Fabrizio Grossi er en veteran bassist, produsent og musikk-konsulent, noen ganger referert til i media som «legendarisk». Grozzi er født i Milano, flyttet til New York i 1990 og til Los Angeles i 1996, hvor han fortsatt bor.

Før han flyttet til Los Angeles spilte Grossi på Nina Hagens album BeeHappy og kort tid etter samarbeidet han med Grammy-vinnende gitarist-komponist Steve Vai på Fire Garden. I løpet av de følgende årene produserte Fabrizio flere innspillinger (både studio og live) som presenterte Vais opptredener.

Grossi har spilt med altfor mange kjente artister og utøvere til å liste alle. Ytterligere viktige produksjonssamarbeid har inkludert de med Billy F. Gibbons (av ZZ Top-berømmelse), Leslie West (Mountain), Vai, Eric Gales, Steve Lukather (Toto), Glenn Hughe s (Deep Purple), Alice Cooper og George Clinton & Parliament Funkadelic. Han har stått på scenen med mange andre.

Nettstedet til Grossi forklarer: «Soul-rock produsent, og bassist av lidenskap, han omdirigerte sin

interesse mot amerikansk rootsy musikk, og sånn sett enda mer mot blues, soul og R‘n’B.» Det fortsetter med å si at «hans pasjon for de store svarte utøverne fra 60- og 70-tallet» førte til at han blandet disse lydene med mer tidsaktuelle rock- og blues-elementer og fant Supersonic Blues Machine, med det aktive medlemskapet av Kenny Aronoff og den britiske sanger-gitaristen Kris Barras.

Grossi var også co-executive produsent (og musikk komponist) av den kritikerroste, prisbelønte 2017-dokumentaren Sidemen: Long Road to Glory, viet livene og arbeidet til gitaristen Hubert Sumlin, keyboardisten Pinetop Perkins og trommeslageren Willie «Big Eyes» Smith, som spilte som «sidemen» med blues-storhetene Howlin’ Wolf og Muddy Waters.

Grossi var raus nok til å snakke med oss nylig fra Los Angeles.

* * * * *

WSWS: Kan du fortelle oss noe om ditt arbeid og hvordan det har blitt påvirket av pandemien?

Fabrizio Grossi: Jeg jobber i underholdningsindustrien, som musiker og produsent. Selv før Covid har vi gått gjennom en periode der selskapene har flådd oss, spesielt med streaming og nedskjæring av royalties.

Uansett, jeg søkte om et Small Business Administration-lån i april. Jeg fikk aldri noen ting, bare en merknad om at det var til vurdering. Dessuten, de lånene er ikke tilgivelige. Storselskaper kan få gratis penger. Det er som i en film, en fiksjon. Det er ingen vits i å legge press på politikere, de er alle i de rikes lomme, uten unntak. Annet enn en global revolusjon ser jeg ingen løsning.

Det blir skapt milliarder i min bransje, av alle arbeiderne som bidrar, og nå snakker jeg ikke om Beyoncé eller Coldplay. Jeg snakker om de titusener som jobber bak kulissene, menn og kvinner. Jeg lurer på hvordan pandemien hadde vært uten streaming. Vi blir vurdert som ikke-essensielle arbeidere, men i løpet av disse prøvende tidene besørget produktet av vårt arbeid en enorm, og faktisk essensiell lindring. Men likevel, hvor er vår andel?

WSWS: Klarte du å få ledighetsbidrag?

FG: Jeg fikk faktisk arbeidsledighetbidrag, og det var nyttig. Jeg fikk arbeidsledighetsbidrag fra midten av mai til midten av juli. Det var fra det føderale ledighetsprogrammet. Jeg får fremdeles hundre dollar og litt i uka fra delstaten, til-og-med dét hjelper, selv om det ikke engang er nok til å holde lysene på. Men jeg kan ikke engang forstå logikken i å avslutte ledighetsbidrag midt under en pandemikrise.

De $ 600 i uka, gudskjelov, at de var der. Men selv det bidraget var skattepliktig. Det er som å gjøre narr av folks elendighet. Store selskaper er representert av regjeringen, og gjennom det tjener de

enorme mengder penger. Se på Jeff Bezos, milliardene han tjente de fem siste månedene mens folk døde. Og så er det alle de andre store konsernsjefene og de andre selskapene som håver inn penger som om det ikke er noen dag i morgen.

WSWS: Vi kaller pandemien en trigger-begivenhet som akselererer kapitalistsystemets krise. Hva synes du om det?

FG: Hovedstrømsmediene snakker om hvor flott økonomien var før pandemien. Men Wall Street er ikke VÅR økonomi, økonomien til de arbeidende menneskene. De hyllet full sysselsetting, men hva slags jobber vurderte de? De kalles heltidsjobber, men da må noen ha to eller tre jobber. Inntil for ikke så lenge siden var lønna til én person i en familie tilstrekkelig. Nå kommer ikke folk seg til slutten av måneden.

WSWS: Hva ville du si om regjeringens respons på pandemien?

FG: De ga mer penger til bankene enn det ville ha kostet å skape anstendig infrastruktur, selv det som var nødvendig for å forhindre pandemien. Vi betaler alle for ting, men penger brukes som en gave til storselskaper, som med CARES Act. Det er som et rigget lotteri til fordel for store selskaper som allerede gjør seg feite [‘are making a killing’] gjennom sine rovstrategier. Det er som Mafia-bosser som diskuterer hvor mye penger de vil gjøre seg ved å ta ut folk.

De gikk ikke inn i nedstengingen for å ta vare på oss, de var bare bekymret for at systemet kollapset. Hvis de hadde hørt på ekspertene, og forhindret pandemien, ville vi ikke vært i denne situasjonen. Hvorfor skulle vi være bekymret for dette? «Vi har bare 10 sykehussenger» – hvorfor har du bare 10 sykehussenger? Det koster penger. Dette er kapitalismens prinsipp. Jeg støtter det ikke i det hele tatt. Hvis vi bodde i et samfunn som virkelig brydde seg om borgerne og deres helse ...

Det å skape infrastruktur ville ha tatt penger ut av lommene til de rike. En halvering av militærbudsjettet kan allerede gi enorme midler til sosial infrastruktur. Det er ikke en konspirasjon, det er bare et tilfelle av omfordeling av rikdom fra bunnen til toppen. Se på 9/11: Ingenting ble gjort for å unngå det, og hva det enn var som skjedde ble det brukt til å lage Patriot Act og alle de andre tiltakene som fulgte, inkludert endeløs krig. Folk ble drept for å berettige omfordeling av formue.

Det samme kan sies om pandemien: De bruker situasjonen til å uthule de siste fordelene arbeidere fortsatt har. Og vi har ikke engang snakket om alvoret i den medisinske situasjonen! De forteller oss at amerikanere foretrekker å få medisinsk forsikring gjennom arbeidsgiveren. Men nå med titalls millioner arbeidsledige er situasjonen dyster.

Se på hva de gjør med skolene nå. De forteller oss at de vil være trygge? Hva betyr det? Med alle

manglene i systemet, det begynner helt fra det medisinske feltet der leger og sykepleiere protesterer for døve ører. Nei, de vil holde ting åpne. Neste er hva? En verdenskrig?

De gjenåpnet skolene for at foreldrene kan gå tilbake til arbeid. Veldig enkelt. Og folk kan ikke betale for ei barnevakt. De er ikke bekymret for at studentene mister et års utdanning, som de påstår. Om de virkelig ønsket det, ville de gjøre utdanningen rimeligere, og de ville gjøre det til topp kvalitet, uansett zip code!

WSWS: Hva er situasjonen for livemusikk, og hvordan overlever folk, eller overlever de ikke?

FG: Faktisk, det gjør de ikke. For det første er det så mye forvirring, og folk har ikke riktig informasjon eller retningslinjer. Det er veldig vanskelig bare å få et grep på alt. På Ventura County Fairgrounds gjorde de noen forestillinger i løpet av sommeren, med en drive-in-teknikk [publikum i biler]. Et par venner av meg deltok i det, fra Vintage Trouble og Tower of Power. Men i utgangspunktet var det fordi de virkelig ønsket å slå ut håret, bare spille musikk, mer enn noe annet. Fordi, faktisk tapte de penger på showet.

For hver artist på scenen, hver utøver, har du minst fem eller seks personer bak ham eller henne. Du har en belysningssjef, en lydtekniker, en monitortekniker, så har du scene- og instrumentteknikerne, og en sjåfør. Disse menneskene, deres stemmer blir enda mindre hørt enn våre, fordi de ikke er kjente, de er ikke eksponerte. De er de ubesungede heltene, fordi ingen vet navnene deres. Når du ser en artist, sier du, åh, wow, for et show! «Artisten var fantastisk» – men hva med resten av bandet, resten av mannskapet, alle menneskene som gjorde det showet så freaking bra?

Vi er ikke leger, ikke advokater, vi kan ikke fakturere timer, men likevel er det hardt arbeid som setter mat på bordet for mange mennesker, og ja synd å si det, men vi betaler faktisk massevis av skatt. Og med de pengene tar de seg aldri av de tingene de trenger å ta vare på, de blåser opp militærapparatet og resten av søpla de liker å ta vare på i Washington.

WSWS: Hva med teknikerne, besetningsmedlemmene og så videre? Hva gjør de nå?

FG: De gjør hva de kan, they’re hustling. Noen prøver å få deltids-oppdrag, som er veldig, veldig vanskelig på nåværende tidspunkt, fordi ingen steder er trygge.

De fleste av dem har drevet med det de har gjort hele livet. Jeg sier ikke at de ikke kan utvikle seg, men det er veldig vanskelig når du har vært gitartekniker i 20 år av ditt liv å fullstendig bytte bransje. Visst, du kan gå og jobbe på McDonald’s, du trenger ingen ekstra skolering for det. Men hvis du går til McDonald’s, må du også ha en jobb hos Jack in the Box og en annen hos Carl’s Jr., og kanskje vil du da klare å betale husleia.

WSWS: Hva med arenaer, klubber? Stenger noen av dem for godt?

FG: Mange av de folka har allerede blitt skjøvet ut, av giganter som Live Nation, AEG. De begynner å signere alle artistene, fordi de har pengene til å betale alle forskudd som ingen andre kan. De gjør de samme tingene med spillestedene. De går inn og gjør avtaler med et bestemt spillested. Mindre spillesteder er ikke nødvendigvis arrangøren av en gitt forestilling. Det er sånn at et show i en sal eller en stor klubb fremmes ikke nødvendigvis av klubben eller eieren av salen. Arrangøren er den som leier inn talentet, leier lokalet, prøver å få solgt billetter. Etter at alt er betalt, sitter de igjen med profitten. Noen er bra, andre er dårlige.

Slike arrangører blir skjøvet ut av Live Nation, fordi Live Nation går inn i et marked, la oss si Los Angeles eller Detroit, eller Köln eller London, og de kjøper stort sett et lokalt spillested i seks måneder av gangen. De betaler kanskje mindre enn det stedet ville fått for en gitt forestilling, men når noen betaler for seks eller syv måneder i ett, hvor du har alle kvelder booket, som fire eller fem kvelder i uka, da er det en avtale som er veldig vanskelig å si nei til.

Så de kan gi engasjementer til lokalet, men de setter uavhengige arrangører i alvorlige problemer. De mindre arrangørene har ikke bankkredittlinjene til slike som Live Nation og de andre gigantene.

Men når du har en situasjon som Covid-pandemien, da vil en uavhengig arrangør normalt holdes ansvarlig hvis du ikke stiller en kveld, eller hvis du kansellerer en forestilling – han vil måtte betale bøter og den slags ting. Men det er veldig vanskelig for spillestedet å gå etter Live Nation hvis de bestemmer seg for å kansellere tre måneder med bookinger, på grunn av noe sånt som Covid.

Visst kan du gå etter dem juridisk sett, og alt det der, men du vet, det er en forskjell mellom et selskap som Live Nation, som har flere hundre advokater på oppkall og en liten arrangør, som bare kan betale for én advokatkontakt. Du har ikke råd til å forfølge dette i årevis, mens det enorme selskapet kan. Det er kapitalistisk Business 101 i USA, akkurat som enhver annen industri.

WSWS: Er det mange klubber og spillesteder som legger ned?

FG: Å ja, masse. Mange klubber har lagt ned, og de kommer ikke til å åpne igjen. Og ikke bare i USA. Jeg jobber mye i Europa også. I Vest-Europa er det en katastrofe.

Folk har en veldig forvrengt ide om hva som skjer i musikkbransjen. De ser deg på en scene, eller ser deg som eier av en klubb, og folk forestiller seg at du lever livet til de rike og berømte, og alle har bankkontoen til Bee Gees. Absolutt ingenting kan være lenger fra sannheten.

WSWS: Jeg antar at de fleste musikere sliter?

FG: Ja, faktisk.

WSWS: La oss snakke litt om den andre siden av det, den kunstneriske eller kulturelle siden av saken. Hvis mange av de mindre spillestedene og klubbene stenger, hvis mange musikere og alle menneskene som stiller rundt dem må gi opp musikken, hva er den kulturelle innvirkningen på samfunnet?

FG: Jeg kan ikke snakke for alle, og hva musikken gir dem. Musikk er imidlertid en del av livet vårt, i det minste indikerer forskningen det, direkte og indirekte. Visst, med all den innspilte musikken vi har vil sannsynligvis verden kunne fortsette de neste 50 årene uten å blunke, uten å måtte gjenta en sang to ganger. Hvorfor er folk så følelsesmessig knyttet til kunst, til musikk, til sanger? Og jeg snakker ikke bare om tenåringsjenta eller -gutten som følger øyeblikkets sensasjon. Jeg snakker om kunst generelt.

Musikken er veldig kraftfull, det er et veldig kraftig middel som stimulerer fornemmelser og følelser.

For å gi deg et eksempel. Jeg er involvert med Guitars for Vets, ikke fordi jeg er pro-krig eller pro-Pentagon, så langt ifra. Men vi har krigsveteraner som er berørt av PTSD [post-traumatic stress disorder]. Vi vet alle hva slags skader det skaper for mennesker og de som omgir dem, familier, kolleger og så videre. Guitars for Vets besørger instrumenter og gitartimer for veteraner. Du har ingen anelse om kraften og suksessraten til disse terapiene.

Musikkens kraft er bevist av vitenskapen, den er veldig gunstig for folk som må hanskes med noen veldig stressende mentale problemer.

WSWS: Hvorfor spiller du musikk?

FG: Det er noe jeg har ønsket å gjøre siden jeg var 16 år. Jeg var i England den gangen for å lære språket. Det er en vanlig ting for italienere å gjøre. Jeg dro til denne enorme konserten i nærheten av Nottingham, i Castle Donington. Dette var tiden med Monsters of Rock-festivalene. Det var omtrent 120 000 mennesker der.

Whitesnake spilte en cover-versjon av Bobby «Blue» Blands sang «Ain't No Love in the Heart of the City». Disse showene i Storbritannia på 80-tallet var berømte fordi folk komme i slagsmål som om det ikke var noen dag i morgen. Men da Whitesnake spilte den sangen, da endret hele stemningen seg, og følelsen var surrealistisk. Det fanget virkelig oppmerksomheten min, det som angår folks reaksjon.

Jeg var en stor fan av Bob Marley på den tiden. Det var forresten enda tidligere. Jeg hadde den

samme opplevelsen da Bob Marley spilte på et stadion i Milano. Det var omtrent 100 000 mennesker der. Jeg var 10 eller 11 år gammel. Senere, etter den engelske begivenheten, så jeg Queen i Milano, og den måten Freddie Mercury håndterte publikumet på, og måten publikum reagerte på musikken ... Det var bare helt vanvittig; dette var det jeg ønsket å gjøre.

Den følelsen har alltid sittet igjen i meg, spesielt når du spiller live. Jeg kan være fornøyd med en innspilling, glad for komplimentene for den, jeg er utrolig takknemlig for at jeg har kunnet spille og jobbe med de fleste av mine idoler. Men jeg tror den største tilfredsheten, den største høyden du kan få, det er når du står der oppe og du spiller. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det.

Jeg har hatt mange minneverdige opplevelser. Uten å misakte noen av de jeg har spilt med, et av de viktigste øyeblikkene, ett år inn i mitt opphold i Los Angeles, var å gjøre innspilling med Steve Vai, en kjær venn av meg nå i 25 år. Jeg endte opp med å produsere noe av hans arbeid. Opptak med ham ga meg en viss legitimitet. Plutselig var jeg et navn på kartet med musikerne i denne byen.

Det var også på den tiden jeg produserte Glenn Hughes, sangeren og bassisten fra Deep Purple, trolig på det som var hans største solo-plate. Noen år senere gjorde vi en hyllestkonsert for Deep Purple, med mange andre band, Metallica, Iron Maiden. De så alle til meg for arrangementer, og dette var folk jeg vokste opp med å høre på. Så det var bortafor vanvittig.

Etter 15 år uten turnéring, bortsett fra et par show nå og da, satte jeg sammen et band på et forslag fra Billy F. Gibbons fra ZZ Top. Vi skrev en sang sammen. Det ble en singel for bandet mitt, Supersonic Blues Machine. Uansett, bandet endte med å headline en av de viktigste blues- og rockfestivalene i Europa, Notodden Blues Festival i Norge. Det var rundt 7 000 mennesker der. Vi spilte sangen vår, en som er viktig for meg, og det er et par opphold i sangen – vel, det freaking publikummet sang sammen med. Det var mind-blowing. Det tar jeg med meg til grava.