Den høyt elskede reggaepioneren Toots Hibbert døde forleden uke i en alder av 77 på et sykehus i Kingston på Jamaica, i påvente av Covid-19-testresultater. Han hadde vært i medisinsk indusert koma etter luftveisproblemer. Han skulle begynne på en ny turné og promotere et album som ble utgitt i august.

Hibbert var sanger og sangskriver med Maytals, en gang beskrevet som «Beatles til [Bob Marleys] the Wailers’ Rolling Stones». Han ble allment respektert og likt som person, så vel som beundret for sitt verk. At han var en av de viktigste internasjonale ambassadørene for reggae skyldtes mye hans personlige integritet.

Frederick Hibbert ble født i 1942 i den landlige småbyen May Pen på Jamaica, den gang fortsatt en britisk koloni. Hans foreldre var predikanter for syvendedagsadventistene, og Toots’ første musikalske erfaring var å synge i kapellet hver dag. Hans sang ble oppmuntret og han utviklet sin sans for harmonier. Han adopterte senere rastafarianisme.

Hans mor døde da han var åtte. Tre år senere, da hans far døde, ble han sendt til hovedstaden Kingston for å bo sammen med broren John, som ga ham oppnavnet «Little Toots».

18-år-gammel giftet han seg med Doreen, som overlever sin ektemann. De flyttet til Kingstons Trenchtown, der Toots jobbet i en frisørsalong.

Jamaicas populærmusikk i denne perioden kan ikke sees utenfor bevegelsen for øyas uavhengighet, som tilslutt ble oppnådd i 1962. Motstand og fiendtlighet mot britisk imperialisme ble kanalisert bak en borgerlig nasjonalistbevegelse som kom til å avtale en gjensidig akseptabel uavhengighetsplattform med Westminster.

Det nasjonale oppsvinget av stolthet som etterfulgte det å bryte løs fra kolonialmyndigheten kommer til uttrykk i periodens struttende selvtillit i populærmusikken. Toots Hibberts sangskriving, som hører hjemme med det aller beste av den, ble først erkjent på den nystiftede sangkonkurransen i anledning frigjøringen – Jamaican Independence Festival Popular Song Competition i 1966.

Toots hadde laget seg en firestrengsgitar, som han spilte i frisørsalongen. I 1962 sa Ralphus «Raleigh» Gordon til ham: «Lær meg å synge». Dagen etter meldte Nathaniel «Jerry» Matthias seg med dem: «We sit under a tree, and everybody start to sing. I teach them harmony. I teach them how to write song. And they teach me how to grow up.» [Vi sitter under et tre. Jeg lærer dem å skrive sang. Jeg lærer dem harmoni. Og de lærer meg å bli voksen.]

Denne harmoni-trioen ble Maytals. De ble raskt plukket opp av den lokale produsenten Clement «Coxsone» Dodd, som begynte å spille dem inn. Nå inkluderte Maytals instrumentalister, men Dodd spilte dem også inn med husbandet fra hans legendariske Studio One, Tommy McCook’s Skatalites.

Dodd og saksofonist McCook var blant forfekterne for det nye ska, eller blue beat soundet. Det var en spennende blanding av påvirkninger, som satte messingtung, amerikansk rythm and blues og jazz over en offbeat rytme.

Toots delte disse innflytelsene, og identifiserte sin sang – og seg selv – med Ray Charles, Sam Cooke, Jackie Wilson og Otis Redding: «Jeg begynte å synge og folk fortalte meg at jeg hørtes ut som Ray Charles eller Otis Redding, så jeg skjønte at disse karene er mine brødre.» Hans sang hadde den samme sjelfulle kvaliteten.

Maytals’ tidlige innspillinger for Dodd la vokalgrunnlaget for ska, men det var ikke lukrativt. «Betaling» for debuten var lunsj. Selv da de ble vellykkede, var session-betalingen dårlig, med Hibberts smertelige kommentarer: «It go on like that for a long time.» [Lenge var det sånn]

Maytals etablerte seg med lokale hits for Dodd, og den andre store Kingston-produsenten Prince Buster, og to tidlige studioalbum. Et stort skritt fremover kom da Hibberts «Bam Bam» i 1966 vant sangkonkurransen Popular Song Competition. Det var den første av mange anerkjennelser.

I 1967 ble Hibbert arrestert for besittelse av cannabis og fengslet i 18 måneder. Han fastholdt alltid at siktelsen var oppdiktet. Han røkte ikke engang marihuana den gangen, men tok det opp mens han satt fengslet.

Da han ble løslatt tok han og bandet – nå kalt Toots and the Maytals – opp der de slapp, med gjengjeldelse. Han gjorde sin fengsling til hiten «54–46 Was My Number», og vant i 1969 igjen sangkonkurransen med «Sweet and Dandy».

Mange sanger skiller seg ut. «Do the Reggay» (1968) var blant de første sangene som ga musikken sitt nye navn. Ett år senere kom den fremragende «Pressure Drop». Sangens ekko av den dystre virkeligheten av livet i Kingston har ført til dens mange cover-versjoner, én verdt å nevne av bandet Clash. Hans sanger fortsetter å inspirere andre artister, og Amy Winehouse og Specials spilte begge inn 1969-sangen «Monkey Man».

Selv om hans tekster ikke var like direkte i deres kommentering av sosiale betingelser som noen av hans samtidige, kalte Hibbert dem «et trøstebudskap; et budskap om frelse ... vi må gjøre det positivt». Hans tidligere manager Herbie Miller sa at Hibbert alltid «slåss for det rette, ikke for det gale».

Det siste albumet, Got To Be Tough, presenterer spor som «Freedom Train» og «Struggle». Tittelsporet kommenterer: «Må være tøff når ting blir røffe; Du må være tøff, og dette er et varsel; Du må være smart for å leve i en sånn tid; Det er ikke lett å holde ut.»

Hibbert var i forkant av den globale spredningen av reggaens popularitet, opprinnelig gjennom jamaikanere som levde utenlands. Maytals var på plakaten i 1970, for den første store reggaefestivalen i London, sammen med Desmond Dekker og andre.

Hibberts standing blant Jamaicas reggaemusikere kan måles av hans opptreden i The Harder They Come (Perry Henzel, 1972), den første Jamaica-produserte spillefilmen, med Jimmy Cliff som Ivan, en ung mann som søker musikalsk berømmelse i Kingston. Ivans første besøk i et innspillingsstudio presenterer Maytals som synger «Sweet and Dandy». «Pressure Drop» var også med på filmens soundtrack-album, utgitt på Chris Blackwells Island Records ett år senere.

Blackwell, som stiftet Island i 1959 som et redskap for å promotere jamaikansk musikk i utlandet, møtte Hibbert første gang i 1961. I 1972 oppfordret han ham til å komponere «Funky Kingston», og etter filmen ble sluppet signerte han Maytals til Island. Det var deres utskytningsrampe som internasjonale ambassadører for reggae, og Blackwell fikk dem booket som support-band for turnérende rock-grupper som Who.

Bob Marley skrev «Punky Reggae Party» som en anerkjennelse av de britiske punkernes omfavnelse av reggae. Renomerte punks inkluderte Damned og Clash, mens Jamaica var representert av Wailers og Maytals.

Hibbert var så visst en ambassadør på tvers av musikalske og nasjonale grenser, og turnerte også Nigeria sammen med Fela Kuti. Maytals’ betakende album Funky Kingston fra (1973) sveiset sammen reggae med funk inspirert av Kuti og James Brown på covers av John Denvers «Country Roads», og Richard Berrys «Louie Louie». Hibberts stemme svevet gjennom det hele.

Det er et testamente til mannen at da Matthias og Gordon bestemte seg for å trekke seg tilbake i 1981, var det en minnelig affære. Da han ble tildelt æresbevisningen Order of Jamaica i 2012, sa Doreen: «Jeg er ikke overrasket over at folk fremdeles husker ham. Han er en veldig fin fyr.»

Spiritual Healing (1982), et album som utforsket hans rastafarianisme, ble etterfulgt av en rolig periode, men på slutten av 1980-tallet satte han sammen en ny besetning av Maytals. Flere studioalbum fulgte: Toots in Memphis (1988) – inspirert av hans hengivenhet til Redding – satte ham sammen med Stax’ husmusikere, mens True Love fra 2004 presenterte renomerte navn på gjestelista, som Willie Nelson og Keith Richards.

Men Maytals var først og fremst et turnérende band. Hibbert var en storartet og karismatisk utøver. I 2013 ble han sykehusinnlagt etter at ei flaske som ble kastet på scenen traff ham i hodet. Hendelsen utløste hukommelsestap og hodepiner, og han fant at han ikke kunne skrive sanger. Den angsten og frykten for folkemengder det etterlot seg, forhindret ham fra opptredener i tre år.

Det er typisk for ham at han intervenerte på vegne av overfallsmannen og skrev til den presiderende dommeren: «Han er en ung mann, og jeg har hørt hva som skjer med unge menn i fengsel. Min egen smerte og lidelse ville øke betydelig, vel vitende at denne unge mannen ville møte slike utsikter.» Hibbert avslutter sangen om sin egen fengselserfaring med strofen «Akkurat nå har en annen det nummeret».

Takket være Hibberts medfølelse ble hans angriper bare idømt en dom på seks måneder.

Da Hibbert endelig var tilbake var det med lite tap av kvalitet. Zak Starkey, som co-produserte Got To Be Tough, sa: «Kraften i hans stemme er hinsides alle jeg noensinne har møtt. Og han har gjennomlevd alle generasjoner av jamaikansk musikk. Han var i første fronten fra starten av, og han er i forkant nå.»

Millers poeng klinger sant og klart: «Når du snakker om soliditet, og en som har levert verden bidrag som er uutslettelige, og jeg mener i alle verdens kriker og kroker – Toots er en av dem.»