New York Times oppfordrer til de facto hudfargebaserte kvoter i klassisk musikk

Av Fred Mazelis
6 August 2020

New York Times har meldt en oppfordring om de facto hudfargebaserte kvoter i amerikanske orkestre. Anthony Tommasini, Times’ sjefkritiker for klassisk musikk, oppfordret i en stor artikkel den 19. juli om en slutt på bruk av blind auditions for orkesterstillinger [o. anm.: prøvespilling for et rekrutteringspanel bak skjerm, for anonymisering], og erstatning med en slags affirmative action [‘bekreftende handling’; det amerikanske begrepet for politiske integreringstiltak] for å sikre ansettelser av afroamerikanske og latino musikere.

Tommasinis kommentar var inkludert i en større presentasjon designet for å portrettere feltet klassisk musikk som et område gjennomsyret av det Times kaller «systemisk rasisme». Dette nylige eksemplet på den reaksjonære kommunalistiske politikken basert på hudfarge som nå blir promotert av Times, inkluderte intervjuer med afroamerikanske artister «om hvordan de kan virkelig få transformert sitt hvitt-dominerte felt».

Times-kritikeren nevner en 2014-studie som rapporterte at «bare 1,8 prosent av utøverne i toppensembler var svarte personer; bare 2,5 prosent var av latino-avstamming». Disse tallene presenteres som bevis på systemisk rasisme. Selv om blind auditions, bak en skjerm, ble innstiftet ved New York Philharmonic for rundt 50 år siden, nettopp for å håndtere anklagene om diskriminering av «gutteklubben grei» [‘old boys’ network’] som førte til intern favorisering, er de «i dag ikke lenger holdbare», ifølge Tommasini. Han etterlyser et system «som tar i betraktning hudfarge og kjønn, i tillegg til hele spekteret av en musikers erfaring».

I presentasjonen, som omfatter tre sider med intervjuer og artikler om dette emnet, prøver ikke Times-redaksjonen engang å underbygge påstanden om en dagsaktuell diskriminering. Faktisk eksisterte det et skille langs ei fargelinje, både ved Metropolitan Opera og andre steder, frem til etterkrigsperioden og fremveksten av borgerrettighets-massebevegelsen. Den beryktede hendelsen fra 1939 er velkjent, da alt-sangerinnen [‘contralto’] Marian Anderson, en av 1900-tallets største stemmer, ble nektet å synge i Washingtons Constitution Hall. De legendariske sangerne tenoren Roland Hayes og bassbarytonen Paul Robeson sang eksempelvis aldri på opera-scenene.

Leotyne Price av Jack Michell (1981)

Anderson hadde sin forsinkede debut på Met-scenen i 1955, i Verdis A Masked Ball. Hun ble etterfulgt av Robert McFerrin, Leontyne Price, Grace Bumbry, Shirley Verrett, Simon Estes, Kathleen Battle og Jessye Norman. Nyligere har vi hørt Denyce Graves, Eric Owens, Lawrence Brownlee, Angel Blue og mange mange andre. Det har gått flere tiår siden publikum i Europa, Amerika og andre deler av verden la særlig merke til sangernes hudfarge når de opplevde operaene til Mozart, Rossini, Verdi, Puccini og andre komponister.

At situasjonen angående orkestermusikere er annerledes skyldes historiske og kulturelle faktorer, deriblant den relative betydningen av den afroamerikanske vokaltradisjonen, sterkt knyttet til kirka, som har oppmuntret til vokalstudier. Benektelsen av muligheter for å bli profesjonelle musikere angår derimot arbeiderklassen som helhet. Den uforholdsmessige fattigdommen som rammer svarte arbeiderklassefamilier fremhever dette problemet, men det er et klasseanliggende og ikke et spørsmål om diskriminering basert på hudfarge.

Kunst- og musikkundervisning i de offentlige skolene er nådeløst nedskjært, eller helt eliminert. Et nærmere blikk på store amerikanske orkestre ville finne få sønner og døtre fra arbeiderklassefamilier blant musikerne, hvorvidt de er svarte, hvite eller latinos. Den tiltakende tilstedeværelsen av asiatisk-amerikanske orkestermusikere, oppmuntret av kulturelle faktorer, motsier ikke denne klasseanalysen. Tommasini sier ingenting om disse klassesammenhengene.

Times fokus er ikke på en ekte kamp for likhet og mot alle former for diskriminering, men heller på et hudfargebasert skille. Noen av musikernes kommentarer kan lede en til å tro at det neste å forvente fra New York Times’ agenda er separate svarte og hvite operaselskaper eller orkestre. Én av musikerne erklærer: «Det første trinnet er å innrømme at disse organisasjonene er bygget på et hvitt rammeverk, bygget til fordel for hvite mennesker.» Dette er språket til «hvitt privilegium», der alle samfunnets problemer blir sett som produkt av «hvithet».

Times-kritikeren Joshua Barone henvendte seg, i en ledsagende artikkel til Tommasinis, til ei gruppe afroamerikanske operautøvere. «Det var et kollektivt gisp av forferdelse ved nevningen av hvordan svarthet i operaen mer eller mindre opphører på scenen,» rapporterer han.

Auditoriet ved Metropolitan Opera [Foto: Andreas Praefcke]

Alt sees gjennom dette hudfarge-prismet. Den kjente tenoren Russell Thomas fordømmer det faktum at forrige sesongs Met-produksjon av Porgy and Bess ble regissert og dirigert av hvite menn. «Slutt å la hvite mennesker fortelle svarte mennesker om den svarte erfaringen,» insisterer han. «Dét er for meg skandaløst. Ikke fortell meg hvordan jeg skal føle meg som svart, og hvordan jeg skal forflytte meg.»

Thomas’ bakover-skuende nasjonalisme motsies av virkeligheten. Selve essensen i teater, så vel som opera, involverer fordypning i andres historie og erfaring. Det er kanskje ingen tilfeldighet at April Blue og Eric Owens, de to hovedstjernene i Porgy and Bess, ikke ble spurt om deres oppfatninger om dette emnet. Eller kanskje ble de spurt, men var ikke tilbøyelige til å gi de svar Times var på jakt etter.

Det er en enorm krise i den klassiske musikkverden, men den er ikke den Tommasini hevder. Det fundamentale anliggendet er behovet for en stor økning av muligheter og anledninger for arbeiderklassen til både å verdsette kunstformen, så vel som mulighetene til videre profesjonelle studier. De siste tiårenes ruinerende nedskjæringer må reverseres. Musikkundervisning må tilbys, ikke bare på tidligere tiders nivåer, men for å kunne imøtekomme samfunnsbehovene som helhet.

Dette må kombineres med massive subsidier for musikalsk fremføring, som kunne muliggjøre enten gratisbilletter eller i det minste rimelig tilgjengelighet, i tillegg til en utvidelse av musikkprogrammer, med nye ensembler og orkestre, nye publikumsgrupper og nye komposisjoner. Dette er den eneste veien til en virkelig inkluderende musikalsk opplevelse. World Socialist Web Site har reist disse kravene så lenge nettstedet har dekket klassisk musikk.

Allerede før koronaviruspandemien var musikkverden en hyperkompetitiv en, basert på en bedriftsmodell og på subsidier fra milliardærene. Mange talentfulle musikere klarte ikke å videreføre deres karrierer eller forsørge seg, ikke fordi de manglet talent men fordi hele kulturen domineres og drives, på den ene eller den andre måten, av styringseliten.

Under disse omstendighetene blir kampen for posisjon og avansement intensivert, og det skapes betingelser for at sjikt av den øvre middelklassen kan peile for egne posisjoner på grunnlag av identitetspolitikk. Derav opptoget til Tommasini som nå vender ryggen til blind auditions, et genuint fremskritt som har ført til mer like muligheter. Dette fremskrittet bør ikke reverseres men snarere utvides med nye muligheter for alle.

De grunnleggende rettighetene til utdanning og kultur kan bare vinnes som del av et sosialistisk program, et program som eksproprierer rikdommen til den rikeste en-tiendedelen eller en-hundrededelen av én prosent, som er de som befolker velgjørernes styrer [‘boards of trustees’] for Metropolitan Opera og de andre vesentlige institusjonene. Tommasini henger uten tvil ut med noen av disse menneskene. New York Times forsvarer deres interesser. I stedet for å insistere på den typen massive investeringer i musikk og annen scenekunst som uunngåelig ville muliggjøre et ekte mangfold i symfoniorkestrene, tildekker Times ulikheten ved å sette fokus på hudfarge.

Dette forklarer hvordan en hendelse som det brutale drapet på George Floyd kan anvendes, ikke for å opponere mot politivold men for pådrivet i retning av diktatur og alle de avgjørende anliggender som den brede massen av arbeidende mennesker står overfor, kun for å kreve flere stillinger for svarte musikere og dedikert plass i de øvre sosiale strata. Dette synspunktet kommer til uttrykk fra én av musikerne som blir intervjuet, som klager over at han aldri har sett «én svart administrerende direktør i en musikkinstitusjon» eller «én svart president for et styre».

Noen av musikerne Times snakket med kjenner utvilsomt bare til identitetspolitikkens trommeslag, som de har hørt i det meste av deres liv. Selv om dette delvis kan forklare, så unnskylder det ikke synspunkter som står i opposisjon til kampen for å forsvare retten til kultur, og spesielt til musikk.

Times, desperate etter å få splittet arbeiderklassen med både pandemien og den økonomiske kollapsen som fortsetter å utdypes, fremmer kynisk svart nasjonalisme. Avisa – «the newspaper of record», og det uoffisielle organet til Det demokratiske partiet – velger å fyre opp under disse hudfarge-skillene midt under Covid-19-krisen, der alle musikere, uansett hudfarge, konfronterer forstyrrelser eller til-og-med en eventuell slutt for deres karrierer. Dette understreker avisas posisjon som stemmen til korrupt og utdatert kapitalisme. Times’ hudfarge-baserte kommunalisme må besvares av kampen for å vinne artister og musikere for arbeiderklassens sak som helhet.