Storbritannia og Den europeiske union (EU) har enda ikke kommet til enighet om Storbritannias fremtidige relasjon til handelsblokka, til tross for voksende kriser på begge sider av forhandlingene.
Uansett hvilket resultat som oppnås vil det vise seg å være en mellomstasjon og utgangspunktet for utdypende handels- og militærkonflikter mellom Europas rivaliserende imperialistmakter, som vil bane vei for et nytt angrep på arbeidernes levekår i Storbritannia og over hele kontinentet.
Etter at samtalene mellom Storbritannias sjefforhandler David Frost og hans EU-motpart Michel Barnier igjen ble avlyst sist fredag kveld, hadde statsminister Boris Johnson og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen på lørdag en telefonsamtale. En fellesuttalelse erkjente at «det fortsatt er store meningsforskjeller», og kunngjorde at «våre forhandlingsteam må nedlegge en ytterligere innsats for å vurdere om de kan løses».
Forhandlingene ble gjenopptatt på søndag og videreført mandag, men begge sider rapporterte «ingen konkret og håndfast fremgang». I en telefonsamtale nummer to mellom Johnson og von der Leyen på mandag kveld ble de to enige om et personlig møte denne uka, for å diskutere «de gjenværende meningsforskjellene». Dette møtet finner sted i dag.
Ifølge loven forlater Storbritannia EU og unionens fellesmarked ved midnatt den 31. desember. Dersom det ikke er noen handelsavtale på plass vil Storbritannia og Europa begynne å utveksle varer og tjenester på Verdenshandelsorganisasjons (WTO) vilkår, hvilket betyr tariffer, kvoter og tollkontroller.
For at arbeidere skal ta opp kampen for deres egne interesser i denne utfoldende krisen er det nødvendig å skjære gjennom den endeløse regjeringspropagandaen og alt mediepjattet, for å komme ned til de reelle klasseinteressene som står på spill.
Forhandlingenes fokus gjør den fullstendig reaksjonære karakteren av denne striden mellom imperialistmakter helt åpenbar, der begge parter er totalt fiendtlige mot Europas arbeideres interesser.
De to partenes mest fundamentale meningsforskjeller ligger i såkalte «likeverdige konkurransevilkår» [‘level playing field’] og virkemidlene for å håndheve dem. EU-medlemsland er formelt forpliktet av lover som pålegger beskyttelser av arbeidere og miljøet. Men disse beskyttelsene, som er resultat av arbeiderklassens mange tiår med kamp, har allerede blitt massivt erodert siden globaliseringsprosessen satte inn, og med forvandlingen av sosialdemokratiske partier og fagforeningene til direkte selskapsagenter. Med intensiveringen av den globale kapitalismens krise, spesielt siden finanskrasjet i 2008, og med den globale dreiningen til handelskrig, søker styringsklassen overalt å få ødelagt det som gjenstår av denne beskyttelsen, for å sikre deres globale konkurranseevne.
Brexit-avstemmingen – frontet av den britiske styringselitens mest rovgriske deler, på et program for å få forvandlet Storbritannia til et de-regulert «Singapore-on-Thames» – har til hensikt å besørge Storbritannia et forsprang i dette kappløpet mot bunnen. Johnson-regjeringen bestreber seg på å pushe denne fordelen og få posisjonert Storbritannia som en global piratorientert plyndringsøkonomi samtidig som de fortsatt får opprettholdt lett tilgang til EUs enorme fellesmarked, som står for mer enn 40 prosent av landets handel, slik at britiske kapitalister kan få gjort seg store gevinster gjennom superutbyttingen av deres arbeidsstyrker. Dette kommer tydeligst til uttrykk i presset for å få etablert de-regulerte «frihavner» – et lengestående siktemål for finansminister Rishi Sunak – der budprosessen for nye lokaliseringer ble påbegynt i forrige måned, og den først kårede er satt til å åpne ved slutten av neste år.
EU jobber for å blokkere denne strategien inntil unionen kan akselerere sin egen ødeleggelse av de gjenværende sosiale beskyttelsene, og kan få konkurrert på Storbritannias nedskjærte prisnivå. Unionens forhandlere insisterer på at Storbritannia må opprettholde en «regulatorisk tilpasning» med EU, for å unngå å bli pålagt tunge tolltariffer og avgifter, og stringente kvotereguleringer. Europas ledende stormakter, Frankrike og Tyskland, har bekjentgjort klokkeklart deres enstemmighet i dette anliggendet.
EU-medlemmer står også overfor begrensninger hva angår deres anledning til å kunne yte statsstøtte til private næringsvirksomheter, som et virkemiddel for å pålegge markedskonkurranse – nok en komponent i kravet om «like konkurransevilkår» som fordres av Europa. Disse tiltakene undergraves av det globale pådrivet i retning av proteksjonisme og nasjonalisme, som Brexit eksemplifiserer. Storbritannia har til hensikt å bryte seg fri fra disse begrensningene.
Helt ubenevnt i forhandlingene, eller i dekningen av dem i media, er konflikter over utenriks- og militærpolitisk orientering. Frankrike har fremstått som en hardliner i samtaler med Storbritannia, hvilket gjenspeiler landets push for at Europa skal utvikle «strategisk autonomi» fra USA. Der Storbritannia lenge har fungert som amerikansk imperialismes fremste speider [‘point-man’] i Europa, ser Frankrike et Storbritannia i nær relasjon til Europa men med langt løsere kontroll over landets handlinger, som antitetisk til deres egne økonomiske og militære ambisjoner på kontinentet.
Til tross for disse voldsomme konfliktene, vil ingen av parterne fremtvinge et brudd, og baserer seg i stedet på utfordrende duellering [‘brinkmanship’] for å få hentet ut innrømmelser fra den andre part. På mandag lovet Johnson ikke å bryte folkeretten med lovproposisjonen Internal Markets Bill [loven om interne markeder] – som bryter med tidligere juridiske avtaler med EU over den nordirske grensa, og som skal stemmes inn til lov denne uka – såfremt en avtale blir oppnådd. I går [tirsdag] kunngjorde den britiske regjeringen at de ville droppe de illegale klausulene i lovproposisjonen etter å ha oppnådd en spesifikk avtale med EU om Nord-Irland, i det som i vesentlig grad tolkes som en retrett fra Storbritannias side.
EU pushet på tirsdag sin fordel i tvekampen ved å kunngjøre at de kunne være beredt til å fortsette samtalene inn på nyttåret. Det ville innebære at Storbritannia den 1. januar krasjer ut av unionen uten en handelsavtale på plass – dvs. no-deal Brexit – som ville forårsake enorme økonomiske skader og ville sette den britiske regjeringen under enormt press for å sikre hvilken som helst avtale. Frankrike hadde tidligere truet med å nedlegge veto mot enhver avtale de anså å være «hastet» gjennom i siste liten. Johnson-regjeringen responderte: «Vi har vært tydelige på at den fremtidige relasjonen må være konkludert innen utgangen av året, og forhandlingene vil ikke fortsette inn i det nye året.»
I forsøket på å unngå en «no deal» balanserer både Storbritannia og EU deres rovinteresser mot ustabile innenlandske og internasjonale situasjoner. Storbritannia er allerede blant de vesentlige økonomiene som er verst rammet av pandemien, med OECD som forutser en sammentrekning på 6 prosent innen utgangen av 2021. Prognoser for effekten av en «no deal» Brexit er universelt dystre. En konfidensiell orientering lekket sent i forrige måned fra kabinettkontoret [o. anm.: Cabinet Office er den britiske regjeringens sentrale ministerportefølje, overordet departementene], advarte for et «systemisk økonomisk sjokk» og påfølgende «industrial action» [dvs. streiker, m.m.] og økende «spenninger i samfunnet». Dette ville ramme en befolkning som allerede syder av raseri over regjeringens morderiske «flokkimmunitet»-respons på pandemien.
De økonomiske innvirkningene på EU ville bli følt av de europeiske økonomiene som er tettest tilknyttet britiske markeder, og en «no deal» ville true militærsamarbeidet som Tyskland er spesielt opptatt av å få styrket. En «no deal» Brexit ville levere et politisk slag mot unionen i en tid da den allerede står overfor en tiltakende trussel om sammenbrudd på grunn av voksende nasjonale spenninger mellom kjernelandene, Italia, Spania og de østeuropeiske statene, og der spesielt Polen og Ungarn. Disse to medlemslandene blokkerer et EU-budsjett på flere milliarder euro i protest mot de vedlagte kraven om at regjeringer som mottar finansiering må overholde «rettsstatsprinsippene».
Ungarns og Polens blatant autoritære styre vurderes av EU som en beskjemmelse, som truer med å avsløre unionens råtne påstander om å være verdens demokratifyrtårn. Men Frankrike og Tyskland kommer neppe til å legge noe press på anliggendet, siden deres egne regjeringer byr understøttelse til det ytre høyre, pisker opp islamofobi, utsteder carte blanche til deres brutale politistyrker og statssikkerhetstjenester, og kriminaliserer muslimske og venstreorienterte organisasjoner, deriblant Sozialistische Gleichheitspartei (Sosialistisk Likhetsparti) i Tyskland.
Både Storbritannia og EU henger på hendelsesforløpet i USA etter novemberpresidentvalget. Joe Bidens Demokrat-seier, med en velkjent fiendtlighet mot Brexit, var en velsignelse for EU, der de ledende stormaktene nå håper å få dannet et likeverdig partnerskap med amerikansk imperialisme basert på en opposisjon mot Kina. Tory-regjeringens Brexit-strategi hadde lent seg tungt mot en slavisk overholdelse av Donald Trumps «America First»-agenda, og dens fiendtlighet overfor EU. Johnson må nå enten oppnå en innordning som er akseptabel for den påtroppende Demokrat-administrasjonen, eller håpe på en suksess for Trumps pågående bestrebelser, med støtte fra Det republikanske partiet, for å omvelte valgresultatet.
Leo Trotskij forklarte i 1934, der han polemiserte mot «sosialpatriotisme» og nasjonalisme og i uttalelsen «Krig og Den fjerde internasjonale» skrev at sosialisters oppgave, og i siste instans arbeiderklassens, var «ikke å følge krigskartet, men kartet over klassekampen». Det samme kan sies om Brexit-forhandlingene. Alle mulige utfall – den ene imperialistmaktens suksess eller fallering relatert den andre – vil uansett bety et fordoblet angrep på den europeiske arbeiderklassen, og en opptrapping av global militarisme.
Oppgaven for arbeidere i Storbritannia og Europa er å organisere deres egen respons på denne trusselen, basert på et sosialistisk og internasjonalistisk program, og på kampen for De forente sosialistiske stater av Europa. Dette er perspektivet som de europeiske seksjonene og sympatiserende gruppene i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) fremmer: Socialist Equality Party, Parti de l’égalité socialiste, Sozialistische Gleichheitspartei og Sosyalist Eşitlik.