Det demokratiske partiets nasjonalkonvensjon (DNC) begynte i går, en fire-dager-lang affære som vil avsluttes med torsdagens offisielle nominering av Joe Biden og Kamala Harris som Demokratenes kandidater til president og visepresident. Uka etter trer den republikanske nasjonalkonvensjonen sammen for offisielt å renominere Trump, og derved settes scenen for de to siste månedene av det amerikanske presidentvalget.
2020-valget avholdes under ekstraordinære betingelser. Koronaviruspandemien har spunnet ut av kontroll. Mer enn 170 000 mennesker er allerede døde i USA og innen valget vil dette tallet være nær eller over en kvart million. Mer enn 30 millioner mennesker er arbeidsløse, midt under den største sosiale krisen siden Den store depresjonen. Millioner står overfor fattigdom og utkastelse fra deres hjem etter avbruddet for føderale ledighetsytelser tre uker tilbake.
Det er en enorm folkelig fiendtlighet overfor Trump-administrasjonen, som er direkte ansvarlig for denne katastrofen. De politiske retningslinjene den har vært spydspiss for – deriblant kampanjen igangsatt i mai og de pågående bestrebelsene for å gjenåpne skoler – har ført til flere titalls tusen dødsfall. Administrasjonen er meget vel inneforstått med den voksende opposisjonen, og jobber for å sabotere stemmesedler innsendt per post, for å få nektet betydelige deler av befolkningen deres stemmerett.
Under disse betingelsene blir det satt et enormt press for å få overbevist arbeidere og unge til å støtte kampanjen til Biden og Harris. Argumentet er at uansett hvilke forbehold de måtte ha overfor den høyreorienterte karakteren til Det demokratiske partiet og dets kandidater, er dette den eneste måten å bli kvitt Trump. Alt annet må underordnes dette valgresultatet.
Dette er så visst ikke det første valget der slike «mindre onde»-argumenter har vært fremmet. I 1988 gjaldt det å stemme for Dukakis, den høyreorienterte Massachusetts-guvernøren, for endelig å få en slutt på Reagan-årene. Etter at Dukakis tapte mot George H.W. Bush i det påfølgende valget i 1992, ble det et spørsmål om å få slutt på Bush-årene ved å velge Bill Clinton, som førte en høyreorienterte politikk som ryddet veien for Bush II i år 2000. I 2008 var argumentet nødvendigheten av å velge Obama – «Kandidaten for håp og endring» – for å få avsluttet katastrofen produsert av Bush II, fremfor alt Irak-krigen.
Obama videreførte den mest høyreekstreme politikken til George W. Bush (som han for øvrig har opprettet et nært personlig vennskap med), deriblant krigene i Irak og Afghanistan, og førte tilsyn med Wall Street-redningen etter den økonomiske kollapsen i 2008. Det var den høyreorienterte politikken til Obama og nomineringen av Hillary Clinton, på grunnlag av et pro-krig-valgprogram glanset over med identitetspolitikk, som skapte forutsetningene for valget av Trump i 2016.
Dette skuet har med andre ord utspilt seg før, og hver gang har resultatet vært hele det politiske etablissementets ytterligere forflytning til høyre.
I nåværende tilfelle, midt under alt av hoopla over den «historiske» karakteren til Biden-Harris-valgseddelen, som tilskrives Harris’ hudfarge og kjønn, har de nominerte blitt valgt gjennom Det demokratiske partiets intriger mot Bernie Sanders’ kandidatur, og til-og-med Elizabeth Warrens.
Det vil si, Det demokratiske partiets kampanje er basert på en avvisning av ethvert forslag om at partiet vil føre en politikk for sosial reform. Demokratene gjør ikke engang krav på å føre et program for å adressere katastrofen som utspiller seg i USA.
Sanders selv spiller nå den sentrale rollen for å overbevise sine tidligere støttespillere om at valget av Biden, på tross av alt, må være det overordnede målet. Dette var hans grunnleggende tema der han uttalte seg på flere av søndagmorgenens fjernsynstalkshow.
En særlig avslørende utveksling kom på CNN, da moderatoren Jake Tapper refererte en kommentar i Wall Street Journal om at Wall Street slapp fra seg et «lettelsens sukk» ved nomineringen som visepresident av den høyreorienterte tidligere aktoren Harris. Han spurte deretter: «Dersom Wall Street puster lettet ut over at Kamala Harris blir satt på valgseddelen, hva gjør da Bernie Sanders?»
Til dette svarte Sanders: «Vel, Bernie Sanders gjør alt han kan for å beseire Donald Trump. ... Donald Trump må bekjempes. Biden må velges.» Sanders fortsatte: «Og etter at Demokratene har kontroll over Senatet og Huset, og Joe er presidenten, da skal vi gjøre alt vi kan for å mobilisere folk for en progressiv agenda.»
Faktisk, de samme argumentene som blir anvendt for å insistere på at alt må underordnes Biden, vil faktisk bli tatt i bruk for å hevde at ingenting må gjøres for å destabilisere en fremtidig Biden-administrasjon, fordi det bare ville styrke høyresiden. Som alltid, det er et argument mot enhver mobilisering av arbeiderklassen mot hele politikken til styringselitene, representert av både Demokratene og Republikanerne.
Fraværende i alt dette er enhver seriøs undersøkelse av hva som frembrakte Trump. Han er tross alt ikke et monster dukket opp fra helvetes dybder. Trump selv er produkt av kapitalistsystemet. Han er en representant for finansoligarkiet.
Det er forskjeller mellom Demokratene og Republikanerne. Konflikten innen staten er imidlertid mellom to fraksjoner av styringsklassen.
Deler av big business og militær-etterretningsagenturene er i opposisjon til Trump først og fremst over anliggender relatert utenrikspolitikk, og spesielt angående Russland. Som en oppsummering av styringsklassens bekymringer berømmet Josh Rogins kommentar i Washington Post valget av Harris som visepresident fordi «de som er nært Harris beskriver henne som en ‘Truman-demokrat’, en hentydning til hennes beredskap til å anvende amerikansk makt for å fremme amerikanske verdier og interesser.» Det vil si at Harris, om hun skulle bli president, ville være beredt til å føre krig for å fremme den amerikanske styringsklassens interesser.
Ytterligere bevis for foretaks-Amerikas helning mot Demokratene kommer fra rapportene om at brorparten av finansstøtten fra aksjemarkedet og de store bankene går til Biden og ikke til Trump, så vel som det enorme oppsvinget av big money-doneringer som fulgte beslutningen om Harris.
Hva angår styringsklassens politikk relatert pandemien har begge partier forent seg om å anvende pandemien til å overføre billioner av dollar til Wall Street – sanksjonert av loven CARES Act som ble vedtatt i slutten av mars – og påleggingen av tilbake-til-arbeid kampanjen i delstater over hele landet, enten de ledes av Demokrater eller Republikanere.
Det demokratiske partiets grunnleggende mål er å kvele og undertrykke arbeiderklassens voksende opposisjon. Styringselitens politiske retningslinjer produserer en sosial eksplosjon. Lærere og elever mobiliserer mot bestrebelsene for å gjenåpne skolene. Arbeidere har begynt å danne grunnplankomitéer for å motsette seg den morderiske tilbake-til-arbeid kampanjen og de utrygge forholdene i fabrikker og på arbeidsplasser generelt.
Socialist Equality Party (SEP) og vår valgkampanje avviser alle anstrengelser for å underordne arbeiderklassen til Det demokratiske partiets valgkalkyler. Vi insisterer på at kampen mot pandemien er en kamp mot kapitalistsystemet. Metodene som må anvendes er klassekampens metoder.
SEP er spydspiss for organiseringen av arbeidere mot styringselitenes morderiske politikk, i opposisjon til alle fraksjoner av styringsklassen, på grunnlag av et revolusjonært program for å få en slutt på ulikhet, krig, diktatur og kapitalistsystemet. Vi oppfordrer arbeidere og unge som er enige i dette programmet til å støtte SEP-valgkampanjen, og til å melde seg med for å bygge vårt parti.
Forfatteren anbefaler også:
Valget av Kamala Harris og degraderingen av amerikansk politikk
[14. august 2020]
[10. august 2020]