialitet, for å unnskylde deres egne svik, og har nektet å slåss for dem de hevdet å skulle representere.

Cummings ble fremstilt som en slik «grå eminens» for hans rolle i Brexit-folkeavstemmingen, og for Johnsons politiske oppstigning. Han har nå fremstått som den nesten universelt foraktede legemliggjøringen av en hatet og kriseridd regjering. Det mest fortellende Cummings-inspirerte ordspillet er omarbeidingen av Johnsons råd «Stay Alert» under bekjempingen av viruset, til «Stay Entitled» – fra «Vær beredt» til «Vær berettiget».

Johnsons regjering er i fritt fall. Statsministerens egne godkjenningsvurderinger har falt til under null for første gang under pandemien, etter at han forsvarte og støttet Cummings. De står nå på minus 1 prosent, et fall fra 19 prosent for fire dager siden, og fra 25 prosent for to uker siden.

Nesten 40 Tory MP-er [Members of Parliament] har oppfordret Cummings til å trekke seg, deriblant den tidligere sjefinnpiskeren [Chief Whip] Mark Harper og tidligere kulturminister og tidligere justisminister Jeremy Wright. Douglas Ross, minister for Den skotske kontoret, trakk seg uoppfordret, og sa han «i god tro» ikke kunne forsvare Cummings’ opptreden.

I Financial Times (FT) advarte Miranda Green: «Dette er et stor fare øyeblikk for Mr. Johnsons regjering: Bare noen måneder gammel og konfrontert med en uforlignelig krise i fredstid, påminner den allerede en administrasjon som mister grepet.»

Lederne for alle hovedopposisjonspartiene har signert et åpent brev der de ber Johnson om å sparke Cummings – med det eneste unntaket av Labour Party-leder sir Keir Starmer. Sammen med fagforeningene er han fortsatt opptatt med å posisjonere seg som en nøkkelfigur i en de facto nasjonal enhetsregjering, som mange innen styringskretser anser som nødvendig for å kunne få pålagt tilbake-til-arbeid-pådrivet og de brutale angrepene på jobber, lønninger og betingelser som vil følge.

FT rapporterte på tirsdag at Labour Party har mønstret partiets siste «sjarmoffensiv» overfor [finansmiljøet] City of London, med skygge-City-minister Pat McFadden som holdt møter med representanter for bank- og kapitalforvaltningsrepresentanter som Standard Life Aberdeen, Storbritannias største børsnoterte fondsgruppe hva eiendeler angår, og Storbritannias handelsorgan for kapitalforvaltning Investment Association.

Iain Anderson, leder for offentlige-affærer-gruppa Cicero, sa: «Det er nå en helt konstruktiv og åpen relasjon, og snakk om partnerskap med finans igjen.»

Dersom arbeidere vil bli kvitt Johnsons regjering og vil ta på seg big business, da må de gjøre det selv – ved å bygge grunnplanorganisasjoner utenfor de råtne pro-kapitalistiske strukturene til fagforeningene og Labour Party, og i stedet basere seg på et sosialistisk program.

_______________________________________

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Covid-19-pandemien: En trigger-begivenhet i verdenshistorien (5. mai 2020)

The American oligarchy decides for death (5. mai 2020)

Trumps og Pompeos «store løgn» (5. mai 2020)