Nå som den globale koronaviruspandemien åler seg nærmere seks månedersmerket blir dens ødeleggende innvirkning på scenekunsten mer og mer åpenbar. Konserthus, teatre, og alle storskala opptredener og forestillinger står overfor enorme hindringer før de kan gjengjenoppta deres programmering.
I det klassiske musikkfeltet står musikere og assosierte ansatte ikke bare konfronterte med langvarig arbeidsledighet, men også utsiktene til at deres jobber og karrierer kanskje aldri kommer tilbake. En rundspørring av titusenvis av musikere i Storbritannia rapporterte at minst en femtedel sa de forventer at deres karriere ville opphøre på grunn av pandemien. Nesten halvparten av disse profesjonelle aktørene er ikke dekket av det utilstrekkelige statlige hjelpeprogrammet for de som står overfor tapet av jobb på grunn av Covid-19.
Utfordringen for alle musikalske ensembler og konsertarenaer, både små og store, ble understreket av forrige ukes kunngjøring om at New York Philharmonic Orchestra avlyste orkesterets programmering, ikke bare gjennom sommeren, men også for høstsesongen 2020. Philhamonics kunngjøring kom bare dager etter en lignende uttalelse fra Metropolitan Opera. Deborah Borda, administrerende direktør for Philharmonic, sa det var mulig at orkesteret også måtte avlyse resten av 2020/2021-sesongen.
Guardian melder at så store britiske musikkspillesteder som Royal Albert Hall og South Bank i London har advart om «forestående katastrofe». Det verdensberømte Royal Opera House, med «hundre mennesker på scenen, hundre i musikergropa og 2 700 i publikum», kan bare opprettholdes i noen måneder, gitt at det offentlige tilskuddet bare er skarve 20 prosent av utgiftene, og da det til-og-med før pandemien var nødvendig å selge 95 prosent av billettene for å kunne gå i balanse. Direktøren for Londons berømte Wigmore Hall er sitert for å ha advart om at «orkestre kan komme til å gå under, i løpet av de neste 12 ukene».
Simon Rattle, for tiden dirigent for London Symphony Orchestra og tidligere sjefdirigent for Filharmonien i Berlin, sa om sine egne musikere: «Jeg er desperat bekymret for mitt orkester i London. Jeg er så redd for de økonomiske vanskelighetene de vil gå gjennom.»
Det kanadiske musikknettstedet Ludwig Van rapporterte nylig om en rundspørring blant lyttere til klassisk musikk, som indikerte alvoret i utfordringene musikalske live-fremføringer står overfor. Mer enn 60 prosent av konsertgjengerne sa de ville vente til så lenge som seks måneder etter at regjeringsrestriksjonene mot opptredener med store publikumsansamlinger var opphevet, før de returnerte til konsertsalen. De fleste ville vente til en effektiv behandling av koronaviruset var oppdaget, eller en vaksine var utviklet, som var bevist effektiv og offentlig distribuert. Dette publikummets velbegrunnede motvilje, som inkluderer en høy andel eldre mennesker med større risiko for komplikasjoner fra Covid-19, understreker bare den kriminelle uaktsomheten fra myndigheter overalt i å gjenåpne økonomier og tvinge arbeidere tilbake til jobb uten effektive sikkerhetsforanstaltninger.
Noen kilder holder frem forhåpninger om utendørsforestillinger under sommermånedene, hvor sosial distansering er mulig, og da opphold i friluft gjør sykdomsoverføring mindre sannsynlig. Det har kommet forslag om «sosialt distanserte» orkesterkonserter, der setene skulle være plassert seks fot [rundt regnet 2 meter] fra hverandre. Det har imidlertid blitt påpekt mange komplikasjoner og vanskeligheter, deriblant trengselen i lobbyer, bruken av toaletter, køståing for å få kjøpt billetter og kunne komme seg inn i salen, og det mulige behovet for å måtte se an konsertgjengere for sykdomstegn. I tillegg er konserter med publikum på 20 til 30 prosent av publikumkapasiteten garantert å tape penger.
Like vanskelig er spørsmålet om å kunne sikre utøvernes egen trygghet. En lokal offentlig radiostasjon som betjener den lille byen Asheville i North Carolina, intervjuet nylig Darko Butorac, dirigenten for Asheville Symphony. Han sa: «For strengeseksjoner, for eksempel, dersom vi trenger det, kunne vi bruke ansiktsmasker. Det gir et lag av beskyttelse, og vi kan relativt lett få opprettholdt avstand fra hverandre. Men blåseinstrumenter [woodwinds] og messingseksjoner genererer mer aerosol [smådråper] enn det å puste. Det er som vedvarende nysing. Og når det er et miljø der vi ikke føler oss trygge, da kan vi ikke ha et stort orkester som opptrer.»
Disse betraktningene gjelder like gjerne for vokalister, både solister og kor. Korkonserter, fra lokale amatørgrupper til de mer kjente profesjonelle korene, vil ikke kunne opptre mens pandemien vedvarer. Alle disse faktorene gjør storskala liveopptredener usannsynlige før utviklingen av en effektiv vaksine. Det antas nå i økende grad at det vil bli 2022 før vesentlige konsertsesonger gjenopptas.
Asheville-dirigenten antyder at fremtidige programmer kan lene i retning av verk av mindre skala, både fra barokken så vel som fra 1900-tallet. Det grunnleggende repertoaret fra midten av det 19. til midten av det 20. århundre ville imidlertid være ekstremt vanskelig, om ikke umulig å fremføre live. Verker av Brahms, Dvorak og Tsjaikovskij, for ikke å nevne Mahler, Bruckner og Strauss, ville være de siste som blir gjenopptatt.
Som i alle andre av livets sfærer har koronaviruspandemien utløst og avslørt en underliggende krise i den klassiske musikkverden. Forretningsmodellen som musikkforestillingen bygger på er i økende grad avhengig av høye billettpriser, og spesielt på beskyttelse og understøttelse fra en del av de superrike, den samme klassen som med deres utøvende kontroll over økonomien er ansvarlig for de kriminelle forsømmelsene forut for Covid-19, som etterlot samfunnet uforberedt og siden har ført til økonomisk kollaps.
Dessuten er den nåværende tilstanden i kulturlivet som helhet uholdbar. Det skarpe skillet mellom «høy» og «lav» kultur, og den utbredte forringelsen av populærkunsten, er det uunngåelige resultatet av uforlignelig sosial ulikhet. Pandemien har akselerert og brakt for dagen prosesser som har virket lenge.
Mens selskaper i det klassisk musikklivet i Tyskland og ellers i Europa mottar langt større subsidier enn i Storbritannia, er situasjonen i USA enda verre. Orkestre og operaselskaper smører navnene til velstående velgjørere ut over deres programmer, seter og til-og-med på titlene på selve orkesterstillingene. Man kunne ikke be om en mer slående illustrasjon av det 21. århundrets kapitalismes fallitt og irrasjonalitet, der oligarkene bader i deres forfengelighet mens de skaper betingelser som fører til at musikk og andre liveopptredener forsvinner.
Musikere står overfor de samme problemene som arbeiderklassen som helhet. Løsningen ligger ikke i forskjellige ordninger for å finjustere det mislykkede status quo, men i en forenet kamp for å forsvare kulturen sammen med arbeidsplassene, utdanningen, helsetjenestene og andre av sivilisasjonens grunnleggende rettigheter og oppnåelser. Kulturorganisasjonenes krise er bundet opp med utfordringene til de mange millionene som har mistet deres jobber, eller blir tvunget tilbake til arbeid under utrygge betingelser.
Gjenopplivingen av det musikalske liv krever først og fremst en massivt finansiert og internasjonalt koordinert kampanje for å få utryddet Covid-19, og forberedelser for å kunne forhindre tilsvarende pandemitrussler i fremtiden.
Musikere, som alle arbeidere, må slåss for full kompensasjon for deres tapte inntekter under hele pandemien. Dette må ledsages av kampen for full offentlig finansiering av kunst- og kunstutdanningen, og en massiv utvidelse av publikummet for musikk og annen scenekunst, sammen med utdanningen og karrieremulighetene for alle. Dette er imidlertid bare mulig som del av den sosialistiske omorganiseringen av det økonomiske liv, og plasseringen av samfunnets ressurser under kontroll av det store flertallet, arbeiderklassen.