Den 33-år-gamle russisk-tyske pianisten Igor Levit er blant de mest viktige pianister og musikere av sin generasjon. Hans briljans består ikke bare av en feilfri teknikk, hvilket mer eller mindre forventes av klaviaturvirtuoser i en tid der pianister er så intensivt trente at det ofte sies, om enn delvis i spøk, at de aldri lærte å gjøre en feil. Levits musikalske renomé hviler på hans enorme tolkningsfantasi, som kombinerer emosjonell subtilitet med stor intellektuell dybde. Hans nylige innspilling av Beethovens 32 sonater – verker som står ved høyden av menneskelig kultur og som pålegger pianister de aller største fysiske og mentale utfordringer – har blitt entusiastisk mottatt av kritikere og publikum over hele verden.
Levits syn på kunst som en kraft for opplysning og menneskelig solidaritet har vunnet ham respekt og hengivenhet fra et globalt publikum. I løpet av pandemiens første måneder initierte Levit en ekstraordinær serie nattlige «Twitter-konserter», som ble live-streamet. I mer enn 50 kvelder på rad holdt Levit konserter som kunne sees gratis over hele verden. Han introduserte hver eneste konsert med en kort forklaring om betydningen av komposisjonene som skulle fremføres. Levits Twitter-konserter tiltrakk seg et publikum av titusener.
Denne fremragende kunstneren er også aktiv i venstreorientert politikk. Et portrett av pianisten som ble publisert i New Yorker nå i mai, bemerket: «Andre pianister av Levits generasjon kan ha oppnådd større berømmelse i et massemarkedet ... men ingen har en sammenlignbar statur som en kulturell eller til-og-med en politisk størrelse. I tysktalende land er Levit et kjent ansikt, ikke bare for fans av klassisk musikk, men også for en bredere del av befolkningen som deler hans venstreorienterte, internasjonalistiske verdenssyn.»
Levit har fremstått som en kraftfull stemme mot nynazismens gjenoppblomstring i Tyskland, som finner sitt mest forvorpne uttrykk i den voksende politiske makten til partiet Alternative für Deutschland (AfD). Som en konsekvens av partiets elevering innen Bundestag – det føderale tyske parlamentet, Forbundsdagen – til rang som offisielt opposisjonsparti, blir fascismen nok en gang promotert av de politiske elitene som en legitim politisk kraft. Innenfor dette stadig mer reaksjonære miljøet er nynazistisk vold – ledsaget av antisemittisme og voldelige angrep på jøder – iferd med å bli gjengs.
Levit, som er jødisk, begynte i fjor å motta antisemittiske drapstrusler. Han nektet å la seg intimidere og har fortsatt å fordømme nynazistvold. Etter et angrep på en jødisk student i Hamburg den 4. oktober meldte Levit på Twitter: «Så sliten. Så veldig, veldig sliten. Og så sint.» Dagen etter tvitret han: «I går: Hamburg. I dag: prat. Emneknagger: Aldri mer. Som alltid. Bare helt slitsomt. Veldig trettende.» Den 9. oktober sendte Levit ut nok en Twitter-melding: «Hvor veldig, veldig sliten disse tider gjør en ...» Og den 10. oktober skrev Levit: «Knapt noe er mer slitsomt disse dager enn å lese nyhetene.»
Levits tweets, lest av tusener, var mer enn AfD og partiets sympatisører og apologeter i mediene kunne tåle. Sist fredag, den 16. oktober, publiserte Tysklands ledende liberale avis Sueddeutsche Zeitung (SZ) et skittent angrep på pianisten, med den kyniske tittelen «Levit er sliten». Teksten, forfattet av Helmut Mauró, anvendte litterære troper og stereotypier der de distinkte antisemittiske konnotasjonene er umiddelbart åpenbare for en tysk offentlighet.
Mauró innledet med å kontrastere Levits «teatralske patos» til den russiske pianisten Dmitri Trifonov, som «spiller i en helt annen liga». Enhver musikalsk skolert tysker som er familiær med Richard Wagners motbydelige antisemittiske tirader mot jødiske musikere, vet nøyaktig hva som antydes av Mauró. Ifølge denne tropen er jøden, i mangel av genuine nasjonale røtter, ikke i stand til å oppnå den samme følelsesmessige dybden som en ekte russer. (Det må bemerkes at Trifonov, for sin del en fantastisk pianist, ikke har noe ansvar for Maurós misbruk av hans navn.)
Etter en kort beklagelse om Levits «legato», kommer Mauró til den virkelige kilden for hans harme. Levits prominens er ikke basert på noe musikalsk talent, men snarere på hans «forbindelser» og hans offentlige politiske holdning. Forøvrig er Levits fordømmelser av høyresiden og antisemittisme i Tyskland del av en «ideologi om å hevde sin offerrolle» og «regelrette emosjonelle eksesser».
Mauró synes å ha glemt – eller hva som er mer sannsynlig, han avskyr å bli påminnet – at den tyske regjeringen ved makten fra 1933 til 1945 organiserte det industrielle drapet av seks millioner jøder. Han går videre til å reise spørsmål om hvorvidt Levits politiske tweets bør tas på alvor. Dødstruslene Levit har mottatt blir ikke nevnt. Men Mauró minnes bittert Levits bemerkning i et intervju publisert i Der Spiegel om at «Tyskland har et forakt-for-menneskeheten problem.» Hvordan våger han!
Til slutt, etter å ha fordømt Levits tweets om angrepet i Hamburg, kontrasterer Mauró kunstnerens politiske bekymringer med en nylig tweet fra Trifonov, som informerte sine lesere om at han spiller Prokofievs musikk. Så langt mer hensiktsmessig dét er, antyder Mauró, enn Levit som syter og klager offentlig om en jøde som ble angrepet i Hamburg.
Tekstens melding kunne ikke vært tydeligere: Dersom den jødiske kunstneren Levit ikke liker det faktum at AfD sitter i det tyske parlamentet, og at antisemittiske terrorangrep igjen er på dagsordenen i Tyskland, da bør han holde det for seg selv. Og forøvrig, antyder artikkelen, er det uansett ikke noen plass for ham på det høyeste nivået av den klassiske musikkscenen.
Maurós artikkel påkaller minner om fascistkjeltringenes forfølgelser og fordømmelser av jødiske kunstnere i 1920- og 1930-årene. Utallige jødiske kunstnere og intellektuelle ble etter nazistenes maktovertakelse tvunget til å flykte fra landet; De som ble igjen ble så å si alle myrdet i Holocaustet.
Den offentlige rekylen mot Mauró og SZ har vært enormt. På sosialmedier fordømte utallige brukere artikkelen, deriblant offentlige personer, men også mange SZ-lesere og elskere av klassisk musikk, som et ondskapsfullt angrep på Levit som stinket av antisemittisme. Bayerischer Rundfunk, en av de viktigste radiostasjonene for klassisk musikk, publiserte et prinsipielt svar, som pekte på tekstens antisemittiske konnotasjoner og sa den hadde overtrådt alle grenser for hva som kan betraktes som legitim musikalsk kritikk og omtale.
Etter en innledende uttalelse der Sueddeutsche Zeitungs sjefredaktør støttet Maurós angrep på Levit, publiserte avisa på tirsdag en offentlig unnskyldning «til Levit og lesere av SZ». Avisa erkjente at et overveldende antall av dens lesere, og en betydelig del av dens egen redaksjon, mente teksten faktisk var «antisemittisk». Det må være tillatt å spørre: Hvorfor ble den i utgangspunktet publisert?
Sueddeutsche Zeitungs retrett har opprørt to andre store etablissementsaviser. Ulf Poschardt, sjefredaktør for den høyreorienterte avisa Die Welt, erklærte på onsdag at den offentlige striden om Levit var en «kulturkrig». Han beskyldte Sueddeutsche Zeitung for å ha bøyd seg og knelt for «førstefiolinene i Jacobin-orkesteret» og for «Twitter-brigaden til det nye venstreorienterte tankepolitiet». Han raste at det var erklært «åpen sesong» på «høyreorienterte personer som tør å si imot». På tilsvarende måte gjentok den konservative avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung Maurós fordømmelser av Levit, og beskyldte Sueddeutsche for å gi etter for «massenes trykk».
Fordømmelsene av Levit påminner angrepene fra de samme nyhetskildene mot Sozialistische Gleichheitspartei (SGP; den tyske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale) og partiets ungdomsorganisasjon IYSSE – International Youth and Students for Social Equality – som har opponert mot rehabiliteringen av Adolf Hitler forfektet av prominente akademikere som Jörg Baberowski. Advarslene som SGP/ISSE har meldt siden 2014 er fullt og helt bekreftet: Fremveksten av Alternative für Deutschland utgjør en reell og voksende fare for demokratiske rettigheter og kultur.
Denne veksten av fascistkrefter i Tyskland er produktet av en bevisst politisk operasjon fra styringsklassen og en konspirasjon på de høyeste nivåer av staten. Det er en sterk kontrast mellom det reaksjonære angrepet på Levit som er organisert av mektige massemedier og det enorme offentlige forsvaret for den høyt elskede kunstneren.
Angrepet på Levit har en politisk og kulturell betydning som strekker seg forbi Tyskland. Styringsklassen frykter sosialt bevisste og politisk engasjerte kunstnere som søker å få hevet arbeiderklassens kulturelle nivå.
Levit har blitt målskive for høyresiden ikke bare på grunn av hans politiske holdning. Hans anstrengelser for å gjøre verkene til Beethoven og andre komponister tilgjengelige for brede lag av befolkningen, og derved øke interessen for kulturen som helhet, blir av styringsklassen ikke bare sett på med mistenksomhet, men vurdert som en trussel.
Forøvrig uttrykker Igor Levit en venstredreining, med hans fokus på verk av komponister som Beethoven, som i sin tid ble dypt påvirket av Den franske revolusjonen, og på Frederic Rzewskis verk The People United Will Never Be Defeated [Det forente folket vil aldri bli beseiret], et stykke om det CIA-støttede 1973-kuppet i Chile, og en vending i retning av seriøs politisk tenkning blant de mest fremskredne sjiktene av den kulturelle intelligentsiaen. Det er denne utviklingen, og dens kryssning og sammenfall med en voksende bevegelse av arbeiderklassen, som nyfascistene og styringsklassen i Tyskland hater og frykter.
For den revolusjonære sosialistbevegelsen er kampen for arbeiderklassens fullstendige politisk emansipasjon og dens kulturelle opplysning uadskillelig sammenknyttet. Ingen steder har dette blitt så klart og tydelig demonstrert som i Tyskland, der den marxistiske arbeiderbevegelsen kom ut av en prosess med dyptloddende politisk, intellektuell og kulturell fremgang som ikke bare omfattet de vitenskapelige gjennombruddene til Marx og Engels, men også deres filosofiske og kulturelle forgjengeres store verk.
Fra og med Heinrich Heine, som var en venn av Karl Marx og Friedrich Engels, og Ferdinand Freiligrath, har store kulturpersoner alltid hatt tette bånd til den revolusjonære bevegelsen. Nazistenes angrep på den tyske arbeiderklassen og dens organisasjoner ble ledsaget av en barbarisk ødeleggelse av all ekte kultur og kulturpersonligheter.
Igor Levits mot og støtten han har mottatt fra tusenvis av tyske arbeidere og ungdommer bør oppmuntre og inspirere andre kunstnere til å følge hans eksempel.
Leo Trotskij diskuterte i 1938 relasjonen mellom det borgerlige samfunnets krise og kunsten, «Kunst kan hverken unnslippe krisen eller skjerme seg fra den. Kunsten kan ikke redde seg selv. Den vil uunngåelig råtne vekk – som gresk kunst råtnet under ruinene av en kultur som var grunnlagt på slaveri – med mindre dagens samfunn er i stand til å gjenreise seg. Denne oppgaven er essensielt sett revolusjonær av karakter.»
Disse ordene resonerer kraftfullt i dag, der pandemien og verdenskapitalismens krise har reist spørsmålstegn ved de store kulturinstitusjonenes og utallige kunstneres overlevelse, mens borgerskapet forflytter seg til demontering av alle arbeiderklassens gjenværende sosiale, demokratiske og kulturelle rettigheter.
World Socialist Web Site viderefører med stolthet den revolusjonære marxistiske tradisjonen for forsvaret av progressive artister som Levit, og oppfordrer alle sine lesere til kraftfullt å fordømme angrepene på ham. Kampen for å forsvare kunsten og arbeiderklassens rett til kultur er uatskillelige komponenter i kampen mot kapitalistisk reaksjon og for sosialisme.