For en generalstreik for å bremse gjenoppblomstringen av Covid-19 i Europa!

Det er presserende nødvendig å mobilisere arbeiderklassen over hele Europa og internasjonalt i en generalstreik for å stanse den pågående gjenoppblomstringen av Covid-19. Etter den premature opphevingen av nedstengingene som ble pålagt i vår, har europeiske regjeringers pådriv for å gjenåpne skoler, arbeidsplasser og offentlige samlingssteder banet vei for virusets ødeleggende gjenoppblomstring.

Innledende protester har allerede brutt ut, med skoleokkupasjoner og streiker av leger, havne- og flyselskapsarbeidere på tvers av Hellas, i tillegg til masseprotester i Madrid. Det er imidlertid i henhold til virusets karakter, som ignorerer grenser og ikke trenger noe pass, at tiltakene mot det ikke kan være lokale eller nasjonale. Bare mobiliseringen av arbeiderklassen på tvers av hele Europa i en internasjonal generalstreik kan få stoppet EUs lanserte pådriv og agenda for tilbake-til-skolen og tilbake-til-arbeid, få pålagt nedstengninger for å oppnå nødvendig sosial distansering, og forhindre et uhyrlig tap av liv.

Gjenoppblomstringen av viruset, som allerede var sporbar i juli, er nå i full sving. I Spania, Frankrike og Storbritannia diagnostiseres hver dag rundt regnet 10 000 tilfeller av Covid-19, som overgår tallene registrert på høyden av pandemien i våres – hvilket også er tilfelle i Tsjekkia. I Tyrkia, hvor pandemien skyter til værs, har det daglige antallet dødsfall for første gang siden begynnelsen av mai passert 70. I alle større europeiske land vokser antallet tilfeller raskt.

Statsembetsrepresentanter er meget vel inneforståtte med at dette nivået av spredning av koronavirus truer et massivt tap av liv. Forrige mandag rapporterte offisielle britiske regjeringsrepresentanter at pandemien dobles hver uke, og at antallet infeksjoner i Storbritannia ville nå 50 000 per dag innen midten av oktober. Etter at disse 50 000 menneskene har gått gjennom sykdommens inkubasjonsperiode ville uker senere hundrevis eller tusener begynne å dø hver dag.

Et slikt scenario, der millioner ville bli smittet og mange tusen ville dø hver måned, i hvert et større europeiske land, er en overhengende fare. Europa har allerede sett over 218 000 dødsfall av Covid-19. En rapport fra det tyske innenriksdepartementet fra den 18. mars, publisert på nettet i sommer, bemerket at de fleste forskere, «når de blir spurt om hva som ville skje dersom ingenting blir gjort, svarer med et verste-tilfelle-scenario der bare i Tyskland mer enn 1 million dør i 2020».

Likevel har europeiske stater kastet til side oppfordringene fra Verdens helseorganisasjon (WHO) den 17. september om handling, med 300 000 nye tilfeller som ble diagnostisert i Europa forleden uke. I stedet følger de Frankrikes bankier-president Emmanuel Macron, som sa at Frankrike må «lære å leve med viruset». Begrensede lokale «restriksjonstiltak» pålagt i Madrid og i Nord-England stopper ikke arbeidet i ikke-essensielle bransjer, eller fysisk-fremmøte-utdanning på skoler. Disse tiltakene, som begrenser arbeideres tilgang til parker og barer sent på kvelden, vil ikke oppnå sosial distansering eller i noen betydelig grad bremse spredningen av infeksjoner.

Tvert imot adopterer regjeringer over hele Europa tiltak for å straffeforfølge foreldre som nekter å bringe deres barn til skolen, og begrenser dagene arbeidere kan tilbringe i ly av deres hjem eller for å ivareta deres barn, til deres tilgjengelige feriedager.

Kampen arbeidere står overfor mot Covid-19 er en internasjonal politisk kamp mot kapitalistsystemet og en politikk for massedød, som føres bevisst av finansaristokratiet. Europeiske embetsrepresentanter har oppfordret til en politikk for spredning av Covid-19. Sir Patrick Vallance, den britiske regjeringens vitenskapelige rådgiver, sa i mars: «Det er ikke mulig å forhindre at alle får det, og det er heller ikke ønskelig, fordi man ønsker å oppnå en viss immunitet i befolkningen, for å beskytte oss selv for fremtiden.»

Saken for død ble nakent fremsatt av den tyske Bundestag-presidenten Wolfgang Schäuble, som er beryktet for hans streben etter EU-innstrammingene som ble pålagt Hellas. I april argumenterte han for en gjenopptakelse av arbeid, og fordømte nedstengningenes «forferdelige konsekvenser»: «Om det er én absolutt verdi i vår grunnlov, da er det menneskelig verdighet. Den er hellig. Men den utelukker oss ikke fra å måtte dø.»

Spurt om hvorfor hans regjering ikke hadde handlet raskere mot Covid-19, sa han: «Sannheten er at vi alle håpet blant oss, at det ikke skulle bli så ille.» Dette var imidlertid en løgn. Én måned tidligere rapporterte innenriksdepartementet at manglende handling ville føre til over én million dødsfall bare i Tyskland i løpet av året.

Covid-19-pandemien er et trigger-event, som klart avslører de politiske saksanliggender som den internasjonale arbeiderklassen står overfor. EU, grunnlagt i 1992 etter den stalinistiske restaureringen av kapitalismen i Øst-Europa og oppløsingen av Sovjetunionen, er bankenes brutale diktatur. Bygget for å konsolidere de europeiske imperialistmaktenes globale innflytelse med en aggressiv handels- og militærpolitikk, søkte unionen å få håndtert arbeiderklassen hensynsløst, påla markedsrelasjoner i den tidligere Østblokka mens den uopphørlig skar ned arbeidernes levestandarder i den vestlige delen av kontinentet.

EU-embetsfunksjonærenes støtte for massespredningen av en pandemi som er spesielt dødelig blant pensjonister, kan ikke skilles fra deres tiår-lange pådriv for å få redusert pensjonsutgiftene. En rapport fra konsulentbyrået XPS Pensions Group i London i juli bemerket at finansforetak som opererer pensjonsordninger «ivrer etter informasjon om hvordan Covid-19 vil påvirke deres ordninger». XPS-rapporten fant at Covid-19 kunne «redusere forpliktelser i pensjonsordningene med opptil £ 90 milliarder [NOK 1 098,06 milliarder].»

Bankierer og offisielle embetsfunksjonærer fra finansdepartementer på tvers av hele Europa beregner utvilsomt hvordan den gudesendte finansgaven Covid-19 vil drepe pensjonister og dermed drastisk kutte pensjonsutgiftene. Forskere har anslått at «flokkimmunitet» vil kreve at 60 til 70 prosent av befolkningen pådrar seg infeksjonen og blir immun mot Covid-19. En vitenskapelig studie med tittelen «Evaluering av Covid-19s potensielle innvirkning på forventet levealder» beregnet at dersom 70 prosent av europeerne pådrar seg Covid-19, ville forventet levealder falle massivt, sannsynligvis med rundt 6,5 år, men potensielt opptil 10,9 år.

Et slikt fall i forventet levealder på tvers av hele Europa ville la bankene omdirigere hundrevis av milliarder euro hvert år, for finansiering av de pågående redningsaksjonene for billioner av euro og for økninger av militærutleggene, ettersom EU prøver å utvikle en utenrikspolitikk uavhengig av Washington. Disse motiveringene blir diskutert i pressen. Der Spiegel bemerker de «geopolitiske interessene» som var involvert i arbeidslivspolitikken i april, og skriver: «Konserndirektører ønsker å styrke det europeiske markedet for å fungere som en motvekt til Kinas og USAs økonomiske makt.»

Dette innebærer et fornyet angrep mot den europeiske arbeiderklassens levestandarder og grunnleggende sosiale rettigheter. Millioner har mistet deres jobber, arbeidsledighetsytelser blir skjært ned for titalls millioner arbeidsledige eller undersysselsatte arbeidere på tvers av hele Europa, og økonomer estimerer at bankene kan utradere opptil 59 millioner EU-arbeidsplasser i løpet av kapitalistkrisen i kjølvannet av pandemien.

Internasjonalt når sosial ulikhet nivåer som er uforenlige med demokratiske styreformer. I USA erklærer Trump-administrasjonen at den ikke vil trekke seg etter presidentvalget, og omdanner effektivt sett valget til et statskupp. Det europeiske borgerskapet er i siste instans ikke mindre fascistisk enn hva Trump er. Samtidig som de overleverer billioner av euro av offentlige midler til finansmarkedene og de superrike, forberedes det nivåer av masseinfeksjon og arbeidsløshet som bare et autoritært regime kunne prøve å få pålagt arbeiderne.

Arbeiderklassen kan stoppe styringselitenes kriminelle politikk. Det var ei bølge av spontanstreiker ved sentrale bilproduksjonsfabrikker, maskinerings- og matprosesseringsanlegg i Italia og over hele Europa som fremtvang de første nedstengningene i vår.

Denne kampen kan imidlertid bare videreføres på et internasjonalt grunnlag, som en bevisst politisk kamp uavhengig av fagforeningsbyråkratiene og allierte «venstrepopulistiske» partier. De nylig fremvoksende protestene blant ungdom og arbeidere reiser nødvendigheten av å organisere uavhengige arbeidsplass-sikkerhetskomitéer som forlanger en rasjonell, vitenskapelig kamp mot Covid-19. Denne politikken kan imidlertid ikke fremforhandles med EU-regjeringene, men kan bare føres frem gjennom kampen for å få organisert generalstreiker, med sikte på å bringe ned disse regjeringene og maktoverføringen til arbeiderklassen.

Fagforeningsbyråkratiene og deres politiske allierte er fullt medskyldige i politikken for pådrivet og agendaen tilbake-til-skolen og tilbake-til-arbeid, som de bidrar til å få gjennomført mens de fremmer en viss taktisk kritikk. Det tyske fagforbundet (DGB) og Frankrikes viktigste fagforeninger undertegnet eksplisitt en støtteerklæring for den siste EU-redningspakka på € 750 milliarder [NOK 8 358,38 milliarder] som ble avtalt av Berlin og Paris. De spanske fagforeningene har ikke mobilisert noen motstand mot EUs politikk for flokkimmunitet, som deres allierte, det «venstrepopulistiske» partiet Podemos i regjering bistår med å få implementert.

Det må ikke være noen selvtilfredshet: Støtten fra fagforeningene og «venstrepopulistiske» partier for EU-politikken viser ikke at «flokkimmunitet» er trygt, men at de er småborgerlige redskaper bestukket av bankene. De forventer et bidrag av milliardene i redningspakke-tildelingene etterhvert som midlene passerer gjennom foretaksledelsene og bedriftsrådskontorene.

Begivenheter har bekreftet og berettiget advarslene fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI). Uker før nedstengninger ble vedtatt i Europa, oppfordret ICFI til en globalt koordinert beredskapsrespons til pandemien, som avslørte de reaksjonære planene til regjeringene i Berlin, London, Paris og over hele Europa og verden forøvrig. ICFI har samarbeidet med viktige seksjoner av lærere, transport- og bilproduksjonsarbeidere der de har opprettet deres uavhengige arbeidsplass-sikkerhetskomitéer.

ICFIs europeiske seksjoner og organisasjonens sympatiserende gruppe i Tyrkia, gjentar oppfordringene de har meldt for en generalstreik mot den morderiske politiske orienteringen med pådrivet for agendaen tilbake-til-arbeid og tilbake-til-skolen. Oppgaven som nå konfronterer den tiltakende mobiliseringen og politiske radikalisering av arbeiderklassen i Europa er kampen for å beslaglegge ressursene stjålet av styringsklassen over årene med obskøne redningsaksjoner, få brakt ned EU-regjeringene, veltet kapitalistsystemet og få erstattet det reaksjonære EU med De forente sosialistiske stater av Europa.

Loading