Det alvorligste grensesammenstøtet mellom indiske og kinesiske tropper siden de to landene i 1962 utkjempet en kort grensekrig rapporteres å ha resultert i dusinvis av dødsofre.
Kamper brøt ut i Galwan-dalen på mandag kveld, ett av minst fire steder langs den omstridte kinesisk-indiske LAC-grensa [Line of Actual Control], hvor tropper har vært stilt opp mot hverandre, i nærkontakt, i mer enn en måned.
De initielle indiske regjeringsrapportene meldte at tre personer som tjenestegjorde i den indiske hæren, deriblant en utkommandert offiser, døde i kampene. Men senere på tirsdag ble antallet tilskadekomne dramatisk revidert, da den indiske hæren utstedte en uttalelse som sa at ytterligere «17 indiske tropper ble kritisk skadet… ved konfrontasjonsstedet, hvor de var utsatt for temperaturer under null, i et terreng av stor høyde, og hadde bukket under for deres skader.»
Den kinesiske regjeringen hadde i skrivende stund [på tirsdag] enda ikke erkjent noen omkomne. Men redaktøren for den kinesiske statsinnordnede avisa Global Times indikerte i en tweet at i det minste var noen kinesiske soldater blitt drept i sammenstøtet, som etter sigende varte i flere timer.
Avisa Times of India har hevdet at indiske avskjæringer av kinesisk kommunikasjon har avslørt at det var minst 43 kinesiske ofre, deriblant et uspesifiserte antall døde og kritisk skadede. U.S. News and World Report meldte i mellomtiden at «amerikansk etterretning mener 35 kinesiske tropper døde» i sammenstøtet, «inkludert én senior offiser».
Dersom man skal tro nyhetsberetninger skal ingen av partene ha anvendt skytevåpen under sammenstøtet, og de skal ha etterfulgt den gjensidige overenskomsten om at indiske og kinesiske tropper på grensepatrulje avstår fra å bære våpen, for å unngå en opptrapping. I stedet angrep de to partene angivelig hverandre med steiner, jernstenger og klubber, noen muligens påført spikre eller andre skarpe gjenstander.
Mens de kalde temperaturene og det ugjestmilde terrenget – slåssingen fant sted i en Himalaya-dal som er neste 4 300 meter over havet – var sannsynlige innvirkende vanskeligheter med å få evakuert de sårede, og derfor medvirkende faktorer for det store antallet omkomne, samtidig som det vitner om heftigheten i slåssingen.
I dagene før mandagskveldens sammenstøt hadde New Delhi og Beijing innledet en såkalt de-eskaleringsprosess av den grensekrisen som ble innledet tidlig i mai med to ikke-fatale sammenstøt mellom indiske og kinesiske tropper, på punkter mer enn ett-tusen-sekshundre kilometer fra hverandre. Deretter utplasserte begge land flere tusen tropper, artilleri og annet våpenmateriell til deres respektive grenseregioner.
Både New Delhi og Beijing fortsetter å insistere på at krisen både kan og vil bli lagt i bero. Luo Zhaohui, Kinas viseutenriksminister, hadde på tirsdag et møte med Indias ambassadør til Beijing.
Men hver av maktene er fast bestemte på at det er den andre part som bærer ansvaret for de første omkomne på 45 år langs deres omstridte grense, og følgelig må stå ned.
I det som kunne være en ytterligere kompliserende faktor i ethvert forsøk på å få dempet spenningene melder New York Times at en indisk kommandør har fortalt avisa at dusinvis av indiske tropper er savnet, og antas være tatt til fange.
Indias utenriksdepartement har beskyldt den «voldelige duellen» på «et forsøk fra kinesisk side på ensidig å få endret status quo» langs LAC-grensa – Line of Actual Control – den ikke-avmerkede grenselinja som de to landene har vært enige om å overholde i påvente av en endelig løsning av deres rivaliserende territorielle krav. Det kinesiske utenriksdepartementet kontret med en uttalelse som sa at indiske tropper «hadde krysset grensa to ganger, for å utføre ulovlige aktiviteter og igangsette provoserende angrep mot kinesisk personell, hvilket førte til en alvorlig fysisk konflikt mellom tropper fra begge sider».
Begivenhetene kan lett spinne ut av kontroll. Faktisk har de har åpenbart allerede begynt å spinne ut av kontroll.
Verdens to mest folkerike land, atomvåpenbestykkede India og Kina er rivaler for markeder, ressurser og geostrategisk innflytelse i Sør-Asia, Sørøst-Asia, Sentral-Asia, Midtøsten og Afrika.
Men det er sammenflettingen av denne Kina-India rivaliseringen med den strategiske konfrontasjonen mellom Kina og amerikansk imperialisme som gjør grensetvisten så eksplosivt brennbar og oppflammende.
Siden begynnelsen av det 21. århundre har Washington, både under administrasjoner ledet av Republikanere og Demokrater, jobbet flittig for å få sælet India inn i sin strategiske rovagenda. Det indiske borgerskapet, i deres egen jakt på reaksjonære stormaktsambisjoner, og desperate etter å få sikret seg Wall Streets og Washingtons understøttelse, har gjengjeldt bestrebelsene.
Ved en videre utbygging av «det globale strategiske partnerskapet mellom India og USA» som ble inngått av den foregående Congress Party-ledede regjeringen, har Indias nåværende ultra-høyre BJP-regjering [Bharatiya Janata Party] forvandlet India til en veritabel frontlinjestat i Washingtons militærstrategiske offensiv mot Beijing. Dette har inkludert å kaste åpne Indias marine- og flybaser for amerikanske styrker, foruten utviklingen av et stadig utvidende nettverk av bilaterale, trilaterale og firedoblede militærstrategiske tilknytninger til USA, og med Washingtons viktigste allierte i Asia og Stillehavsregionen, Japan og Australia.
Kina og Pakistan, Indias historiske erkerival, har respondert på den felles trusselen de oppfatter i denne voksende India-USA alliansen, ved å styrke deres eget intime militær-strategiske partnerskap. Grensene mellom India og Kina og mellom India og Pakistan, er dermed blitt omdannet til potensielle snublesnorer for en global storbrann.
På tirsdag beskyldte Pakistan, som opprettholder en jevnlig utveksling av artilleribeskytning av India over kontroll-linja som skiller de respektive India- og Pakistan-holdte deler av Kashmir, India for grensesammenstøtet med Kina. «India skulle aldri ha bygget veier og flystriper i et omstridt område,» sa utenriksminister Shah Mahmood Qureshi.
Tirsdag kveld kom en ikke-navngitt embetsrepresentant fra det amerikanske utenriksdepartementet med dempende kommentarer om sammenstøtet mellom India og Kina, og sa at Washington overvåker hendelsene nøye, og støtter «en fredelig løsning av den nåværende situasjonen».
Trump-administrasjonen har de siste ukene dramatisk skrudd opp spenningene med Kina. Dette har inkludert å beskylde Beijing for massetapet av liv fra Covid-19-pandemien, som er forårsaket av administrasjonens egen uaktsomhet og inkompetanse, og utsendelsen av tre hangaskip-angrepsgrupper til Stillehavet, som del av deres vedvarende provoserende militæroppbygging mot Kina
I tråd med denne aggressive holdningen har Washington påtrengende trengt seg inn i striden mellom Kina og India, og egget India på for å innta ei hard linje mot Kina. Den 20. mai beskyldte Alice G. Wells, USAs assisterende utenriksminister for Sør- og Sentral-Asia, Kina for «aggresjon» mot India og knyttet det til striden i Sør-Kinahavet, som bevis på et mønster av «foruroligende oppførsel» fra Beijings side.
Dette ble etterfulgt av gjentatte provoserende intervensjoner fra Trump, inkludert et hårete tilbud om at USA skulle fungere som mekler, eller til-og-med som voldgiftsmann, for en løsning på grensekonflikten mellom India og Kina.
Alt dette står i markant kontrast til den offentlige nøytralitetsholdningen Washington inntok i 2017 da indiske og kinesiske tropper konfronterte hverandre i 73 dager på Doklam-platået, en Himalaya-fjellrygg som det gjøres hevd på både av Kina og Bhutan, det lille kongeriket som New Delhi behandler nesten som en vasallstat.
Trump-administrasjonens forsiktige respons på mandagskveldens dramatiske opptrapping av de kinesisk-indiske spenningene indikerer at Washington fremdeles evaluerer betydningen av dem, og kalkulerer for hvordan de best kan få utnyttet dem.
Men uansett hvilke umiddelbare skritt Washington måtte ta er anvendelsen av India som et redskap for å få utøvet strategisk press på Kinas sørlige grense, for å få opprettholdt amerikansk dominans over Det indiske hav, der sjøfartsårene er transportruter for Kinas oljeimport og landets handel med store deler av verden, og av avgjørende betydning for amerikansk imperialismes strategi. Faktisk, for ytterligere å få utnyttet India for USAs målsetninger presser Trump-administrasjonen offentlig på, til BJP-regjeringens store glede, for at amerikanske selskaper skal bryte leir fra Kina og heller gjøre India til deres nye knutepunkt i de globale produksjonskjedene.
Den kinesisk-indiske grensa, som strekker seg over Himalaya-fjellrekka, er tynt befolket og et stort sett karrig terreng. Men under betingelser av et systemisk sammenbrudd av verdenskapitalismen og den påfølgende bølga av interimperialistiske spenninger og stormaktskonflikter, har den plutselig fått en enorm strategisk betydning.
En av de amerikanske strategiene for å svekke Kina er å få utnyttet misbehag blant landets etniske minoriteter. India grenser til Kinas Tibetanske Autonome Region og til Den Autonome Regionen Xinjiang Uyghur.
Ikke mindre viktig er at den økonomiske CPEC-korridoren – China Pakistan Economic Corridor – passerer gjennom Kinas region Aksai Chin, som er territorium India gjør krav på. CPEC, som er et investeringsprosjekt på $ 60 milliarder [NOK 569,8 milliarder], skal forankres med rørledninger, jernbane- og veiforbindelser mellom Kina og den pakistiske havnebyen Gwadar ved Det arabiske hav, og er et viktig element i Beijings bestrebelser for å motvirke USAs planer om å få strupet Kina økonomisk ved å gripe kontrollen over flaskehalsene i Det indiske hav og Sør-Kinahavet.
Mandagskveldens kamper, og tre av de fire områdene der indiske og kinesiske tropper har stått tett opp mot hverandre de siste ukene, er langs linja for den faktiske kontrollen mellom India-holdte Ladakh og Aksai Chin.
I sin forfølgelse av grensekonfrontasjonen med Kina er India engasjert i en hensynsløst utfordrende duellering. Men den Narendra Modi-ledede BJP-regjeringen er enormt politisk investert i å få projisert India som en regional hegemon, og i å få promotert Modis illegale kirurgiske flyangrep mot Pakistan i 2016, som utløste ukelange krigskriser, som bevis på et dristig nytt India. På søndag lovet forsvarsminister Rajnath Singh at India «ikke under noen omstendighet vil gå på akkord med sin nasjonale stolthet. India er ikke lenger et svakt India.»
Under betingelser der den slett-forberedte Covid-19-nedstengingen har resultert i en sosial katastrofe – 120 millioner arbeidsledige og ei dramatisk bølge av koronavirustilfeller over hele landet – vil Modi og BJP uten tvil forsøke å få anvendt sammenstøtet med Kina som et redskap for å få intensivert sin promotering av en krigshissende, kommunalistisk-inspirert indisk nasjonalisme, med det formål å få avledet det voksende sosiale raseriet inn bak reaksjon og intimideringen av arbeiderklassen.
Congress Party og de andre opposisjonspartiene har som forventet skyndet seg til for å få meldt deres støtte til BJP-regjeringen. «Det er nå på tide at landet står opp mot disse inntrengingene,» utbrøt på tirsdag Amarinder Singh, Congress Party-leder og sjefsminister i Punjab.
Kinas Kommunistparti-regime, som gjenopprettet kapitalismen for tre tiår siden, og som nå fungerer som det politiske instrumentet for et nytt kapitalistoligarki, har ikke noe progressivt svar på det militær-strategiske presset satt på Kina av USA og andre imperialistmakter, med støtte av deres indiske borgerlige satraper [o. anm.: lakeier]. Ute av stand til å appellere til den internasjonale arbeiderklassen pendler Beijing-regimet mellom å bygge opp sitt militære, samtidig som regimet pisker opp nasjonalisme, fremsetter sine egne trusler, og søker å få oppnådd en avtale med USA og andre imperialistmakter.
Den globale kapitalismekrisen tvinger de imperialistiske stormaktene, anført av USA, til krig og en katastrofal global konfrontasjon. Men det underbygger også samtidig et globalt oppsving av arbeiderklassen. Kampen mot krig er kampen for å bevæpne denne vordende bevegelsen politisk med et sosialistisk internasjonalistisk program.
Forfatteren anbefaler også:
US Navy deploys three aircraft carriers to Pacific against China
[13. juni 2020]
Trump konfererer med Modi om eksplosiv grensekrangel mellom India og Kina
[9. juni 2020]