Latin Amerikas eliter presser på med kampanjen tilbake-til-arbeid, mens antallet Covid-19 tilfeller tredobles på én måned

27 June 2020

Verdens helseorganisasjon (WHO) rapporterte på onsdag at det raskeste oppsvinget av Covid-19 finner sted på de amerikanske kontinentene, som nå står for halvparten av de 9,1 millioner globalt bekreftede tilfellene, til tross for at deres andel av verdensbefolkningen er på under 13 prosent.

Dr. Carissa Etienne, direktør for Pan American Health Organization (PAHO), det regionale WHO-kontoret, beklaget i en pressemelding tredoblingen av bekreftede tilfeller i løpet av én måned på tvers av Latin-Amerika og Karibia, fra 690 000 til mer enn 2,1 millioner. I samme perioden så USA en økning på 46 prosent, til totalt 2,4 millioner tilfeller, det høyeste i verden.

Samme dag krysset Latin-Amerika og Karibia den dystre milepælen av 100 000 dødsofre for koronavirus, mer enn en dobling den siste måneden. Globalt har viruset krevd mer enn 485 000 liv.

Brasil har nylig rapportert verdens høyeste daglige rater for infeksjoner og dødsfall. På onsdag registrerte Brasil, Latin-Amerikas største land, 1 185 dødsfall og 42 725 nye tilfeller, som dermed utgjorde totalt 53 830 dødsfall og 1,19 millioner tilfeller. De fleste land i regionen ser nå økninger av tallene for nye daglige dødsfall, med de største økningene i Chile, Peru og Mexico.

Dr. Etienne la til at det for første gang er «utbredt overføring» av viruset i Mellom-Amerika, der antallet tilfeller steg 28 prosent på ei uke, til nesten 60 000 og antallet dødsfall økte med 22 prosent til 1 564. I Karibia opplever nabolandene Haiti og Den Dominikanske republikk de største utbruddene.

Pandemiens akselerering på tvers av de amerikanske kontinentene blir drevet frem av opphevingen av restriksjoner for økonomiske aktiviteter, og særlig påleggingen av en rask gjenopptakelse av arbeidet, og en aggressiv økning av produksjonen for å tiltrekke seg global finanskapital, som tråler verden på jakt etter profitter for å få å betalt billion-redningspakkene til storselskapene fra regjeringene i Nord-Amerika og Europa.

Mens Jair Bolsonaro, den fascistiske presidenten i Brasil, tydeligst har uttrykt denne politikken, og insisterer på at Covid-19 er en «liten influensa», forlater alle regionens regjeringer systematisk deres tiltak for å få begrenset og kontrollert viruset. Deres politiske retningslinjer har i stedet vært innrettet på å forsvare deres respektive kapitalisteliters profittinteresser og formuer, i den mest ulike regionen av verden.

I Mexico, der de vedvarende rapporterer om mer enn tusen daglige dødsfall og rekorder for nye tilfeller – mer enn 25 000 dødsfall og 200 000 tilfeller totalt – oppfordrer «venstre»-populist-presidenten Andrés Manuel López Obrador befolkningen til å «nyte himmelen, sola og frisk luft».

Som resultat av slike retningslinjer for klassekrig-politikk vokser tilfellene raskest i de fattigste nabolagene, der innbyggere konfronterer overbefolkning, begrenset tilgang til drikkevann, helsetjenester, mat, gass for matlaging og sanitærsystemer. Disse områdene er også mest tilbøyelige til underrapportering av tilfeller og til-og-med dødsfall.

I den argentinske hovedstaden Buenos Aires, eksempelvis, der president Alberto Fernández på torsdag erklærte opphevingen av obligatoriske karantener for store deler av landet, har mer enn 42 prosent av Covid-19-tilfellene, og de største nylige toppene, vært rapporterte blant de to millionene som bebor slummen og fattigstrøkene, lokalt kalt villas.

En analyse av Forbes Magazine, publisert på onsdag, fant at i Mexico City, episenteret for den akselererende pandemien i Mexico, «er de hardest rammede områdene ... tett befolkede lavinntektsdistrikter som Iztapalapa, Ciudad Neza og Ecatepec». Nesten 8 av hver 10. pasient som omkom av viruset i byen, var aldri tilkoblet en ventilator.

For PAHO og epidemiologiske eksperter er den sentrale bekymringen at arbeidere blir drevet tilbake til arbeidsplassene ved opphevingen av enhver økonomisk bistand til permitterte arbeidere og til de hundretalls millioner som overlever fra dag-til-dag i den «uformelle sektoren» som er desimert av krisen.

I hennes klareste og mest dystre advarsel til nå under pandemien, sa dr. Etienne på onsdag: «Vi vil ikke overvinne denne krisen uten å få imøtekommet behovene til de mest utsatte: De som det er mest sannsynlig blir syke, og som det er minst sannsynlig vil få noen omsorg, som urbefolkninger, etterkommere etter afrikanere, de fattige i byene og migrantpopulasjonene. Dersom vi forsømmer dem, da risikerer vi at de to neste årene vil se ut som de siste få månedene.»

Dr. Etienne insisterte på «tidlig oppdagelse av mistenkte tilfeller, laboratorietesting, kontaktsporing og karantene, som grunnlaget for en målrettet og bærekraftig strategi for å få kontrollert Covid-19», og hun sa at «risikoen for en gjenkomst vil alltid forbli, med mindre vi flater ut kurva både regionalt og globalt.»

Epidemiologiske forskere ved Santiago-universitetet i Chile gjentok på torsdag PAHOs advarsler, der de kritiserte de regionale karantenene i Chile. Dr. Angélica Verdugo sa at «anliggendet er betingelsene av enorm ulikhet for disse karantenene ... Dersom bare 57 prosent av de fattigste [to kvintiler] har mottatt støtte i form av penger eller mat, betyr det at de ikke har noen mulighet til å adlyde karantenebestemmelser, fordi de ikke har noen matsikkerhet.»

Dr. Verdugo fordømte deretter det økonomiske presset for å få tvunget arbeidere til å vende tilbake til ikke-essensielle arbeidsplasser. «Og de som blir tvunget til å gå på jobb det er de fattigste, de med knappe ressurser.»

Helseekspertenes direktiver faller imidlertid på døve ører.

Regionalt blir de tidligere nedstengingene, som i noen land ikke engang ble implementert, erstattet av fargede kart og «semaforer» med forskjellige nivåer av restriksjoner. Selv om myndighetsrepresentanter ofte hevder å basere deres beslutninger på ikke-bekjentgjorte «epidemiologiske rapporter», berettiger de gjenåpningene med begrunnelser om å måtte beskytte «produksjonslivet» og «den økonomiske utviklingen», uansett prisen i menneskeliv.

De sosiale betingelsene som ligger til grunn for den utviklende sosiale katastrofen i Latin-Amerika er produkt av et århundre med amerikansk og europeisk imperialismes nykoloniale plyndring av regionens ressurser og arbeidskraft. Ikke desto mindre er alle etablerte politiske krefter i regionen – fra det fascistiske regimet i Brasil og de høyreorienterte regjeringene i Colombia, Chile og Bolivia til de «venstre»-nasjonalistiske myndighetene i Argentina, Mexico og Venezuela – innstilt på ytterligere å underordne det sosiale og økonomiske livet til imperativet om å konkurrere om investeringer og markeder for deres produkter.

For dette formålet søker styringsklassen å utnytte pandemikrisen for å få akselerert deres forflytning i retning av diktatur, og en intensivering av utbyttingsnivåene. Klassespenningene som i fjor brøt ut i masseprotester og streikebølger på tvers av Latin-Amerika, og mest betydelig i Chile, Ecuador og Bolivia, har imidlertid bare tiltatt. Den offisielle responsen på pandemien, frontet av kampanjen «tilbake-til-arbeid», vil dermed ytterligere eskalere klassekampen.

De initielle tegnene på denne voksende motstanden blant arbeidere omfatter spontanstreikene på tvers av maquiladoras-fabrikkanleggene langs Mexicos grense til USA, transportarbeiderstreiker i Peru og vedvarende protester fra medisinsk fagpersonell over hele regionen med krav om relevant verneutstyr (PPE).

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) forklarte i en nylig uttalelse: «Alle de tiltakene som fordres for å få stoppet viruset – nedstengingen av ikke-vesentlig produksjon, karantene, massetesting og kontaktsporing – kommer i konflikt med styringsklassens profittinteresser. Det å få sikret støtte for alle de som blir rammet av disse tiltakene krever en massiv omdirigering av sosiale ressurser.»

Med andre ord, den eneste sosiale kraften som er fast besluttet og i stand til å ta opp den nødvendige kampen mot pandemien, er den internasjonale arbeiderklassen, og denne kampen kan bare vinnes som del av en kamp mot kapitalismen, og for transformasjonen av den globale økonomien på sosialistiske fundamenter. Denne kampen krever byggingen av seksjoner av ICFI i hvert land på tvers av hele Latin-Amerika, og i verden forøvrig.

Andrea Lobo