Strømmen av avsløringer i den spanske hæren av fascistsympatier og oppfordringer til massedrap utgjør en advarsel til den spanske og internasjonale arbeiderklassen. Brede deler av det spanske politiske etablissementet har reagert på Covid-19-pandemien med å planlegge for et diktatur. Mens det angivelig er rettet mot koalisjonsregjeringen av Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos, som har forsøkt å få lullet arbeidere i søvn ved å benekte det tiltakende bevismaterialet for at offiserer planlegger et kupp, er kuppet faktisk målrettet mot arbeiderklassens opposisjon mot den styrende elitens morderiske politikk for «flokkimmunitet».
Disse avsløringene er desto viktigere ved at de kommer samtidig med et generalisert, internasjonalt sammenbrudd av demokratiske styreformer. Etter å ha forsøkt å beordre amerikanske militærenheter til å angripe protesterende mot politimordet på George Floyd i Minneapolis sist vår, har USAs president Donald Trump gjentatte ganger vist hans beredskap for å trosse resultatene av det amerikanske 2020-presidentvalget. I Tyskland ble forøvrig høyreekstreme operatører som deltok i drapet på politikeren Walter Lübcke løslatt samtidig som det fremkom detaljer om utbredte nynazistnettverk i hæren.
Nå i desember snakket den pensjonerte oberstløytnanten i det spanske luftvåpenet José Ignacio Domínguez til pressen, etter at hundrevis av pensjonerte offiserer hadde sendt brev som sverget deres støtte til kong Felipe VI mot PSOE-Podemos-regjeringen. Domínguez kjenner personlig undertegnerne av brevene. Han var med i WhatsApp-chatgrupper der offiserer oppfordret til å myrde «26 millioner» mennesker og etterligne general Francisco Francos fascistkupp, som lanserte Den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939. Medlemmene i disse chatgruppene mottok vennlige støttemeldinger fra fascistpartiet Vox.
I radiointervjuer sporet Domínguez kupptruslene til «radikaliseringen av Vox» i mars: «Det sammenfaller med det de kalte Operasjon Albatross, det vil si å få skapt en Nasjonal Frelse-regjering. De ville at forsvarsministeren [Margarita Robles] skulle bli statsminister ... – De begynte å mobilisere andre grupper av offiserer fra luftforsvaret og hæren ... Da de ga opp å treffe kongen ble de enige om brevene, og mobiliserte de andre.»
Han la til at «det har vært, og det eksisterer en bevegelse for en pronunciamiento [‘erklæring’],» det vil si et forsøk på å flytte politikken til høyre, ved å true med et kupp. Der han snakket om chatdeltakerne, sa han: «De er ikke monarkister eller konstitusjonalister, de er frankister og de forsvarer diktatur. Jeg snakker ikke bare om diktaturene som har vært før, men om de fremtidige. De aspirerer for et diktatur.»
Tidspunktet er betydningsfullt: Diskusjonen om Operasjon Albatross begynte i mars, da ei bølge av spontanstreiker bredte seg over hele Europa mot Den europeiske unions (EU) politikk for flokkimmunitet. Det var midt under det initielle oppsvinget av Covid-19 i Europa, som bare i Spania har drept nesten 50 000 og smittet over en halv million. Spontanstreikene tvang PSOE-Podemos-regjeringen til å implementere en søk-ly-hjemme-politikk, i tråd med flere andre EU-regjeringer, deriblant Frankrike og Italia, en politikk som Vox og det høyreorienterte Folkepartiet (PP) [Partido Popular] fordømte som en forflytning mot «diktatur».
Mektige deler av borgerskapet sto bak Vox’ oppfordringer til et diktatur og hærens oppfordringer til kupp og massemord, ikke bare i Spania, men over hele EU og internasjonalt. De var fast bestemt på å få pålagt en tilbake-til-arbeid-politikk, som skulle føre til millioner av nye infeksjoner som først og fremst var konsentrert i arbeiderklassen, for å få skjøvet billioner av euro fra EUs bankredninger og selskapsprofitter over i finansaristokratiets lommer.
Vox appellerte snart nok åpent til hæren om å motsette seg PSOE-Podemos-regjeringen. Den 19. april kom det en tweet fra Vox-parlamentariker Rocío de Meer – granddatter av Carlos de Meer, en militærguvernør under Franco, som etter la Trancición – overgangen til parlamentarisk styre i 1978 – i 1986 ble beskyldt for å ha konspirert for å velte en PSOE-regjering, der det lød: «I dag mer enn noen gang det er på tide å minne de væpnede styrkene på at nasjonen ikke er det samme som staten. Og de har sverget deres lojalitet til førstnevnte.»
Den første offentlige omtalen av Operasjon Albatross kom den 21. april, da det ytrehøyre nyhetsnettstedet Mil21 publiserte en artikkel med tittelen «Operasjon Albatross fremstår for å omdirigere den politiske og økonomiske situasjonen.» Artikkelen inkluderer et fotografi av ei mappe der det på forsiden står: «Operasjon Albatross. Simulering og stadier for operasjonens presserende implementering, gitt den sosio-politiske og økonomiske tyngden som forventes de ti neste årene i Spania. ... Ingen videreformidling gjennom datanettverk.»
Artikkelforfatteren Joaquín Abad knyttet Operasjon Albatross til den politiske krisen og krasjet i aksjemarkedet, forårsaket av pandemien. Han hevdet at rapporten hadde som mål å «omdirigere den katastrofale økonomiske, sosiale og politiske situasjonen som nå oppleves i Spania. Forverret, selvfølgelig, av pandemien med innvirkninger som anslås å vare i et tiår.» Abad la til at Operasjon Albatross tar sikte på «å få nøytralisert [statsminister] Pedro Sánchez og [Podemos-leder og visestatsminister] Pablo Iglesias».
Det er vesentlig at Abad var sjef for journalistene i dagsavisa El Alcázar, ei høyreekstrem avis som ble utgitt fra 1936 til 1988. Under overgangen fra frankistisk til parlamentarisk styre spilte El Alcázar en ledende rolle i hærens kupp-konspirasjoner i årene fra 1977 til 1982. Avisa publiserte regelmessig artikler som ansporet til kupp – ikke minst bare kort tid før kuppforsøket den 23. februar 1981, da Antonio Tejero ledet 200 bevæpnede sivilgardeoffiserer inn i parlamentet, under avstemmingen for valg av statsminister.
Kort etter begynte det å sirkulere ytterligere rapporter om Operasjon Albatross. Tidligere oberstløytnant Fernando Reinlein rapporterte i en Infolibre-artikkel den 20. mai, under tittelen «Kuppkonspiratørene varmer opp motorene», at den høyreorienterte pressen førte kampanje for et kupp. Han skrev at «et visst antall pamfletter og såkalte rapporter, som den om Operasjon Albatross, sirkulerer ‘diskret’ blant [presse-] kontorene og styrerommene.»
På den tiden støttet Vox små ytrehøyreprotester mot nedstengingen, i velstående distrikter av Madrid, der PSOE og Podemos ble fordømt som en «sosial-kommunist»-regjering.
Det er vesentlig at PSOE-Podemos-regjeringen reagerte på kupptruslene ved å forskanse seg på den politikken for «flokkimmunitet» og innstramminger som ble forlangt av hær-messingen, og som den uansett allerede bestrebet seg på å få gjennomført. Samtidig som de ikke anstrengte seg for å få etablert noe effektivt sporingssystem etter den premature opphevingen av nedstengningene støttet PSOE og Podemos entusiastisk EUs bankredningsaksjoner. På samme tid, etter allerede å ha beordret opprørspolitiet til å angripe stålarbeidere som streiket for retten til å søke husly hjemme, intensiverte de massespioneringen mot befolkningen på internett.
Iglesias hadde i februar blitt med i Kommisjonen for etterretningsaffærer, parlamentsutvalget som fører tilsyn med Spanias Nasjonale etterretningssenter CNI – Centro Nacional de Inteligencia. Kort etter var CNI aktivt til verks [engelsk tekst] med online-masseovervåking ved hjelp av cybersikkerhetsprogramvaren ELISA. Som WSWS rapporterte, ble dette deretter fulgt opp i mai med politiets «Delta Papa Ordre 21/20», for å bruke masseovervåkning mot den «høye sannsynligheten» for økende sosial uro når regjeringen de-eskalerte Covid-19-tiltakene.
Mens hovedmålet for PSOE-Podemos-overvåkningen var arbeiderklassen monitorerte de også ytrehøyre-kuppkonspirasjoner og oppfordringer til antiregjeringsoppstander på hundrevis av høyreekstreme nettsteder. Følgelig har innenriksdepartementet nylig godkjent nye retningslinjer for Den permanente kommisjonen mot desinformasjon (CPD) – Comisión Permanente contra la Desinformación – som er underlagt innenriksdepartementet, der det i Spania er benevnt det nasjonale sikkerhetsdepartementet. Retningslinjene, som ble lekket av El Confidencial Digital, viser at ett av hovedmålene for overvåkning er «involucionista»-grupper. Dette begrepet blir typisk anvendt av etterretningstjenestene for å betegne militærstyrker som er i opposisjon til la Trancición – overgangen fra frankismen til parlamentarisk styre.
PSOE og Podemos forholdt seg imidlertid øredøvende tause om faren for et fascistkupp, selv om de var meget vel inneforstått med kuppkonspirasjonene Vox og offiserskorpset ruget på. Dette var underliggende for Pablo Iglezias kommentarer i mai til Vox’ parlamentariske talsmann Iván Espinosa de los Monteros; selv om de var kryptiske, var det åpenbart at Iglesias var vel inneforstått med «Operasjon Albatross»-planene.
Iglesias sa at han var «villig til å snakke med hvem som helst», inkludert Vox, «selv om det ser ut til at de er nærmere å ønske å gjennomføre et statskupp enn å beskytte demokratiet». Da Espinosa krevde en korrigering, svarte Iglesias: «Jeg skal være enda mer presis. Jeg tror du ville ønske å utføre et kupp, men dét tør du ikke. For for dét, i tillegg til å måtte ønske det og be om det, må du også tørre.»
I juni i fjor avskjediget PSOE-Podemos-regjeringen plutselig Diego Pérez de los Cobos, oberst for sivilgarden, som til da hadde nytt enstemmig støtte fra det spanske politiske etablissement for hans rolle i ledelsen av den brutale politiundertrykkingen av den katalanske uavhengighetsavstemmingen i 2017. Den offisielle årsaken som ble oppgitt var et «tap av tillit» til Pérez de los Cobos. Kilder fra innenriksdepartementet uttalte snart at han sto bak en rettstevning av PSOE-Podemos-regjeringen, der han saksøkte den for å ha tillatt en feministdemonstrasjon i Madrid den 8. mars, til tross for pandemien.
Det oppstod en politisk storm der Vox, PP og høyreorienterte medier kom til Cobos’ forsvar. Det kom til det punkt at forsvarsminister Margarita Robles ble spurt på radiokanalen Onda Cero om det var en kuppfare. Hun sa: «Oppriktig talt, nei!» og la til: «Ingen har rett til å kapitalisere på våre væpnede styrker, eller vårt flagg. ... Jeg tror bestemt at det ikke er noen fare for et kupp fra de væpnede styrkenes side.»
Det er vesentlig at avskjedigelsen av Pérez de los Cobos kom samtidig med ei bølge av multietniske masseprotester på tvers av hele USA, Europa og internasjonalt, etter politidrapet av George Floyd. Spanske ytrehøyrekretser var hysteriske over både avskjedigelsen og de globale protestene mot politivold.
Abascal, som i februar hadde reist til Washington for å høre Trump tale på konferansen for konservativ politisk aksjon (CPAC), hyllet Trump da han illegalt prøvde å mobilisere militæret mot protestene. Abascal meldte på Twitter: «Den progressive europeiske og amerikanske mafiaen prøver å pålegge USA et oppkomme av raseri. De samme progressive millionærene og deres medier startet Den arabiske våren som forårsaket kriger og immigrasjon. Vår støtte går til president Trump og nordamerikanske institusjoner.»
PSOE-Podemos-regjeringens benektelse av kuppfarene har bare bistått konspiratørene. I november brøt det ut en politisk krise samtidig med avsløringer av utbredte oppfordringer til et fascistkupp innen offiserskorpset. Hundrevis av tidligere offiserer sendte tre forskjellige brev til kong Felipe VI, der de presset ham til å iverksette et kupp mot PSOE-Podemos-regjeringen, og understreket deres «ed til forsvar av Spanias integritet og den konstitusjonelle ordenen, og om nødvendig gi våre liv».
Et manifest signert av nesten 500 tidligere militærpersonell angrep i desember PSOE-Podemos-regjeringen, noen dager etter at det fremkom at ei gruppe pensjonerte offiserer i luftvåpenet hadde brukt ei WhatsApp-gruppe for å snakke om å «skyte 26 millioner horesønner», og beskrev Franco som «den uerstattelige». Vox stilte seg åpent bak brevenes underskrivere, der partiet i parlamentet uttalte: «Selvfølgelig er de våre folk». PP stilte seg også bak dem, som «bekymrede borgere».
PSOE-Podemos-regjeringen fortsetter innstendig å insistere på at ingenting av noen betydning finner sted. Forsvarsminister Robles understreket hennes lojalitet overfor Sánchez, og sa til La Vanguardias redaksjonsmedlem Enric Juliana at hun «ikke hadde noen nyheter om den angivelige operasjonen. Jeg hadde andre ting å ta meg av. […] Jeg betrakter meg selv som en seriøs, rigorøs person, som har en sterk forpliktelse til statsministeren, Pedro Sánchez. Jeg kommer til å opprettholde denne forpliktelsen. Disse manøvrene er meg det aller fjerneste, og det er de også for det store flertallet av innbyggerne.»
Iglesias ble sendt ut for å nedtone fascistfaren etter publiseringen av fascistutvekslingene på WhatsApp-chatene, der han ga fjernsynsintervjuer i beste sendetid for frekt å insistere på at ingenting viktig hadde blitt avslørt. Han sa: «Hva disse herrene sier, i deres alder og allerede pensjonerte, i en utveksling etter noen for mange drinker, utgjør ingen trussel.» Hans oppdrag var å dempe det tiltakende opprøret som vellet ut blant arbeidere og ungdom på sosialmedier.
Dette har siden blitt avslørt som en svindel. La Marea lekket videoer som viser soldater i sang og dans til nynazistsanger samtidig de presenterer fascistsalutten, og Público lekket soldaters fascistiske utvekslinger på WhatsApp. Iglesias har vært taus om disse avsløringene.
Disse hendelsene bekrefter vurderingen gjort av WSWS: Pandemien er en trigger-begivenhet i verdenshistorien. Allerede før pandemien var borgerskapet i hele Europa aktiv tilverks med rehabiliteringen av fascisme og integreringen av nyfascistiske partier inn i det offisielle liv, der de var stilt overfor voksende harme i arbeiderklassen mot uholdbare nivåer av sosial ulikhet. Fremveksten av Vox, i likhet med det høyreekstreme tyske partiet Alternative für Deutschland (AfD), og det brutale polititilslaget mot 2017-uavhengighetsavstemming i Catalonia, pekte allerede på dette.
Pandemiens svimlende dødstall, med over 530 000 europeere og 1,8 millioner globalt, har i vesentlig grad intensivert disse motsetningene. EU-propagandaen om at Spanias Overgang [la Trancición] fra frankismen til parlamentarisk styre, og landets integrering inn i EU hadde fått satt en slutt for fascismens æra og voldelige militære konspirasjoner, står nå avkledd. I virkelighetens verden driver de samme av kapitalismens objektive motsetninger som førte Franco til å lansere sitt kupp på 1900-tallet, og som fikk det spanske borgerskapet til å samle seg bak ham, nå i det 21. århundre til dreiningen mot autoritære styreformer for å få pålagt bankenes «flokkimmunitet»-diktater.
Offentlige trusler om et nyfrankistisk kupp i Spania og den forræderske responsen fra Podemos utgjør en advarsel: Lærdommene fra 1930-tallet må assimileres. Det finnes ingen «progressiv» fraksjon av det kapitalistiske etablissementet, medregnet «venstrepopulistene» i Podemos, som arbeiderklassen kan prøve å få presset, for å oppnå en mindre hensynsløs og undertrykkende politikk. Podemos har respondert på protester med en ondsinnet politikk for «flokkimmunitet» og innstramminger, samtidig som partiet tildekker planene for militarisert undertrykking. De vil respondere på en bredere bevegelse med å forflytte seg enda lenger mot høyre.
Oppgaven er å bygge sikkerhetskomitéer på arbeidsplasser og skoler, uavhengige av fagforeningsbyråkratiene og parlamentariske partier, for å få pålagt en vitenskapelig basert kamp mot pandemien, og det å bygge en politisk bevegelse for å få overført statsmakt til slike organer over hele Europa og internasjonalt. Dette betyr å konstruere seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) i Spania og over hele Europa, mot småborgerlig forræderi fra partier som Podemos.