Larry Kudlow, økonomisk rådgiver i Det hvite hus, gjorde det på søndag klart at Trump-administrasjonen ikke vil tillate noen forlengelse av den føderale nødhjelpsledighetsbidraget til arbeidere som ble permittert under Covid-19-pandemien.
«Vi betaler folk for ikke å jobbe,» erklærte den tidligere Wall Street-direktøren. Han sa: «Så godt som alle næringsvirksomheter forstår at de ekstra ledighetsbidragene i virkeligheten er et dis-incentiv, for at folk ikke gjenopptar arbeidet.»
For tre måneder siden vedtok Kongressen CARES Act. Mens loven overleverte enorme summer til big business, inkluderte den et nødhjelpsledighetsbidrag fra den føderale regjeringen på $ 600 per uke, for å supplere de langt lavere delstatsytelsene, som for Michigan eksempelvis er på maksimalt $ 350 per uke [NOK 3 387].
Mer enn 20 prosent av den amerikanske arbeidsstyrken – anslagsvis 36,5 millioner personer – har blitt kastet ut av arbeidslivet på grunn av Covid-19-pandemien.
For millioner av mennesker i husholdninger med nylige arbeidsledige i Amerika har den ekstra assistansen på $ 600 vært ei viktig livline, slik at de har kunnet unngå sult og hjemløshet.
Selv med dette tilskuddet, som millioner av arbeidere aldri har mottatt, har antallet matusikre husholdninger blitt mer enn fordoblet og har ligget på mellom 22 og 38 prosent, der matutdelingssentraler over hele landet melder at de går tomme for forsyninger. Og millioner av familier står overfor tvangsauksjon og utkastelse.
Kudlow klaget over at bidraget på $ 600, i tillegg til delstatenes dagpenger, var «bedre enn hva deres lønninger ville ha innbrakt dem» dersom arbeiderne ikke hadde mista jobben. Men dét er imidlertid ikke et uttrykk for regjeringens generøsitet, men heller en gjenspeiling av hvor lave lønningene er for millioner av arbeidere i USA.
Midt under ei bølge av masseoppsigelser og selskapskonsolideringer utløst av pandemien, der det anslås at rundt 42 prosent av jobbene tapt under pandemien ikke vil gjenopprettes, vil Det hvite hus’ nekting av å forlenge nødhjelpsledighetsbidraget bety ruin for mange mennesker av arbeiderklassen.
Kudlows mål er åpent og brutalt: Det å få presset arbeidere til å returnere til fabrikker som har blitt drivhus for overføringen av Covid-19, selv om sykdommen er midt under en stor gjenoppblussing over store deler av landet.
Landsdekkende har over 10 000 personer blitt infisert av Covid-19 bare i kjøttprosesseringsanleggene, og dusiner av dem er døde. I Kansas har nesten 3 000 kjøttprosesseringsarbeidere vært infiserte, og de står for omtrent en tredel av alle statens tilfeller.
Bilfabrikker er på samme måten drivhus for viruset, bortsett fra at selskapene ikke rapporterer offentlig om hvor mange arbeidere som blir syke. Hver større bilprodusent, medregnet GM, Ford, FCA, Toyota og Tesla, har ei retningslinje om ikke å kunngjøre tilfeller i deres fabrikker. Men ifølge sporadiske pressemeldinger basert på anonyme tips fra arbeidere, har det vært dusinvis av tilfeller i bilfabrikkanleggene.
Én arbeider ved lastebilfabrikken Navistar i Springfield i Ohio skrev mandag inn til WSWS Autoworker Newsletter for å rapportere at fem arbeidere der hadde testet positivt for Covid-19, og ytterligere 20 ventet på resultatene. Navistar gjenopptok for en måned siden produksjonen ved anlegget.
Med Karl Marx’ ord har fabrikkene har blitt «terrorhus», der ethvert arbeidsskift kan bety en dødsdom.
Selv i fabrikkanlegg uten rapporterte tilfeller er forholdene utålelige. I stedet for å redusere hastigheten på produksjonslinja for å kunne tillate sosial distansering, har arbeidere rapportert at arbeidsgiverne ganske enkelt slår av viftene for å forhindre luftsirkulasjonen. Midtsommers, omgitt av varme maskiner, uten sirkulasjonsvifter og samtidig pålagte å bruke ansiktsmasker, har arbeidere besvimt av utmattelse eller pustebesvær langs produksjonslinjene.
Store antall arbeidere nekter å stille på jobb under forhold der det kan føre til døden for dem selv og deres kjære. På landsbasis var fra 30 til 50 prosent av kjøttprosesseringsansatte fraværende i forrige uke, ifølge tall fra United Food and Commercial Workers Union. På noen bilfbrikkanlegg er mer enn 15 prosent av arbeiderne fraværende enhver enkelt dag.
Arbeiderfraværet har forpurret selskapenes bestrebelser for å få gjenopprettet maksimal kapasitet. Dette har de forsøkt å få kompensert ved å tvinge nytilsatte og midlertidige ansatte til å jobbe 60 timer eller mer i uka. Men blant disse arbeiderne er det tiltakende motstand mot forsøkene på å snu ryggen til alle sikkerhetstiltak, bare for å få oppfylt produksjonsmålene.
Bare én dag etter Kudlows intervju, på mandag, kunngjorde [sentralbanken] Federal Reserve at den denne uka ville iverksette sin tidligere kunngjorte plan om direkte oppkjøp av selskapsobligasjoner. Det sendte aksjekursene i været på utsiktene til ytterligere tilførsel av hundrevis av milliarder av dollar av skattebetalernes penger, direkte inn i selskapenes balanseregnskaper.
Meldingen var klar: Når det gjelder å få reddet milliardær-finansoligarkiet, vil ingen utgifter bli skånet. Men når det gjelder å forhindre at arbeidere sulter eller blir kastet ut av deres hjem, da er regjeringsbistans et uakseptabelt «dis-incentiv» for oppskrudd produksjon og et hinder for profittskapingen.
Kudlow, multimillionær og eks-direktør fra investeringsbanken Bear Stearns, snakker som en bagman [o. anm.: amerikansk slang for mafiapengeinnkrever] for Wall Street og storselskapene. De vet at det å tvinge arbeidere tilbake til arbeidet under forhold der pandemien fortsetter å rase, vil føre til masseinfeksjoner og massedød. Internt jobber Trump-administrasjonen med modeller for hvor mange hundretusener flere som skal dø av deres politiske retningslinjer. Det er grunnen til at Det hvite hus presser på for at storselskapene skal få ansvarsimmunitet for infeksjoner påført på deres arbeidsplasser.
Kapitalismens store hemmelighet, som benektes av alle dens økonomer, eksperter og forståsegpåere, er at uansett hvor mange billioner av dollar som regjeringen deler ut til selskaper, så blir finansoligarkiets profitter bare skapt gjennom utbyttingen av arbeiderklassen.
Tolv år der sentralbanker effektivt sett har trykket ubegrensede pengebeløp har massivt ekspandert selskapsverdivurderingene på aksjemarkedet, og bygget opp under finansoligarliets berikelse gjennom utvidelsen av selskapenes gjeldsbyrder. Men for å betjene disse gjeldspostene er selskapene pålagt å sikre den uavbrutte utvinningen av merverdi fra deres arbeidere.
Påstanden om at arbeidere må risikere deres liv for at gigantselskapene – som bruker hundrevis av millioner hvert år på direktørlønninger – skal kunne betjene deres gjeldsbyrder er absurd og irrasjonell.
Alle påstander om hva det er råd til eller ikke, innenfor kapitalismens rammer, må avvises. Refrenget om at det «ikke er noen penger» til å betale for trygge arbeidsmiljøer, eller til å besørge understøttelse til de som er berørte av den økonomiske nedstengingen, motsies av de $ 4 billioner [NOK 38,71 billioner; dvs. 38 710 milliarder] som ble delt ut til Wall Street.
Hver samfunnsinstitusjon, fra storselskapene, til deres «partnere» i fagforeningene, til Trump-administrasjonen og begge big business-partiene, er satt opp mot arbeidere, og de prøver å få dem tilbake til fabrikker som er dødsfeller, med det siktemål å få beriket finanseliten.
Som Socialist Equality Party skrev i sin uttalelse, Etabler grunnplankomitéer på fabrikker og arbeidsplasser for å forhindre overføring av Covid-19-virus og redde liv!:
Derfor trenger arbeidere deres egne organisasjoner. I hver fabrikk, på hvert kontor og på alle andre arbeidsplasser må arbeidere organisere seg og velge pålitelige og respekterte arbeidere til å representere seg. De må bruke alle tilgjengelige midler, deriblant sosialmedier, for å nå ut til arbeidere på tvers av deres bransje, og til andre sektorer, for å koordinere dere aksjoner og dele informasjon.
Med stigende antall tilfeller av Covid-19 over hele landet er det desto mer kritisk at arbeidere hevder kontroll over deres egne arbeidsplasser. Arbeidere må danne grunnplankomitéer for å etablere kontroll over produksjonslinjehastigheten og ivaretakelsen av sosial distansering. I fabrikker der Covid-19 spres må disse komitéene øyeblikkelig stanse produksjonen.
Uadskillelig fra kravet om trygge arbeidsplasser er kampen for å sikre at arbeidere som har blitt arbeidsledige av krisen får en garantert levelig inntekt, og at de ikke lider noen redusering av deres inntekter som konsekvens av pandemien.
Arbeidernes krav om trygge arbeidsplasser er i harmoni med oppfordringene fra forskere og medisinsk fagpersonell om seriøse tiltak for å få begrenset og kontrollert sykdommen. Kampen for en rasjonell, vitenskapsfundert respons på Covid-19 krever en kamp mot kapitalistsystemet og finansoligarkiets diktatur over samfunnet.