Striden om Hohenzollern-dynastiets vanvittige krav om tilbakelevering av kulturelle besittelser og erstatning nærmer seg et klimaks. For to uker siden kom Eva Schlotheuber, styreleder for historikerforbundet, med en kritisk uttalelse om affæren og ble umiddelbart formanet av den aristokratiske familiens advokat.
I flere år har etterkommerne av fyrstehuset Hohenzollern, med anerekke som inkluderer Tysklands siste keiser Wilhelm II, vært i forhandlinger bak lukkede dører med den føderale regjeringen og delstatene [Bundesländer] Berlin og Brandenburg om tilbakelevering av kunstgjenstander som for tiden er på offentlige hender. Disse inkluderer titusenvis av verdifulle malerier, tegninger, skulpturer, porselengjenstander, medaljer, møbler, bøker, fotografier, historiske dokumenter og vitnesbyrd. Familien søker også erstatning som beløper seg til millioner av euro for eksproprieringen av dens besittelser, utført i Øst-Tyskland av Den sovjetiske militæradministrasjonen (SMAD) etter krigens slutt i 1945.
Georg Frederick von Preußen, tippoldebarn av keiser Wilhelm II, som kaller seg Hohenzollernes familieoverhode og ynder å bli tiltalt «Hans Kongelige Høyhet», forlanger ikke bare tilbakeleveringen av mange gjenstander til familien. Han krever også oppholdsrett og anvendelse av forskjellige slott og herskapsvillaer. Flere aviser rapporterer også at keiserens arvinger søker «et ord med i laget» og anledning til å «bringe inn sine egne ideer» om utstillinger og publikasjoner om prøyssisk historie.
Etterkommerne av den siste tyske keiseren holder den nøyaktige lista over deres krav hemmelig, og vet meget vel at deres frekke påstander fremkaller ramaskrik og motstand fra allmennheten. Når journalister og historikere søker å få kritisk undersøkt deres forlangender, og Hohenzollernes historie, blir de møtt med rettslige påbud og store finansielle trusler. Domstolene innvilger ofte slike handlinger fra «prinsen av Preussen», som de benevner ham i deres offisielle dokumenter, uten at de tiltalte får noen anledning til å granske rettsjournalene og bevise sine uttalelser.
Ifølge deres egne uttalelser har Hohenzollerne og deres juridiske representanter allerede besørget mer enn 120 rettskjennelser og anlagte søksmål. «Bare ved Berlins regionaldomstol er det nå 47 rettsbeslutninger,» rapporterte Frankfurter Allgemeine Zeitung i sommer. Dette involverer historikere, journalister, nyhetsbyråer, bloggere og mange andre. Enhver som våger å motsette seg den reaksjonære aristokratklanen bli målskive for intimidering og knebling.
World Socialist Web Site har også fått juridiske trusler relatert en artikkel, og ble bedt å signere en tilbaketrekningerklæring [‘cease-and-desist’], men gjorde ikke det. Rettskjennelsen ble avvist og er for tiden grunnlag for en juridisk tvist med Hohenzollerne.
WSWS er en torn i øyet for det reaksjonære aristokratiet, fremfor alt fordi nettstedet kjemper for et sosialistisk perspektiv og opponerer heftig mot omskrivingen av historie og gjenkomsten av militarisme og fascisme. I den juridiske advarselen til WSWS ble, blant andre ting, anført «kampen mot kapitalistsystemet, og for en sosialistisk transformering av samfunnet» som der var beskrevet som en «hysterisk beskyldning».
Tysklands hemmelige innenlandsetterretning BfV – Bundesamt für Verfassungsschutz, Forbundskontoret for beskyttelse av grunnloven, som den hemmelige tjenesten benevnes – argumenterte tilsvarende, og beskrev kapitalismekritikk som uforenlig med «den frie demokratiske samfunnsorden» da den plasserte Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) på ei overvåkningsliste.
Hohenzollern-arvingene kan bare opptre så aggressivt og arrogant fordi de blir støttet av alle de politiske etablissementspartiene. Ministre fra Den kristelig-demokratiske union (CDU), Tysklands Sosialdemokratisk Parti (SPD) og Venstrepartiet [Die Linke] har i hemmelighet forhandlet med «prinsen» på føderalt og Bundesland-nivå siden 2014, og har allerede innvilget ham mange innrømmelser.
Først da Georg Frederick von Preußens krav ble enda frekkere og mer forlangende, stanset Brandenburgs finansminister Christian Görke (Venstrepartiet) forhandlingene og lot saken bli offentlig kjent. Så snart SPD-politikeren Katrin Lange erstattet Görke gjenopptok hun imidlertid de hemmelige forhandlingene med Hohenzollerne.
Men ikke engang Christian Görke – som Venstrepartiet generelt – avviser et samarbeid med Hohenzollerne. Han var involvert i de hemmelige samtalene i fem år, fra 2014 til 2019, og bestreber seg fortsatt for en minnelig løsning. Nå i sommer appellerte han til von Preußen om å trekke sin rettssak anlagt mot Bundesland Brandenburg, og han understreket: «Dermed ville, etter min mening, veien være åpen for at de andre ikke mindre viktige eiendomsrettslige anliggender snart kunne løses.»
Militarisme og forfalskningen av historie
Hohenzollerns frekke forlangender tar ikke bare sikte på den skamløse berikelsen av en familieklan involvert i utallige historiske forbrytelser. Det tidligere herskerhuset krever også sin gjeninntreden til en plass «i toppen» av det tyske samfunnet. Det er en dypt reaksjonær sammenheng mellom materiell grådighet og historisk forfalskning.
Tysklands tilbakevending til stormaktpolitikk og militarisme krever forfalskningen av historie. Den tyske imperialismens uhyrlige forbrytelser må spilles ned og glanses over.
Så tidlig som i 2014 kunngjorde daværende forbundspresident Joachim Gauck, utenriksminister Frank-Walter Steinmeier (SPD) og forsvarsminister Ursula von der Leyen (CDU) unisont på Sikkerhetskonferansen i München at Tyskland er «for stort til å kommentere verdenspolitikken fra sidelinjene,» og at landet må handle «tidligere og mer besluttsomt og substansielt, angående utenriks- og sikkerhetspolitikk».
Bare to uker senere publiserte Der Spiegel en artikkel med tittelen «Transformasjonen av fortiden», som foreslo en grunnleggende nytolkning av tysk historie. I artikkelen forsvarte statsviteren Herfried Münkler Tysklands rolle i Den første verdenskrigen, mens nazi-apologeten Ernst Nolte og historikeren Jörg Baberowski glanset over nasjonalsosialismens (nazismens) forbrytelser. Baberowski erklærte til-og-med at Hitler ikke var «ondskapsfull».
Da Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [den tyske seksjonen av ICFI] og partiets ungdomsorganisasjon IYSSE – International Youth and Students for Social Equality – kritiserte [engelsk tekst] Baberowski for dette, ble de hardt angrepet av administrasjonen for Humboldt Universitetet og av mediene.
Hohenzollernes arrogante oppførsel må ses i denne konteksten. Tretti år etter den kapitalistiske gjenforeningen av Tyskland kommer landets fortid tilbake med full tyngde. Bundestag (Forbundsdagen; det føderale parlamentet) er nå hjemstavn for et fascistparti, med en æresformann som beskrev nazistenes forbrytelser som bare noe «fugleskitt» på tusen år av vellykket tysk historie. Likevel blir partiet Alternative für Deutschland (AfD) kurtisert av alle de andre partiene. Innen politiet, hæren og den hemmelige etterretningstjenesten avdekkes stadig nye og mer omfattende nettverk av høyreradikale og nyfascister, og de ansvarlige politikerne og myndighetene nekter å foreta noen handling mot dem.
Gitt kapitalistsystemets dype krise, dramatisk forverret på grunn av koronaviruspandemien, blir skjørheten av etterkrigstidsordenens demokratiske fasade stadig mer avslørt. Tysk kapitalisme avslører seg igjen som da den historisk fremsto, i all sin aggressivitet, både internt og eksternt. Den føderale regjeringen øker massivt militærutleggene og fortsetter å begrense de sivile rettighetene.
I denne situasjonen, der alle de reaksjonære kreftene har vind i seilene igjen, klarer ikke Hohenzollerne å sitte stille. Deres påskyv for restituering og kompensasjon er del av kampanjen for omskrivingen av historie og relativiseringen av tysk imperialismes forbrytelser, og med det monarkenes ansvar. Til tross for den klare historiske dokumentasjonen skal det tette samarbeidet mellom Hohenzollerne og Hitlers fascisme «revurderes», dvs. hvitvaskes.
Weimar og den føderal republikk: Staten beskytter Hohenzollerne
Hohenzollernes kampanje ble innledet for 30 år siden, umiddelbart etter den tysk gjenforeningen. Louis Ferdinand von Preußen, det daværende familieoverhodet, forlangte i 1991 restituering av Hohenzollern-eiendommer ekspropriert av den sovjetiske militæradministrasjonen (SMAD) etter Den andre verdenskrigen.
Han mislyktes imidlertid, fordi det i forhandlingene om tysk gjenforening var avtalt at eksproprieringene utført av SMAD mellom 1945 og 1949 ikke skulle reverseres. Den tyske regjeringen fryktet at dersom ikke dét ble aktet ville Sovjetunionen ikke si seg enig i den kapitalistiske gjenforeningen av Tyskland. Men bare tre år senere – Sovjetunionen var da oppløst – endret den tyske regjeringen sin posisjon. Den såkalte Kompensasjonloven innvilget berørte personer retten til erstatning.
Loven hadde imidlertid to begrensningsklausuler. For det første, den bestemte at slott og herskaplige hjem, inkludert inventaret, i 20 år skulle forbli «for offentlighetens anvendelse uten inngangskostnad, eller for forskning». Denne klausulen utløp i 2014. Siden da har Hohenzollerne forhandlet om tilbakelevering av deres besittelser.
For det andre, det ble lovfestet at ingen kompensasjon var mulig dersom den eksproprierte personen, eller personen som rettighetene ble avledet fra, hadde gitt «substansiell bistand» til nazi-systemet. Denne «uverdighetsklausulen» er nå i sentrum av rettsstriden.
I årevis ble forhandlingene ført i det skjulte, bak offentlighetens rygg, fordi forsøket på å renvaske huset Hohenzollern for dets historiske forbrytelser uunngåelig ville fremprovosere motstand. For det kan rett og slett ikke benektes at Kaiser Wilhelm II, husets siste kronede arving, sammen med hans fettere, Storbritannias kong George V og Russlands tsar Nikolas II, i vesentlig grad var ansvarlige for Den første verdenskrigen, som inntil den gang var den verste katastrofen i menneskehetens historie.
«De tre monarkene og deres relasjon til hverandre spilte en langt større rolle for krigsutbruddet enn historikere tidligere hadde trodd,» bemerket BBC i en fjernsynsdokumentar i fjor. Den første verdenskrigen gikk inn i historien som den første av det tjuende århundres katastrofer, krevde ti millioner liv og etset seg inn i den internasjonale arbeiderklassens bevissthet.
Revolusjonene i 1917 (Russland) og i 1918 (Tyskland) fikk endelig slutt på disse forferdelige hendelsene. I frykt for at han skulle lide samme skjebne som sin fetter Nikolas i Russland flyktet Wilhelm til Holland og forskanset seg der bak sine tilhengere. Han måtte abdisere. Men keiseren ble aldri helt fratatt sine besittelser. Gjennom hele mellomkrigstiden prøvde han og hans arvinger å få gjenopprettet monarkiet. De støttet Hitler åpent, som del av dette siktemålet.
Under Tysklands Novemberrevolusjon i 1918 ble Hohenzollern-besittelsene konfiskert og administrert av det prøyssiske finansdepartementet. Men allerede i 1926 vedtok Reichstag (parlamentet; nå benevnt Bundestag) en lov som erklærte en stor del av de tidligere keiserlige palassene og eiendommene å være Hohenzollern-familiens private besittelser. Blant disse var 39 palasser – Cecilienhof og Marmorpalais i Potsdam, Rheinsberg-palasset, Monbijou-palasset i Berlin, og andre – så vel som flere landeiendommer. Denne overføringen av eierskap er i siste instans basis for Hohenzollern-familiens nåværende rettighetskrav.
Så tidlig som i 1923 fikk kronprins Wilhelm, oldefar til dagens «prins» tillatelse til å returnere til Tyskland fra Holland. Han holdt hoff i palasset Cecilienhof, senere åsted for Potsdam-konferansen.
Slottet ble raskt et senter for høyreorienterte konspirasjoner. Allerede i 1926 tok kronprinsen imot nazi-lederne Hitler, Göring og Röhm der. Tidlig i 1932 mottok han igjen Hitler, og planla sammen med ham å ta makten. Han skulle bli rikspresident og Hitler skulle bli kansleren.
Samme år intervenerte kronprins Wilhelm personlig sammen med Reich-regjeringen for å forhindre forbudet mot Hitlers SA (Sturmabteilung; Stormtropper) og SS (Schutzstaffel; politisk politiorgan, opprinnelig etablert som en livvakt), som regjeringen akkurat da hadde innledet. I et brev til Wilhelm Groener, Reichswehr-minister (for den tyske hæren), datert den 14. april 1932 skrev prinsen at han kunne beskrive forbudet, pålagt av rikets president Hindenburg, bare som «en alvorlig feiltakelse». Det var uforståelig for ham at helt spesielt den tidligere hærgeneralen Groener skulle ønske å erklære ulovlig «det fantastiske menneskelige material som er forent i SA og SS, og som der nyter en verdifull utdannelse».
Da den aldrende rikskansleren Paul von Hindenburg på «Potsdam-dagen» i mars 1933 overleverte stafettpinnen til Adolf Hitler, ga Wilhelm statshandlingen sin godkjenning med sin tilstedeværelse.
Wilhelms bror, August Wilhelm von Preußen, den avsatte monarkens fjerde sønn, var selv en glødende nazist. Han var Obergruppenführer i SA og opptrådte regelmessig som taler for NSDAP (nazi-partiet) ved valgseremonier, sammen med Hitler, som han høyaktet. Han ledet partiets bestrebelser for å vinne støtte blant den øvre middelklassen og i aristokratiets kretser, og var i 1932 NSDAPs ledende kandidat i det prøyssiske Bundestag-valget.
Høyreorienterte historikere forsvarer huset Hohenzollern
Da Eva Schlotheuber, styreleder for historikernes forbund, nylig i et intervju med Der Spiegel uttalte at «kildematerialet er deprimerende klart», hadde hun utvilsomt rett. Ei høyreorientert gruppe innen forbundet intervenerte imidlertid umiddelbart og insisterte i et åpent brev på at Schlotheuber ikke kunne komme med slike uttalelser på vegne av forbundet, da det så absolutt var andre oppfatninger.
En av de ledende stemmene for opposisjonen mot Schlotheuber er Jörg Baberowski, som bagatelliserte Hitler i Der Spiegel på samme tid som Hohenzollerne i 2014 innledet deres restitueringskampanje. Historikerne Sönke Neitzel og Michael Wolffsohn, som heftig forsvarte Baberowski, signerte også brevet.
En annen historiker som støtter Hohenzollerne er Christopher Clark. Han skrev en vennlig rapport, som konkluderte med at kronprinsen var en ubetydelig og marginal figur som ikke i noen vesentlig grad hadde støttet nasjonalsosialismen. Clark hadde allerede skildret Hohenzollern-monarkiet og dets forbrytelser i et rosenrødt skjær i sin bestselger om Preussen og Den første verdenskrigen (The Sleepwalkers).
Stuttgart-historikeren Wolfram Pyta, direktør gjennom ti år for Ludwigsburg Forskningssenter for etterforskningen av nazi-forbrytelser, tok også parti for Hohenzollerne i en ekspertuttalelse. Hans rapport bestrider imidlertid Clarks vurdering.
Pyta hevder at kronprins Wilhelm ikke spilte en underordnet politisk rolle, men «en ekstremt aktiv rolle for å forhindre at Hitler ble kansler i Weimar-republikkens siste fase». Han hadde avvist nazisystemet, hevdet Pyta, og vært «nært de vordende motstandsnettverkene helt fra begynnelsen». Pyta motsier dermed mange av sine egne tidligere vurderinger.
På den andre siden baserer opponentene mot erstatningskravene seg på ekspertuttalelser fra historikerne Stephan Malinowski og Peter Brandt, sønn av SPD-kansler Willy Brandt. Berlin-historikeren Malinowski har i detalj sporet Hohenzollernes politiske forbrytelser i boka Vom König zum Führer: Deutscher Adel und Nationalsozialismus (Fra Konge til Führer: Det tyske aristokratiet og nasjonalsosialismen).
Hohenzollerne gikk til søksmål mot ham. Martin Sabrow, direktør for Leibniz’ Senter for samtidens historieforskning, fordømte dette som «den negative skremselskulturen» og en «trussel mot akademisk frihet».
Det er ingen mangel på klare historiske fakta. Men historie har blitt ei politisk slagmark. Gjenkomsten av militarisme og stormaktpolitikk er et erklært mål for den tyske regjeringen, og det har sin nådeløse politiske logikk. Det er ikke kompatibelt med demokrati, og fører uunngåelig til styrkingen av de mest reaksjonære politiske kreftene.
Det er ikke bare AfD – partiet med sin fremvekst nært knyttet til kravet om kompensasjon og gjenerobringen av «de tyske østlige territoriene» – som fører kampanje for Hohenzollerne. SPD står også opp for de aristokratiske motstanderne av demokrati. Bundesland Brandenburg, som har ført hemmelige forhandlinger med de keiserlige arvingene i mer enn fem år, har vært styrt av SPD uten avbrekk siden Berlinmuren falt, for tiden i en tre-part-koalisjon med CDU og De Grønne.
Sosialdemokratisk underdanighet til Hohenzollerne har en lang tradisjon. Det var SPD-leder Friedrich Ebert som i 1918 samarbeidet med de keiserlige troppene og påkalte monarkiets hjelp for å få knust revolusjonen i blod. Da hans partikammerat og venn Philipp Scheidemann følte seg tvunget til å proklamere republikken, under betingelser av et voksende revolusjonært arbeideropprør, reagerte Ebert med et hysterisk anfall, fordi han så sitt samarbeid med monarkisk reaksjon truet.
Slik var det den gang, slik er det nå. På 30-årsjubiléet for tysk gjenforening fant den sentrale feiringen sted i Potsdam, hovedstaden i det SPD-styrte Bundesland Brandenburg.
Gjennom årene har Potsdams kirkebygning Garnisonskirche blitt ombygget for en kostnad på mange millioner euro. I mars 1933 var kirka åsted for nazistenes storfeiring for å markere åpningen av Riksdagen, med nærvær av Hitler, Hindenburg og kronprins Wilhelm av Preussen. Garnisonskirche blir nå gjenreist under den høye beskyttelsen av den føderale statspresidenten Frank-Walter Steinmeier (SPD).